Klassekampen.no
Mandag 11. juni 2018
KAADA & HOLSEN: En som er tilbake etter ni år, og en som følger opp en lovende debut med noe enda bedre.FOTO: TERRORBIRD/JENNY BERGER MYHRE
To veldig gode: Kaada inn i døden og Holsen inn i en egenartet verden.
Fylt av ro, uro og Eno
Holsencover

Album

Kaada

«Closing Statements»

Mirakel Recordings

HHHHHI

Hilde Marie Holsen

«Lazuli»

Hubro/Musikkoperatørene

HHHHHJ

De står virkelig godt til hverandre, disse to instrumentalplatene. Samme hvor forskjellige de tilsynelatende er. Jon Erik Kaada ga ut sine første plater med Cloroform for 20 år siden. «Closing Statements» er hans femte studioalbum som soloartist, og det første på ni år. Stavangermusikeren bør ellers være kjent for sin musikk til film, og for flere samarbeid med Mike Patton, Faith No More-vokalisten med veldig mye mere.

«Closing Statements» handler om de siste ordene fra døende. Man skulle kanskje tro at musikken ville speile angst og fortvilelse. Men Kaada, som alltid har vært en individuell og smart musiker, gir oss et overraskende rolig blikk på døden. De elleve sporene er gjennomgående lyse i tonen, i et kreativt krysningsfelt mellom lydmalende landskap og elektronisk pop.

Det ligger en fin ro over mye av materialet. Her er spor av både Erik Satie og Brian Eno, i tillegg til de filmmusikk-aktige kvalitetene som Kaada behersker så godt. Flere av sangene er pianobaserte, samtidig som Kaada pensler ut lydbildene med delikate arrangementer og neo-klassiske mini-orkestreringer. Det er discreet music, godt egnet til både forgrunn og bakgrunn. I øretelefoner åpenbarer det seg dessuten et ekstra lag av detaljer, som krakelerte mønstre i en vakker mosaikk. Det er små brytninger og bølger, tikkende klokker og minimalistiske kammerverk, som hele tiden gjør «Closing Statements» til en så rik opplevelse.

Hver av titlene er et sitat fra dødsleiet. I hvert fall en av dem er ordene til en morder, uten at det får Kaada til å åpne Pandora-kisten med skrekkeffekter. «Closing Statements» er en ferd mot lyset, ikke mot mørket. Ibsens siste ord skal ha vært «Tvert imot!», men også i kuttet «On the Contrary» synes det å ligge en aksept; en relativt rolig reise mot den store søvnen. Dét er med på å gjøre albumet til et interessant verk, utført av en komponist og musiker som vet hvor han vil.

Kaada har uttalt at dette har vært et «morsomt» prosjekt å jobbe med. Og at det underliggende budskapet er at vi må høre på hverandre mens vi ennå lever. Han benytter seg av ambiente og cineastiske teknikker, og føyer sammen elektroniske og organiske klanger til en varm og levende helhet. Han har det melankolsk-melodiske som et gjennomgående utgangspunkt, og behandler et vanskelig tema med grunnleggende respekt. Og så lager han helt nydelig musikk ut av det.

Hilde Marie Holsen er 29 år, og har trompet som sitt hovedinstrument. Hun debuterte med det virkelig imponerende albumet «Ask» i 2015, der hun på sjokk-modent vis kombinerte støy-elementer, samtidsmusikk og atmosfæriske jazz-partier. Nå er «Lazuli» her, og innfrir alle forventninger den første platen skapte.

Hun har alt funnet en særegen tone, der hun blander trompeten med elektroniske elementer, i et drømmeaktig landskap mellom komposisjon og improvisasjon. Hun skaper mørk, mektig og manende musikk, i slekt med lydlandskapene på David Bowies «Low», for øvrig et samarbeid med allerede nevnte Eno. Det er noe hedensk og naturnært over de fire stykkene, samtidig som de også synes å antyde en fjern, hyper-teknologisk fremtid. Det er på alle måter fascinerende musikk, fylt av ro og uro på samme tid.

Som trompetist beveger Holsen seg i noen av de samme sporene som Arve Henriksen og Nils Petter Molvær, men skaper noe dypt originalt, med en helt egen pust og puls. Det er ekko her av den elektroniske, europeiske musikken fra 70-tallet, slik utøvere som Tangerine Dream kunne komme opp med på sitt beste. Det er «eksperimentelt», men fremfor alt oppsiktsvekkende musikalsk, der hver eneste tone og lyd bygger opp en egenartet verden. Musikken er laget til akrylverker av maleren Tyra Fure Brandsæter, men står i tillegg frem som helt selvstendige lydmalerier.

Jeg kan ærlig talt knapt huske sist jeg kom over et så åpenbart talent. Møtet med «Lazuli» bringer frem minner om å høre Arne Nordheim, Arvo Pärt og den senere Miles Davis for første gang, som inngangsportaler til parallelle universer av musikk. Hilde Marie Holsen er i ferd med å skape en slik portal, et Ginnungagap av uprøvde muligheter, der hun selv står i solistisk sentrum. Det lyder vakkert og gnissende, meditativt og utfordrende, ensomt og likevel varmt, smidig forsterket ved teknisk assistanse av Maja Ratkje. Det er i det hele tatt et strålende verk, som alle burde unne seg å høre.

musikk@klassekampen.no