Klassekampen.no
Lørdag 9. juni 2018
UNDER OVERFLATER: En familie sitter på metroen i Pyongyang, som ligger mer enn 100 meter under bakken. Gutten har på seg det nordkoreanske ungdomsforbundets karakteristiske røde skjerf.
Nord-Koreas statsideologi bygger på en drøm fra sovjettida få land lenger deler:
SIN EGEN HERRE
LANG UKE: Barna i Pyongyangs barnehager blir levert mandag morgen og hentet igjen lørdag. Barnehagen har ansatt ekstra personal for å ha tid til å trøste når ungene lengter hjem.
FORESTILLING: Under besøket i en av Pyongyangs mange barnehager har barna forberedt et stort show. Barna synger med klar stemme: «Én pluss én er to, nei det er ikke to. En dråpe vann pluss en dråpe vann er en mye vann, sier den store leder Kim Jong-un.»
ET TÅRN MED UTSIKT: Utsikt over Pyongyang fra Juche-tårnet. Juche-ideologien betyr «herre over seg selv».
ALENEGANG: I håp om å styre Nord-Koreas utvikling selv har Kim Jong-un forskanset landet bak et atomprogram.

En rød flamme lyser fra toppen av Juche-tårnet i sentrum av Pyongyang. Mens resten av byen er mørklagt etter midnatt, er det fortsatt lys i toppen av det 170 meter høye tårnet i massiv granitt. Det er som en kontinuerlig påminnelse om at den sosialistiske revolusjonen i Nord-Korea ikke er over.

Nord-Korea marsjerer fortsatt mot den endelige seieren: etableringen av en uavhengig, sosialistisk stat som kan bringe «glede til hele folket».

Den koreanske halvøya ble delt i to da andre verdenskrig ble avsluttet. Siden den gang har Nord-Korea kombinert inspirasjon fra Marx, Lenin og Mao med sterkt nasjonalistisk særpreg i en ideologi som bygger på tre søyler: uavhengig politikk, selvstendig økonomi og et sterkt militærvesen – den såkalte Juche-ideologien. Ordet betyr «herre over seg selv».

I løpet av det siste året har Kim Jong-un markert seg internasjonalt med tøff retorikk, og han har økt antallet og omfanget av våpentester. Programmet kulminerte med landets sjette atomtest høsten i fjor. Samtidig har han arbeidet for å forbedre levestandarden og skape en «høyt sivilisert nasjon».

Fakta:

Sju dager i Nord-Korea

• Nord-Koreas Kim Jong-un har i sine sju år ved makten bygget sin legitimitet på tre bein: et sterkt atomprogram, forbedret økonomi og total kontroll med all information som slipper inn og ut av landet.

• Journalist Laura Dombernowsky og fotograf Sigrid Nygaard i den danske avisa Information har fått lov til å besøke det lukkede landet for å undersøke hvilke historier nordkoreanerne forteller hverandre om konflikten mellom dem og verden.

• I de sju dagene de besøkte landet, ble de fulgt av to nordkoreanske guider gjennom tettpakkede dagsprogram.

• Programmet var fastlagt av Nord- Koreas komité for kulturelle relasjoner med andre land – men med begrensede muligheter for endringer. Ingen av guidene tittet gjennom bildene.

• USAs president Donald Trump og Nord-Koreas leder Kim Jong-un skal etter planen møtes på Capella Hotel på øya Sentosa i Singapore på tirsdag.

• Reisen har vært delvis finansiert av Dandia.

Et lukket rike

Dette er omtalt som «byungin-strategien». Den går ut på å utvikle atom­våpen, slik at Nord-Korea ikke blir angrepet utenfra, og styrke økonomien, slik at regimet ikke faller sammen innenfra.

Vi har reist til Pyongyang for å forstå hvordan Kim Jong-un reformerer den statsideologien som i mer enn sju tiår har formet Nord-Korea til det som ofte omtales som verdens mest lukkede land.

