Klassekampen.no
Lørdag 9. juni 2018
Bauta: I en lett kamuflert gjenutgivelse vender Munro stadig tilbake til det irrasjonelle i oss.
Trekkfulle hus
EN GÅTE: Alice Munros noveller er fulle av omveltende øyeblikk og relasjonelle knekkpunkt. FOTO: DEREK SHAPTON

Da nobelprisvinner Alice Munro (f. 1931) først kom på norsk, allerede i 1982, var det den legendariske Gyldendal-redaktøren Gordon Hølmebakks fortjeneste. Det ble en flyktig engangsaffære – først i 1996 tok forlaget opp tråden. Siden har de fulgt forfatterskapet. Nå nærmer Munro seg nitti år, og hva virker da mer naturlig enn å vende seg bakover, til verkene som ble oversett i sin tid?

Vårens utgivelse, «Gjester», består av tjueto noveller, publisert mellom 1968 og 1994. Halvparten av dem kom også ut i fjor, under tittelen «Prospektkort», og man kan mistenke forlaget for å ha bommet med den sobre svart-hvitt-utgivelsen, og at de dermed prøver seg på nytt. Ikke engang trykkfeilene er rettet opp. Også brorparten av de øvrige novellene er gitt ut på norsk tidligere – her bør leseren altså sjekke hva som allerede står i bokhyllene.

Selv om jeg savner sentrale noveller som ‘The Peace of Utrecht’ – novellen hvor Munro først fant formen – gir dette tverr­snittet av tretti års arbeid likevel et uovertruffent overblikk over Munros forfatterskap. Særlig blir jeg slått av den oppsiktsvekkende evnen til å si noe nytt, hver gang, når hun samtidig skriver med så stor kontinuitet. Nesten alle novellene finner sted i tiårene før og etter andre verdenskrig, oftest i en oppdiktet småby i Ontario, Canada: historier om ugifte bibliotekarer, kompliserte mødre og forloveder som bryter uten forvarsel, og med et blikk som treffer med en så kroppslig nådeløshet at jeg nå sjekker speilet to ganger før jeg går ut.

Fakta:

NOVELLER

Alice Munro

Gjester

Oversatt av Vibeke Saugestad og Ragnhild Eikli

Gyldendal 2018, 688 sider

Munro har sagt at tekst­arbeidet er som et hus: «I go into it, and move back and forth and settle here and there, and stay in it for a while.» Huset er et godt bilde på hvordan disse tekstene fungerer, for vi blir ført inn i stadig nye rom, og det kommer alltid som en overraskelse hvor teksten egentlig skal med oss. Når en kvinne sender en ildfast form «i retning av hodet» på sin ektemann i ‘Familiene Chaddeley og Fleming’, har vi først både vært i et limonadefylt sommerbesøk og hørt håpefulle forestillinger om Chaddeley-familiens plass i engelsk lavadel. Uforvarende åpnes så døra inn til en annen tid, til et ekteskap som har «nådd et punkt da vi klynget oss til alle overtak», og til et sted hvor noe snur.

Ofte strammer novellene til i slike relasjonelle knekkpunkt, hvor det blir umulig å fortsette som før. I en annen novelle, ‘Hvit dynge’, møter Isabel en pilot på ekte­mannens 40-årsdag. Hun rammes plutselig, føler seg «reddet, oppløftet, sett». Hva skjer i disse omveltende øyeblikkene? Munro tilbyr ikke nødvendigvis svar. Tvert imot, hun vender stadig tilbake til det uforståelige og irrasjonelle i oss. Som hun skriver i ‘Seremonier og skiftninger’: «Det var en gåte, fremstilt uten forklaring og uten håp om forklaring, skamløst, som en klar, blå himmel. Ingen åpenbaring i sikte.»

‘Seremonier og skiftninger’ er hentet fra «Lives of Girls and Women» (1971) – en novellesyklus, ofte omtalt som Munros eneste roman. En skole setter opp en operette, og hovedpersonen Del vandrer utenfor musikklærerens hus en sen kveld, i håp om å få rollen hun vil ha. Hun er en «spion, eller landflyktig» på dette stedet, «uviss på hvorfra, eller når, berømmelsen skulle slå til, bare overbevist, helt inn til margen, om at det måtte skje.» I disse novellene sirkler Munro inn en verden jeg sjelden har sett formulert så presist: Den helt særegne erfaringen av å være jente på det ville, ventende stedet der barndommen slutter, hvor Del i mangel av livserfaring henter sine metaforer fra biblioteket, går med «et vagt håp om å oppleve noe», og ikke minst tegner seg et indre kart over de kvinnene hun kan bli i en by som dette.

Spørsmålet er hvorfor forlaget ikke tar dette store forfatterskapet tilstrekkelig på alvor og gir ut resten av Munros tidlige verk som de er, i sin helhet. Når Margaret Atwood har sidestilt «Lives of Girls and Women» med Joyces «Portrett av kunstneren som ung mann», kan det være et betimelig sted å begynne. Her er det fristende å sitere Håvamål: Skal det stå bautasteiner langs veien, må noen faktisk reise dem.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 13.55