Klassekampen.no
Mandag 11. juni 2018
MYTJI LYS: Det ritualistiske preget til Kanye Wests lyttefest og albumslipp i Wyoming 31. mai kan, i likhet med det meste på og rundt albumslippene til West, tolkes i svært mange svært ulike retninger. FOTO: RYAN DORGAN/NEW YORK TIMES/SCANPIX
Prosjekt Wyoming: Musikkmagasinet gjør opp status, rett under midtveis i kaoset som er Kanye West-sommeren 2018.
Brent barns taktikk
Undersak

Album

Kanye West

«Ye»

GOOD/Def Jam/Universal

HHHHJI

Kids See Ghosts

«Kids See Ghosts»

GOOD/Def Jam/Universal

HHHHHJ

MYTJI VARME: Kid Cudi gir komiker Chris Rock en god klem, på vei ut til leirbålet i Wyoming.FOTO: RYAN DORGAN/NEW YORK TIMES/SCANPIX
Samlet rundt glørne i en ritualistisk runddans med demoner. Alt er teater, og på samme tid en kamp hvor alt står på spill, hvor det ikke er opplagt at noen vil stå igjen som vinnere.

essay

På sitt åttende soloalbum «Ye» bruker Kanye West de første to minuttene og tjue sekundene til atter å demonstrere sin evne til å konstruere futuristisk fullendte lydlandskaper utelukkende ved hjelp av digital manipulering av menneskestemmen – assistert av sin protesje Francis Starlite, og godt hjulpet av sin musikkteknologiske høyre hånd, veteran Mike Dean, et navn som bør trekkes frem tidligst og tydeligst mulig når vi snakker om denne sesongens slipp fra Kanye West. Det er derimot budskapet som formidles som nok en gang skaper en sterk dissonans som vanskelig kan ignoreres, som ikke er ment å ignoreres, eller ment å oppfattes som et fullendt budskap så mye som nettopp dissonans.

Her skurrer det mer enn noensinne. Samme hvor mange ganger Francis Starlite gjentar sitt I know-mantra i bakgrunnen, fremstår det ikke betryggende. Tvert om, der West henvender seg til ukjent og uklar adressat – det fremstår vekselsvis som West selv, lytteren, eller en ikke definert tredjeperson, muligens kona Kim? – og legger ut om et drapsønske som vris til et dødsønske som igjen vris til en litt vel intens kjærlighetserklæring til eget ego: I love myself way more than I love you / And I think about killing myself / So, best believe, I thought about killing you today.

Sjelden har det blitt klarere flombelyst, selve essensen av det som skurrer aller mest ved Kanye West og hans musikk, denne særegne kombinasjonen av narsissistisk oppblåst selvbilde og selvsikkerhet, men med en like nådeløst åpenlys usikkerhet som er noe mer enn bare «sårbarhet», mer som et åpent blødende sår, som ikke ser ut til å heles av eksponering, tvert om. Hva er årsaken til det ubehaget som disse egenskapene til Kanye West helt åpenbart skaper, hva gjør dette så vanskelig å forholde seg til? Kanskje fordi det hele føles som et speil. Jeg skal ikke snakke for andre enn meg selv når det gjelder å gjenkjenne ubehagelige sider ved en selv i dette. Men det er liten tvil om at denne blandingen av narsissisme og et kritisk såret mannlig ego er et speilbilde av ekstremt ubehagelige sider ved selve samfunnet, på høyeste geopolitiske nivå nettopp i 2018, i Trump-æraen.

Et navn prosessen rundt Kanye Wests pågående rekke med plateslipp har blitt uløselig knyttet til, i en usedvanlig rotete mediestrategi selv til West å være, med svært underlige utspill i diverse kanaler. Er det kynisk pr, en del av et gesamtkunstverk eller bare ukontrollert rablende, tiltakende galskap? West selv har i løpet av de siste ukene på ulike vis insistert svært kraftfullt på å viske ut ethvert forsøk på å skille ut det ubehaget mange har følt stadig kraftigere på, ikke minst der West har funnet nye allierte og venner i MAGA-land, og å holde dette separat fra måten vi forholder oss til selve musikken. Her er det på sin plass med en kjapp og for ordens skyld svært selektiv oppsummering av historien om det man kan kalle «Prosjekt Wyoming» så langt, hold dere fast:

Litt over midtveis i en ekstremt ambisiøs og påkostet turne for sitt syvende album «The Life of Pablo» vinteren 2016, raknet Kanye West i sømmene for åpen scene i San Jose, California, en drøy måned etter at kona Kim Kardashian ble utsatt for et brutalt ran i Paris mens han selv var på landeveien med Saint Pablo-turneen. Fra scenen uttalte Kanye blant annet at han «hadde stemt på Trump» – om han skulle ha stemt overhodet i det nylig avholdte presidentvalget. To dager senere, 19. november, avbrøt han en konsert i Sacramento bare tre låter inn i settet, etter en tirade fra scenen hvor han blant annet anklagde sin tidligere mentor Jay-Z for å ha sendt leiemordere etter ham. West blir innlagt på den psykiatriske akutten i Los Angeles for blant annet stress, psykose og utbrenthet. En nyutskrevet West dukker deretter opp i Trumps New York-tårn, der han har et møte med den nyvalgte presidenten.