Selv for journalister på besøk framstår Nord-Korea som lukket, og stats­ideologien og landets selvforståelse gjennomsyrer alt det vi får vist fram i det programmet som er tilrettelagt for oss.

Det aller helligste

Et flere hundre meter langt rullebånd fører oss gjennom en korridor og inn i Nord-Koreas mest hellige rom – mausoleet Kumsusan, Solens palass, der Nord-Koreas landsfader Kim Il-sung og hans sønn Kim Jong-il ligger på paradeseng i hver sin glassmonter.

To store verdenskart illustrerer de avdøde statsledernes reiseaktiviteter. De lysende prikkene på det ene elektroniske kartet viser at utenlandsreisene under Kim Jong-il, som regjerte fra 1994 til 2011, var redusert til et minimum. Det skyldes at han «brukte alle kreftene sine på å bygge opp landet» og reise rundt i Nord-Korea, forklarer vår mannlige guide fra den nordkoreanske Komiteen for kulturelle relasjoner med andre land, Kim Kyong-chol. En annen forklaring går ut på at han var redd for å fly og derfor bare foretok reiser han kunne gjennomføre i sitt spesialbygde tog.

Det andre kartet viser at hans far, landets grunnlegger Kim Il-sung, som regjerte fra 1948 til 1994, var mye mer aktiv utenfor landets grenser. Selv om han under Den kalde krigen sto fast på et ideal om å søke politisk og økonomisk uavhengighet – også fra Folkerepublikken Kina og Sovjetunionen – foretok han nesten like mange reiser utenfor Nord-Korea som innad i landet.

– Kim Il-sung var en stor leder som er respektert verden over for sin antiimperialistiske kamp for et uavhengig Korea, konstaterer guiden vår når han viser oss mausoleets samling av gaver til mannen som etter sin død ble opphøyet til «evig president».

La de hundre blomster blomstre

Det endelige symbolet på omverdenens respekt finner vi midt i Pyongyangs årlige blomsterutstilling til feiringen av landsfaderens fødselsdag: en lilla orkidé med tre kronblader som symboliserer hans «uforlignelige karakter» og som «blomstrer på alle fem kontinenter», forteller den 21 år gamle frøken Kim, som viser oss rundt.

Orkidéen er ifølge den nordkoreanske fortellingen en gave til Kim Il-sung fra president Ahmed Sukarno, som ledet Indonesias kamp for uavhengighet fra den nederlandske kolonimakten.

Under Kim Il-sungs besøk til Indonesia i 1964 viste Sukarno ham orkidéen og uttrykte et ønske om å kalle den opp etter den nordkoreanske lederen: Dendrobium Kimilsungia, forteller frøken Kim på feilfri engelsk med amerikansk aksent. Hun hopper over det faktum at orkidéen allerede hadde fått et navn. Botanikeren som hadde framdyrket den kalte den Dendrobium Clara Bundt etter sin datter.

Frøken Kim fører oss opp til utstillingens andre etasje, til et utstillingsbord fra Det nasjonale vitenskapssenteret, som var den første arbeidsenheten landets nåværende leder, Kim Jong-un, besøkte i 2018:

– Nord-Korea har gjort store framskritt innen vitenskapen, sier frøken Kim og greier ut om Nord-Koreas militære ambisjoner, som i fjor plasserte landet øverst på den internasjonale politiske dagsordenen:

– Tross sanksjoner har vi klart å produsere interkontinentale missiler og en atombombe. Vi er en militærmakt, sier hun.

Kim vender tilbake til fortellingen om orkidéen. Kim Il-sung reiste i første omgang hjem uten det skrøpelige beviset på vennskapet mellom Jakarta og Pyongyang. Den ville visne og dø i den nordkoreanske vinteren.

Da Nord-Korea et tiår seinere hadde drivhuset klart, hadde Sukarno mistet makten. Nord-Koreas venn var forsvunnet. Det samme var alle de som kunne bevitne at blomsten var oppkalt etter Kim Il-sung.

– Det var bare to eksemplarer igjen av blomsten, sier frøken Kim, før hun slår ut med armen:

Et lilla hav av 40.000 Kimilsungia-orkidéer bølger foran oss.

