Mandag 11. juni 2018
UTVIDES: På strømmetjenestene er det ikke noen naturlig grense for hvor lange episoder tv-seriene skal ha. HBOs «Westworld» har typisk episoder på 1 time og 10 minutter. FOTO: HBO NORDIC
Selv om det er umulig å forutsi hva som vil skje i neste episode av «Westworld», vet vi én ting: Den vil være lang.
Breier seg ut i strømmen
Tv-seriene får lengre og lengre episoder. Det risikerer å spenne bein for serienes suksess.

SERIER

Andre sesong av HBOs science fiction-serie «Westworld» er i full gang. Hver uke publiseres en ny episode på strømmetjenesten, og selv om det er omtrent umulig å forutsi hva som vil skje i den dystopiske framtidsforlystelsesparken, har seerne etter hvert lært én ting: Episoden er lang.

I denne sesongen er de typisk på 1 time og 10 minutter. Hvis du må ta igjen en episode, er det ikke mye igjen av den kvelden etterpå.

«Westworld» er ikke aleine. «Game of Thrones»-episodene har en gjennomsnittslengde på 56 minutter, med en ekstra lang avslutning i forrige sesong:

81 minutter gikk det før Game of Thrones stengte ned for denne gangen, men ryktene går om at neste og siste sesong blir på seks episoder på 90 minutter hver.

Når zombiene eller roboter tar hull på den andre timen, er det man spør seg selv:

Var ikke episoder av tv-serier kortere før? «Dynastiet», «X-Files», «Sex and the City», «Friends», «Beverly Hills 90210» … Det var da ingen av dem som nærmet seg en full klokketime. Og er det bra eller irriterende at episodene har blitt så lange? Svaret på første spørsmål er ja: De var kortere før. Svaret på det andre spørsmålet er mer en smakssak.

Her er det tre tall som forklarer hva som har skjedd og hvorfor.

Fakta

Lange episoder:

• En episode av en dramaserie varte som regel 42 minutter. Hensynet til reklameblokker var avgjørende.

• I dag varer en episode av en dramaserie som regel 56 minutter. HBO startet trenden. De lange episodene gjør det mulig å fortelle mer komplekse historier og gi plass til karakterutvikling.

• Med strømmetjenestene er det ikke lenger noen naturlig grense for hvor lange episodene skal være. Flere serier har episoder på opptil 90 minutter.

42 minutter

Så lenge varte en episode av en dramaserie som regel før i tida. Før strømmetjenestene eksisterte, og før de store amerikanske kabel-selskapene som HBO og Showtime skrudde opp produksjon av store dramaserier på 1990-tallet og endret tv-mediet for alltid, ble de aller fleste seriene laget for reklamefinansierte kanaler.

Her var hensynet til reklameblokkene avgjørende når sendeflaten skulle tilrettelegges. Det skulle være plass til en viss mengde reklame, som skulle komme med en viss hyppighet, og det satte klare begrensninger for tv-seriene. 42 minutter for drama, 22 minutter for komedie.

Reklameblokkene avgjorde både lengde og innhold.

– Det var cliffhangere før reklamepauser og mange gjentakelser for å hjelpe seere som hadde glemt hva som skjedde før reklamen, forklarer Andreas Halskov, som er førsteamanuensis i medievitenskap ved Aarhus Universitet og forfatter av flere fagbøker om tv-serie-sjangeren.

Regelen var imidlertid ikke uten unntak. En populær serie kunne få noen ekstra minutter. «Twin Peaks» hadde dobbeltepisoder både som åpning og avslutning på andre sesong. Siste episode av «M.A.S.H», som ble sendt i 1983, varte i to timer.

56 minutter

Så lenge varer episoder av dramaserie fra HBO, Netflix og Amazon som regel i dag. Ofte mer. Fenomenet har eksplodert de siste årene.

Det begynte med HBO, som i 2002 var en betalingskanal på kabel-tv, og som den gang lot en episode av «The Sopranos» vare i 75 minutter. «The Sopranos» ble født i 1999, da 42-minuttersmodellen fortsatt hersket overalt, og den ekstra lange episoden var derfor en usedvanlig lekkerbisken for seriens fans.

Men i de nye seriene som HBO produserte i samme periode, ble lange episoder standarden. Det sosialrealistiske krimdramaet «The Wire», også fra 2002, var på 55–60 minutter per episode. «Six Feet Under» som ble sendt fra 2001 til 2005 og handlet om et familiedrevet begravelsesbyrå, lå på 60 minutter.

Steven Spielbergs fortelling fra andre verdenskrig, «Band of Brothers» fra 2001, var en såkalt miniserie på 10 episoder med en varighet på opptil 70 minutter.

HBOs slagord var «It’s not tv. It’s HBO», og de lange episodene var en del av imaget.

Ifølge Andreas Halskov nærmet episodene seg spillefilmer:

– Lange episoder, langsomt tempo, dyre innspillinger og langstrakte fortellinger, med en smak av det kunstneriske og episke – alt dette var filmmediet tidligere alene om, sier han.

Det var et luksusprodukt folk skulle betale for. Og kunstnerisk fikk seerne mer for pengene: De lange episodene gjorde det mulig å fortelle mer komplekse historier og gi plass til karakterutvikling. Den ene banebrytende serien fulgte den andre, og man begynte å snakke om tv-serien som den nye romanen.

Etter hvert forventet seerne at en kvalitetsserie skulle ha episoder på en time, ikke 42 minutter. Reklamekanalene tok opp tråden, for kabelkanalene var blitt en formidabel konkurrent. Men den store ekspansjonen kom først med strømmetjenestene. Nå er både reklameblokker og sendeskjemaer forlatt, det er ikke noen naturlig grense lenger.

