Klassekampen.no
Mandag 11. juni 2018
JEAN-GUIHEN QUEYRAS: Cellisten som er med og gir et løft til C.P.E. Bach, sønn av far sin. FOTO: YOUTUBE
Dypdykk i følelsenes potensial

Album

C.P.E. Bach

«Cello Concertos»

Jean-Guihen Queyras (cello), Ensemble Resonanz, Riccardo Minasi (dirigent)

Harmonia Mundi/Naxos

Carl Philipp Emanuel Bach blir altfor ofte betraktet i skyggen av sin far, og som en som faller mellom epoker. At navnet Bach på hans tid var synonymt med C.P.E., at han var en cembalovirtuos uten sidestykke og representerte det aller mest moderne i musikkverdenen, er i dag mest et musikkhistorisk kuriøst faktum. Mange litt for overflatiske musikkhistoriske oppslagsverk avslutter barokken i 1750, og lar klassisismen begynne samtidig. Går litteraturen litt dypere, snakker man om en overgangsperiode, nemlig om rokokko, da komponister skrev i galant eller til og med i følsom stil (empfindsamer Stil).

Altså, ikke bare manglet C.P.E. en «ordentlig» epoke å være en representant for, men han var dessuten en så grunn komponist at han skrev i en tom stil uten innhold, en stil som appellerte til overflater og følelser.

En slik måte å se C.P.E. Bach er sannelig å gjøre oss lyttere en bjørnetjeneste, ved å gjemme ham bort og grovt misforstå komponisten. C.P.E. lagde rett og slett sykt god musikk, og når musikere som Ensemble Resonanz spiller ham, er veien kort til å påkalle de filosofer som snakker om hvordan musikkens former kan være direkte avspeilinger av menneskets følelsesliv. Altså, jeg snakker ikke om at musikken symboliserer følelser, men om at formene er et direkte korrelat til følelsene. Forresten, her har vi å gjøre med mer enn kjente følelser. Det handler om et dypdykk i emosjonenes potensial. Vi har å gjøre med musikk fra en tid der følelsene sto i sentrum for menneskets handling og rasjonalitet.

Ensemble Resonanz, under ledelse av Riccardo Minasi, spiller forbilledlig. Jeg lytter om og om igjen på åpningen av «Cellokonserten i a-moll, H. 432 (Wq 170)», og hvordan de hopper og buldrer og danser. Og, ikke minst, hvordan de gjentar enkelte toner i rask rekkefølge, som om de flyktet fra djevelen. Her er Shakespeares «Stormen», avbrutt av en sonette, og når cellostemmen med Jean-Guihen Queyras kommer inn med sin gråt, foregriper han den emosjonelle dybden til Goethes «Den unge Werthers lidelser».

Innspillingen er virtuos og fintfølende. Og det følsomme ligger ikke bare i de langsomme meditasjonene, men like mye i at musikerne leker med nyanser i alt det raske og stormende. Med en innspilling som denne, som altså er utrolig god, kan Carl Philipp Emmanuel Bach få den plassen han fortjener på musikkhistoriens estrade.

musikk@klassekampen.no