Deretter forsvinner West fullstendig fra offentligheten i et drøyt år. Men i løpet av påfølgende vinter dukker det opp stadig mer standhaftige rykter om at West har forskanset seg i et provisorisk studio i et eksklusivt landlig hotell i cowboy- og fjellstaten Wyoming (!), etter hvert som nye og gamle musikalske samarbeidspartnere poster maleriske bilder på sosiale medier av snø, soloppganger og solnedganger fra platået nedenfor Teton-fjellkjeden. I april reaktiverer Kanyes Twitter-konto sin med en lang rekke «filosofisk» orienterte meldinger, etter eget utsagn et slags bokprosjekt skrevet i sanntid på sosiale medier. Det tar ikke lang tid før det sklir ut i en serie svært selvmotsigende politiske utspill, hvor West allierer seg med profilerte «alt-right» eller «alt-lite»-profiler, understreker sin kjærlighet for president Trump og poster bilder av seg selv i studio med sin (Trump-)signerte, røde «Make America Great Again»-caps. Samtidig som han annonserer en serie på fem album, hver med syv låter, alle i sin helhet produsert av ham selv, som skal slippes ukentlig fra slutten av mai til slutten av juni.

Smått uventet har de tre første av disse ankommet til annonsert dato, først det relativt tradisjonelle og tilbakeholdne «Daytona»-albumet til Pusha-T (tidligere The Clipse-medlem og president for Wests selskap GOOD Music, som slipper samtlige album). Så ankom altså «Ye», med atskillig mer brask og bram, i form av en lyttefest avholdt nettopp i Wyoming. Dit fløy West inn en underlig blanding av (rap)celebriteter, presse og såkalte «influencers» – en møysommelig google-runde på de tilstedeværende fra særlig sistnevnte fraksjon er en lynleksjon i hvordan kulturen fungerer i 2018, og ærlig talt nesten til å miste livsviljen av, for flere enn oss i «gamlemedia», skulle man tro. Rundt et provisorisk leirbål spilte West av sitt album fra gigantiske høyttalere plassert i Stonehenge-formasjon, en ritualistisk ramme rundt et ustriglet nymedialt sirkus uten sidestykke. Komiker Chris Rock kontekstualiserte det hele aller mest effektivt i en kort tale til de fremmøtte, der han først vektla hiphopens betydning som den første kunstformen skapt i Amerika av frie svarte menn. Før han kløktig kommenterte Wests ustanselige strøm av halvtygde «filosofiske» utlegninger om (tanke)frihet slik: And no one has taken advantage of that freedom more than Kanye West.

Det er, som det heter, morsomt fordi det er sant. Men mens psykisk helse underlig lenge var noe nær et ikke-tema i hvordan offentligheten har forholdt seg til fenomenet Kanye West, på tross av at fyren ble offentlig tvangsinnlagt forrige vinter, har Kanye West selv satt to solide streker under relevansen dette har. Ikke minst med omslaget til «Ye», etter sigende slengt sammen på vei til den bisarre slippfesten, med et bilde tatt fra privatjetten på flystripen i Jackson Hole, Wyoming, og deretter påskriblet utsagnet «I hate being Bi-Polar it’s awesome». Eller som han sier det selv, på albumsporet «Yikes»: That’s my bipolar shit, nigga, what? / That’s my superpower, nigga, ain’t no disability / I’m a superhero!

Eller for å låne et poeng fra den umiddelbare reaksjonen til Eirik Kjøs Østerud fra Oslobandet Trist Pike, en sentral norsk «twitterpersonlighet» (og sporadisk musikkskribent og West-entusiast): Glem tanken om musikk som terapi, og låter som får deg til å føle som du ligger på en psykolog-divan: Når man lytter til store deler av «Ye» føles det omtrent som å VÆRE psykologen hans. Jo mer man lytter til albumet, framstår ikke akkurat dét som verdens enkleste jobb. Vi er forbi enhver tvil om hvorvidt fyren er alvorlig psykisk syk. Og det er like lite en faktor man kan ignorere, som dette er noen gyldig unnskyldning for de dels direkte farlige politiske funderingene og utspillene som har gjort West mer kontroversiell enn noensinne tidligere i sin karriere (ingen liten prestasjon!). Men Wests nå offentlige diagnose som bipolar, setter den beryktede uforutsigbarheten hans i et nytt lys.

