Mandag 11. juni 2018
DOBBELT SÅ GOD SOM RESTEN: Neida, men Fatoumata Diawara, her i dobbel dose, kan synge fletta av de fleste – med såkalt soul i stemmen.FOTO: AIDA MULUNEH
Virkelig etterlenget: Syv år etter at Diawara ble en gigant, følger hun opp.
Noe står på spill

Album

Fatoumata Diawara

«Fenfo»

Montuno/Wagram Music

HHHHHJ

Det har gått hele syv år fra maliske, nå Paris-bosatte Fatoumata Diawara debuterte til hun er klar med soloalbum nummer to. I mellomtiden har hun deltatt på en rekke samarbeidsprosjekter og gjort skuespiller av seg. Det aller meste til fortjent kritikerros.

Debuten «Fatou» kan på mange måter beskrives som en eneste lang, behagelig ørkenpop-bevegelse, med tilsnitt av særlig kjønnspolitisk bevissthet. Denne er også sterkt til stede på årets utgivelse.

Musikalsk favner derimot «Fenfo», som skal bety noe sånt som «noe å si», langt bredere. Det er for lengst blitt en klisjé å kalle musikk tidløs, men uavhengig av hvor mye i produksjonen som kan tilskrives nåtiden, peker det samlede uttrykket like mye bakover som fremover, ut av tida eller inn og ut av ulike tradisjoner. Noe kan tilskrives instrumenteringen, der synther ubesværet kombineres med kora og ngoni, samt så vel elektriske som akustiske gitarer.

Bidragsytere er for øvrig navn som den klassisk skolerte cellisten Vincent Segal og den franske rockestjernen Matthieu Chedid, bedre kjent som –M–, på gitar og co-produksjon. I tillegg kommer far og sønn Toumani og Sidiki Diabaté, begge på kora, tidvis også i samme låt.

Som for eksempel «Bonya», en låt som for øvrig har like mye slektskap til hva som kom ut av plateselskap som Motown på 60-tallet som til dagens afro-pop. Og det er i denne gjennomgående sjangerblandingen, der låt etter låt beveger seg i flere retninger, at skiva virkelig frir seg fra datostempling, til dels også fra stedsangivelse.

Hovedinstrumentet, det som binder det hele sammen, er imidlertid ene og alene Diawara selv, og stemmen som har modnet siden debuten. Registeret er fyldigere, rekkevidden større og den tekniske utstrålingen sikrere. Der den distinkte bruken av pust tidligere ga en sjarmerende pop-effekt, virker den nå mer myndig og på samme tid mer freidig, for eksempel i funky «Negue Negue». Og hun kan også være inkluderende følsom, som i tittelsporets soul-partier eller over de sparsommelig arrangerte strykerne i «Mama».

Diawara har valgt å synge på språket bambara, for å holde i hevd og fremme sine røtter, riktignok ikledd en ny, futuristisk melodisk drakt. Tekstene berører denne kulturelle arven, på godt og vondt.

På albumets mest ørken-blues-influerte spor, «Kokoro», oppfordrer hun til stolthet over opphav og afrikansk tilhørighet. Mens hun i «Kanou Dan Yen» kritiserer skikker som nekter ekteskap mellom ulike folkegrupper, over en eklektisk mandingo-EDM-beat.

Det hele fremført som om noe virkelig står på spill. Og det gjør det jo, inkludert i avslutningssporet «Don Don», en sår vise om den ensidige kjærligheten. På et vis understreker denne, med sine oppsummerende overganger mellom kora og cello under hennes hese, insisterende vokalfrasering, at alt det politiske også er personlig. Og at det som er i spill for noen kan være selve livet.

musikk@klassekampen.no

Fatoumata Diawara spiller på Cosmopolite under Oslo World 1. november.