DVD-distributøren Netflix startet sin strømmetjeneste i 2007 og fikk raskt en dominerende posisjon.

Neste skritt var egenproduksjon av serier. Den første var «Lilyhammer» fra 2012 med en spilletid på 45 minutter per episode. Deretter fulgte «House of Cards» fra 2013 med 51 minutter per episode. Den ble en enorm suksess og et gjennombrudd for Netflix Original Content som kvalitetsstempel.

Samtidig begynte HBO også å tilby strømming, Amazon meldte seg også på i markedet. Nå er lange episoder et våpen i kampen.

Ta bare en håndfull av de nye, profilerte seriene: «Fargo», «Legion», «Jessica Jones», «Billions», «The Leftovers», «The Deuce», «Vinyl», «Orange Is the New Black» og naturligvis «Westworld» og «Game of Thrones». Alle har episoder på rundt en time, og alle har dessuten noen episoder som er 20–30 minutter lengre – «Westworld» avsluttet forrige sesong med en episode på 90 minutter.

Leverandørene konkurrerer om å levere det seerne mener er kvalitets-TV. Men det er også en del av den såkalte oppmerksomhetsøkonomien.

Netflix-sjef Reed Hastings har sagt at den største konkurrenten til Netflix ikke er de andre tv-produsentene. Det er søvn. «Og vi vinner», la han til. Da andre sesong av «House of Cards» ble lagt ut på Netflix, holdt mange fans seg oppe i de nesten 13 timene det tok å se alle sammen etter hverandre.

Tidsforbruket er den store verdigeneratoren. Men har seriegigantene blitt for grådige?

113 minutter

Så lenge varte den første episoden til HBO-serien «Vinyl». Den ble tatt av plakaten etter én sesong. Minuttene må fylles med noe som gir mening. Ellers blir serien dårligere av lengden.

– Friheten er i utgangspunktet en fordel, sier Andreas Halskov.

– Men det kan også bli et problem. De som lager serien, kan ikke alltid se når nok er nok.

Noen mener det er det som skjer med tv-seriene. Episodene har blitt for lange.

Mike Schur, som står bak «The Office» og «Parks and Recreation», har nylig hevdet at det ikke lenger er noe som tvinger serieskapere til å redigere arbeidet sitt.

«Når jeg ser noen serier på strømmekanalene, tenker jeg: ‘Gi meg to timer med en klipper, så kutter jeg 15 minutter av denne skitten, og det blir det mye bedre av’», har han sagt til The Hollywood Reporter.

Det er flere stemmer i amerikanske medier som ønsker seg måtehold. Særlig Netflix får kritikk. Episodene er for lange, og det er for mange episoder i hver sesong – mer enn historie og handling kan bære, hevdes det.

Det skarpeste innlegget kom fra skribent Kathryn Vanarendonk i Slate Magazine.

Hun mener de lange episodene er «selvgode prestisjesignaler som handler mer om muskler (og budsjetter) enn om den beste måten å fortelle en historie.»

Hun kaller fenomenet for tv-manspreading – som når en mann setter seg i en sofa og tar plass for tre.

«Jeg vil ha tida tilbake», skriver hun.

Men den moderne tv-bransjens største utfordring er å holde oss fast ved skjermen så lenge og så ofte som mulig. Eller som de sier til robotene i Westworld: «Bring yourself back online.»

kultur@klassekampen.no

©Zetland

Oversatt av Lars Nygaard

Tirsdag 22. januar 2019
Dagbladet vil søke om pressestøtte. Dersom avisa innlemmes i ordningen, kan den ende opp med å motta en rekordhøy sum på over 50 millioner kroner.
Mandag 21. januar 2019
Selvpubliserte bøker finner veien inn til forlagseide nettbokhandler. Kan gjøre det vanskeligere for leserne å navigere på nett, mener Anne Oterholm.
Lørdag 19. januar 2019
Den nye regjeringen vil samle all medie­støtte, også til NRK, i en felles pott. Dermed kan den interne kampen om støttekronene bli tøffere, frykter Lands­laget for lokalaviser.
Fredag 18. januar 2019
Mediebransjen vil ha slutt på at folk bruker medie­arkivet Atekst som alternativ til å kjøpe et avisabonnement. Nå er det ikke lenger mulig å lese dagferske nyheter i arkivet.
Torsdag 17. januar 2019
Støtteordningen som skulle lokke Hollywood til Norge, hadde bare norske mottakere i 2018. – Neppe i tråd med intensjonen, sier økonom som utredet ordningen.
Onsdag 16. januar 2019
Forfattere som klarer å markedsføre seg selv, trenger ikke tradisjonelle forlag, mener Arne Berggren. Nå går han inn i styret til selvpubliseringstjenesten Boldbooks.
Tirsdag 15. januar 2019
Forfatterforbundet håper regjeringen vil gi dem tilgang til midler fra bibliotek­vederlaget. Forslaget møter skepsis fra utvalget som i dag fordeler potten på rundt 110 millioner kroner.
Mandag 14. januar 2019
– Jeg har langt større tro på selvpublisering enn på å eie et mellomstort tradisjonelt forlag, sier Arve Juritzen.
Lørdag 12. januar 2019
Dagbladets to siste grafikere ble oppsagt i fjor sommer. Denne uka havnet saken i tingretten. – Et eklatant brudd på norsk lov, sier LO-advokatene.
Fredag 11. januar 2019
Under andre verdenskrig var hjemstedet til forfatter Bjørnstjerne Bjørnson propagandasentral for nazistene. Det bør Aulestad-museet opplyse om, mener litteraturprofessor Marianne Egeland.