En uforutsigbarhet som mange har måttet operere med et slags galleri av «forskjellige Kanye-er» for å klare å forholde seg til, noe West lekte svært selvbevisst med på forrige albums spoken word-snutt med den svært westske tittelen «I Love Kanye». «Ye» etterlater meg med følgende innlysende spørsmål: Hva om den Kanye West som sa «George Bush doesn’t care about black people» på direktesendt galla-tv etter orkanen Katrina, den Kanye som lagde bisarre opptrinn på prisutdelingsscener, og den Kanye som nå har ikledd seg MAGA-caps og elsker Donald Trump, er en og samme person? I den forstand at motivasjonen for alle disse handlingene i bunn og grunn handler om det samme, noe så universelt som «Se meg!» og «Elsk meg!» Som et lite barn.

Og nettopp det barnlige fremstår som en nøkkel til å forsøke å forstå motivasjonen bak denne sommerens bombardement av musikk og medieutspill fra Kanye West. Det var vel i intervjuer rundt albumet «Yeezus» i 2013 West først luftet en åpen ambisjon om å bli til et barn igjen – å album for album aldres omvendt, mentalt sett. Med mål om å ende opp med en fireårings mentalitet. En interessant innfallsvinkel til Wests katalog, i hvert fall den fasen som ble innledet med den første store venstresvingen i katalogen, med de emosjonelt nakne autotuneballadene på den minimalistisk stormannsgale «808s & Heartbreak» (2008). Og én ting er sikkert – aldri har Kanye West vært nærmere denne uttalte intensjonen enn han er på vaklevorne, ujevne, uslepne og nesten utmattende ambisiøse «Ye». Samtidig som selve nærheten til målet fremstår som noe av et Ikaros-moment, det er i hvert fall en av flere måter å tolke det øyeblikket som nær enstemmig blir trukket frem som albumets høydepunkt, verset/broen/refrenget til nykommeren 070 Shake på låten «Ghost Town», sunget i det låtens grunnmur (et tromme-og-basstungt sample av en obskur garasjeband-cover av sekstitallspoplåten «Take Me for a Little While») oppløses og glir over i blødende sologitartoner fra Mike Dean: Woah, once again I am a child / I let it all go, of everything that I know [ ...] And nothing hurts anymore, I feel kinda free / We’re still the kids we used to be / I put my hand on a stove, to see if I still bleed / And nothing hurts anymore.

Frihetens øyeblikk, men er det verdt det? Skal vi dømme etter Wests tydelig eksponerte maniske sinnstilstand på «Ye», er det fristende å svare nei. Slik han selv er inne på med gjentatte små og store henvisninger til det suicidale, virker prosjektet hans her direkte livsfarlig. I en forsommer hvor en rekke såkalte «kjendis-selvmord» på dobbelt ubehagelig vis retter oppmerksomhet mot foruroligende tendenser i den psykiske allmennhelsen. Er det samtidig et konstruktivt bidrag i seg selv, bare det å lufte demonene sine så åpent som West gjør her, særlig i sjangerlandskapet han opererer i? For på tross av foregangspersoner som rapperen Scarface fra Geto Boys, som helt siden 1991-låten «Mind Playing Tricks On Me» har tatt psykisk helse-problematikk på aller høyeste alvor, har psykisk sykdom stort sett vært redusert til billige vitser eller en sjokk-effekt, i den grad rapmusikken har nærmet seg temaet overhodet.

Et merkbart, hederlig unntak er den tidligere Kanye West-protesjeen Kid Cudi, og hans forbilledlige åpenhet om sin innleggelse for alvorlig depresjon med selvmordsrisiko, vinteren 2016. Som pussig nok fulgte rett i fotsporene til en brå, kortvarig, men følelsesladet bitter feide med nettopp Kanye West på Twitter. I ukene som ledet opp til Wests egne ukontrollerbare utspill og påfølgende innleggelse. Det er dermed noe rent mellommenneskelig rørende ved at det som pr. i dag ser ut som selve kjernen i det uforutsigbare Wyoming-prosjektet, er et duoalbum med Kanye West og Kid Cudi under prosjektnavnet Kids See Ghosts. For albumet med samme navn, som ankom på Kanye Wests 41-årsdag sist fredag, er et ganske annet beist enn «Ye». Samtidig er slektskapet og sammenhengen soleklar, tydelig understreket ved at det nevnte «Ye»-høydepunktet «Ghost Town» for bare noen ukers tid siden befant seg på tracklisten til «Kids See Ghosts», på en møteromstavle West twitret et telefonkamerabilde av.

