Klassekampen.no
Mandag 11. juni 2018
Gudommelige sambafornyere

Album

Elza Soares

«Deus é Mulher»

Deck

HHHHHI

Historien hennes – fra tida som sambadronning, via ekteskapet med det briljante fotballvraket Garincha, til den artistiske u-svingen som 77-åring i 2015 – er såpass drøy at den fort kan komme i veien for det andre som betyr noe, nemlig musikken. Denne gang, på Elza Soares’ 54. studioalbum (ifølge smått upålitelige Wikipedia, men likevel), gjør hun som sist.

For «Deus é Mulher» fungerer som en stilistisk og åndelig lillesøster til sjokkcomebacket «A Mulher do Fim do Mundo», den som internasjonalt fikk tittelen «The Woman at the End of the World» og som delvis fungerte fordi bookleten ga muligheten til å lese med på tekstene – en nøkkel for å bli fortrolig med nesten all brasiliansk musikk.

De oversatte tekstene var et savn da undertegnede så Soares live i 2017, og de er et savn her. Uten at det nye albumet, på norsk med tittelen «Gud er kvinne», kneler av den grunn, selv om det sannsynligvis hadde vært fornøyelig med litt mer info rundt 81-åringens fascinasjon for sexo.

I stedet spisser ørene seg mot lydene, og kanskje ikke i første rekke Soares’ mektig, kommanderende, rustne røst – men snarere mot bandet hennes. Delvis er det samme musikergjeng som sist, ledet av multiinstrumentalist Guilherme Kastrup, men med en sterkere kvinnelig tilstedeværelse her – blant annet takket være sanger og gitarist Maria Beraldo og trommis Mariá Portugal. Passende nok for en plate hvis uttalte tema er «undertrykte kvinner».

Likevel er elgitaren den største stjerna. På tross av afro-brasilianske rytmer, smektende fløyter og originale produksjonsgrep, samt lydlig krydder som moderniserer tropicáliaens psykedeliske ideer, via Tom Zés hemningsløse eksperimenter.

Og uten at mine kilder avklarer noe som helst, så innbiller jeg meg at den elgitaren stort sett styres av Kiko Dinucci fra Metá Metá, et annet av Brasils beste band, mestre på å krysse såkalt post- og matte-rock med psykedelisk samba.

Men neimen om Metá Metá er like melodiske som Elza Soares, og neimen om Dinucci kommer like godt til sin rett der som han og gitaren hans gjør her, der den slanger seg rundt sin kvinnelige gud, heftig repeterende som en ustoppelig tilbeder av det eneste ene – grooven.

eirikb@klassekampen.no