Klassekampen.no
Mandag 11. juni 2018
BEETHOVEN PÅ FORSKUDD? Komponisten portrettert av Bernardo Strozzi i 1630. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS
Monteverdi som samtid
Monteverdi er kanskje den første store i musikkhistorien, men ble også lagt til lista sist.

Religiøse toner

Claudio Monteverdi

«Selva Morale e Spirituale»

Taverner Consort, Choir and Players; Andrew Parrott (dirigent)

EMI, 1984

Det fortelles at da Hans-Georg Gadamer (1900-2002), den filosofiske hermeneutikkens far, engang ble spurt om han hadde lest en nylig utkommet bok, svarte han at han bare leste bøker som var minst to tusen år gamle. I dette svaret ligger nok grunnspørsmålet for hele hans tenkning: Hvordan gjøre gamle tekster, som er skrevet under helt andre betingelser, til våre, det vil si forstå dem.

Eller hvorfor ikke ta musikken til Claudio Monteverdi (1567-1643)? Riktignok er det ikke to tusen år siden han virket, men like fullt er det langt nok tilbake til det vi kaller barokken, der Monteverdi hører hjemme. Eller kanskje han heller hører hjemme i vår tid? For riktignok levde han som ruvende skikkelse i Venezia som Maestro di capella i Markuskirken, men etter sin død ble han glemt. Det var først på 1900-tallet at han ble innsatt som en av de store komponistene, på linje med J.S. Bach og resten av de ruvende gutta. Så heter da også en bok fra 1950 «Monteverdi. Creator of Modern Music». Da er han endelig på plass som en komponist med personlig uttrykk, en slags Beethoven på forskudd. Og som den første store musikkhistorisk sett, men sist ankommet på lista over de store, så å si hentet ut av barokken for å bli moderne, som det altså het i 1950.

Fakta:

Monteverdi

• Claudio Monteverdi var en italiensk komponist, gambist og sanger. Han ble født i Cremona 1567 og døde i Venezia i 1643.

• Han plasseres gjerne i overgangen mellom sen-renessansen og barokken, og regnes i dag som en av de store europeiske komponistene.

• «Selva morale e spirituale» er den korte tittelen (det finnes også en veldig lang tittel) på religiøs musikk han publiserte i Venezia i 1640.

Og det ble han først og fremst gjennom tidligmusikkbevegelsen. Vi kan tenke på Nikolaus Harnoncourts framførelser av Monteverdis operaer på 1960-tallet, eller i denne sammenhengen, Andrew Parrott, en av musikerne som også nærmet seg Monteverdis notenedtegnelser. Hans innspilling av Monteverdis «Vesper», innspilt i 1983, regnes ennå som en milepæl i Monteverdi-diskografien. Og det gjør vel også «Selva Morale e Spirituale», innspilt ett år før og utgitt i 1984.

Skjønt, diskutert blir disse to innspillingene fremdeles. For hvordan framføre denne musikken som ikke akkurat foreligger i et strengt utarbeidet partitur, som hos Gustav Mahler? Her strides Monteverdi-forskerne og -utøverne, og jeg er ikke blant dem. Men det går an å si at de er uenige om hvordan musikken låt, selv om de alle er opptatt av å nærme seg hvordan musikken muligens klang i framførelsen. Og de kan litt om hvilke instrumenter som ble brukt, litt om hvor mange musikere eller sangere som deltok, litt mer om hva som var praksis i samtida, og så videre

Samtidig vet alle at vi aldri kommer til «the real Monteverdi». Og det er poenget hos Gadamer, selv om han ikke skrev om Monteverdi. Vi kan nærme oss et tidlig verk, en kategori som kom senere enn Monteverdi, men vi når aldri helt fram. Det eneste vi kan, eller musikerne kan, er å nærme seg musikken som en representasjon av noe de aldri har hørt, men vet noe om.

For å si det filosofisk: Det opprinnelige, som skal representeres, finnes bare i selve representasjonen. Dette gjelder generelt, men særlig i forbindelse med tidligmusikkbevegelsen som skal (skulle) revitalisere tidligmusikk der notematerialet ofte er uklart og skisseaktig, og der det finnes ulike utgivelser. Dermed befinner mye av musikken seg utenfor notene. Men derfor blir det også spennende tolkninger, fordi musikerne må gjøre større valg enn i en Mahler-symfoni, valg som er vriene nok, også der.

Som i Parrotts innspilling av et utvalg fra denne «moralske og åndelige skogen», som det kanskje heter på norsk. Det er snakk om vespermusikk, musikk skrevet for ettermiddagens tidebønn, eller aftensang. Her har Parrott gjort noen valg som gir oss enda en tolkning av det vi ikke helt vet hva var. Men for en tolkning. Dette er musikk der solister, kor og instrumentalister veves inn i hverandre i en variert rytmisk sats og en uttrykksfull harmonikk. Det er flott sunget, i et opptak som balanserer nærhet til klangen og rommet klangen klinger i. Noe av det som preger innspillingen er sopranene. Parrott tror (!) at Monteverdi i altpartiene brukte høye tenorer. Dermed får sopranene skinne, og spesielt Emma Kirkby, tidligsangeren framfor noen.

På mange måter er dette Kirkbys plate. Hun svever høyt over korklangen, mer i kontakt med den himmelen det synges om enn de mer jordbundne mannfolka. Det er et lys i stemmen hennes som er så sterkt at du nesten trenger solbriller på ørene.

Og formmessig er variasjonen stor, fra det storslagne «Dixit Dominus» til duetten «Jubilet tota civitas» for to sopraner. Gripende er det her og nå i stua, om enn langt fra den gang da i barokkens Venezia. Men nært nok til å være samtidig.

musikk@klassekampen.no