Nettopp alle disse endringene i siste liten, med tekstlinjer som åpenbart er skrevet rett opp mot albumslipp, med referanser til nær dagsaktuelle (og selviscenesatte!) hendelser, er med på å gi «Ye» sitt maniske preg. «Kids See Ghosts» er derimot tydelig gjennomarbeidet, raffinert gjennom en lengre prosess, med konseptuell tilnærming til tematikken. Fortellerstemmen på «Kids See Ghosts» er ikke det indre barnet, snarere den indre voksenstemmen til det indre barnet, for å låne et bilde fra jazzgiganten Charles Mingus, for øvrig en sann pioner innen åpenhjertig kunstnerisk tematisering av psykisk sykdom innen afroamerikansk tradisjon, i hans selvbiografi «Beneath the Underdog».

Og for en komplekst vev av nettopp stemmer som smelter sammen i en tidvis gospelekstatisk høyere enhet på dette albumet! Om du i likhet med undertegnede, har forholdt deg relativt likegyldig til Kid Cudis solokatalog, er dette albumet en kraftfull påminner om rollen Kid Cudi har spilt som medvokalist og medlåtskriver på mange av Wests aller sterkeste låter, fra og med nettopp venstresvingen «808s & Heartbreak», der duoens ferske musikalske vennskap var en sentral katalysator.

Som vokalist er repertoaret til Cudi ærlig talt svært begrenset. Men den er mesterlig, den måten West vet å plassere for eksempel den karakteristiske nynningen hans i lydbildet. Lag på lag, digitalt manipulert, plutselig utbygd for eksempel med Ty Dolla $igns enmanns gospelkor på sporet som for alvor bygger bro mellom disse to albumene, «Freeee (Ghost Town pt 2)». På påfølgende «Reborn» er det noe nærmest sjamanistisk over Cudis messende, gjentakende vokal. Både i tekstlinjene om åndelig gjenfødelse og fremdrift, men også i den urmusikalske, ja, nærmest joik-aktige fremførelsen. Her fylles det med innhold, dette leirbålslyttingsritualet som for øvrig også ble gjentatt ved «Kids See Ghosts»-albumslippet, lagt til en «spøkelsesby» (!) i Sør-California. Til stede i publikum denne gang: selveste Courtney Love, som ifølge referater skal ha knelt ved føttene til Kanye West under avspilling av albumets avsluttende låt, «Cudi Montage».

En låt bygd rundt et sample av et hjemmeopptak av Loves avdøde ektemann Kurt Cobain, et enkelt akustisk gitarriff som gradvis ornamenteres og utbygges med digitale trommer og perkusjon, dyp bass, varme akkorder og teksturer av stemmene til Cudi, West og Mr Hudson, en annen kjenning fra «808s»-æraen. Referansen til nettopp Cobain, og veien livsløpet hans tok, er relativt selvforklarende. Men Cudi og West velger andre veier, til det hele ender opp, igjen, i et slags hypermoderne gospel-landskap, Hvor West for en gangs skyld klarer å knytte den eksistensielle smerten til noe større enn seg selv, med en personlig beretning om gatevold i Chicago. For øvrig samme tematikk han skal ha diskutert med Trump i tårnet. Men som her behandles med det alvoret det fortjener, og forhåpentligvis for mer lydhøre ører? Selv om West foruroligende nok avslutter verset med en helt dagsaktuell referanse til Alice Johnson, kvinnen president Trump benådet på oppfordring fra Kim Kardashian West, under et døgn før «Kids See Ghosts» forelå.

Allikevel har «Kids See Ghosts» en grunntematikk og en grunntone som fremstår viktigere enn slikt ... støy. Det gjennomgående budskapet om kjærlighet som den frigjørende kraften til å bevege seg videre, ut av mørket, fremstår her som oppriktig, livsviktig og med en kledelig distanse til det religiøse rammeverket. Om Wests virkelighetsfjerne MAGA-flørt har reelle, farlige konsekvenser i virkelighetens verden, er samtidig «Kids See Ghosts» et album med potensial til å nå ut til mennesker som virkelig trenger det. Ja, kanskje til å redde liv. Det store spørsmålet blir derimot hvem eller hva som kan redde West. Eller om han overhodet vil reddes. Som blir litt av et spørsmål å hanskes med, om man godtar premisset om Kanye West som et speil, holdt opp mot en selv, mot samfunnet og samtiden.

martinb@klassekampen.no