Den store lederen

Store, glatte granittblokker er formet til de bærende søylene i Nord-Koreas triumfbue, som ble oppført i anledning av Kim Il-sungs 70-årsdag i 1982. Hver av de 25.500 blokkene representerer en dag i landsfaderens liv.

På de to søylene står årstallene: 1925 til 1945, som ifølge den nordkoreanske historiefortellingen markerer de 20 årene da Kim Il-sung forlot fedrelandet for å kjempe mot den japanske kolonimakten.

Arkitekturen og kunsten i Nord-Korea er full av symboler til minne om landets ledere.

Fra toppen av triumfbuen ser vi ned på en plass der flere hundre barn er i gang med en seremoni for opptak i det nordkoreanske ungdomsforbundet. Det understreker arven fra den leninistiske samfunnsstrukturen der alle innbyggere er organisert i arbeids­enheter og fagforbund.

Nettopp i dag er en viktig dag i den nordkoreanske kalenderen: fødselsdagen til landsfaderen, Kim Il-sung – Solens dag.

– Det er stort å bli tatt opp på denne dagen, forklarer den unge, kvinnelige guiden som viser oss rundt:

– De må være veldig spente og veldig stolte.

Juche-ideologien og respekten for landets ledere er omdreiningspunktet for alt det vi får se den uka vi er i landet.

Et ideologisk tårn

I utkanten av Pyongyang besøker vi stedet der statens viktigste symboler blir skapt – kunstgalleriet Mansudae.

Mellom byster og skulpturer viser en eldre mann med hvitt hår oss rundt i sitt hjørne av det 120.000 kvadrat­meter store galleriet. Her har han viet sin karriere til å «tjene landet og folket» med sine tekniske ferdigheter, sier han. Nå er han i gang med å forberede en utstilling i anledning av at det i september er 70 år siden Den demokratiske folkerepublikken Korea ble etablert.

Vår lokale tolk presenterer den 80 år gamle kunstneren Ro Ik-hwa, som «en av hoveddesignerne bak Juche-tårnet». Kanskje er det derfor guiden har valgt ham ut blant mer enn 1000 kunstnere.

Selv forklarer Ro Ik-hwa at det slett ikke var ham som fikk de ideene som i 1982 ble formet til et tårn.

– Kan du fortelle om den røde flammen på toppen av tårnet?

– Det var Kim Jong-ils idé, sier Ro Ik-hwa:

– Det finnes mange tårn i verden, men bare ett som representerer en hel ideologi.

Med penn i hånd

Ekspertene hadde problemer å finne det riktige uttrykket for Kim Il-sungs verk, sier Ro Ik-hwa. Han hadde først tenkt seg å hogge inn alle tekstene hans i de massive granittsteinene. Men så foreslo Kim Jong-il at steinene i stedet skulle formes som bøker. Det var også ham som foreslo at de skulle skrive «Juche» på tårnet.

Ved foten av Juche-tårnet står en 30 meter høy statue: En arbeider med en hammer, en bonde med en sigd og en intellektuell med en penn.

Denne siste tilføyelsen – i tillegg til hammeren og sigden kjent fra Kina og Sovjetunionen – er ifølge Nord-Koreas egen selvforståelse et uttrykk for Kim Il-sungs ideologiske klarsyn: Han visste at landet trengte de intellektuelle for å skape den nødvendige teknologiske «revolusjonen» som kunne «bidra til menneskets frigjøring fra naturens og samfunnets begrensninger» og dermed sikre Nord-Koreas uavhengighet.

Den endelige seieren

I en suvenirbutikk som selger postkort, smykker, propagandaplakater og samlinger av Kim Jong-uns viktigste taler, ber vi vår mannlige guide, Kim Kyong-chol, om å velge de bøkene han synes vi bør lese hvis vi vil forstå hvordan juche blir videreført under Kim Jong-un.

Han velger blant annet: «La oss framskynde den endelige seieren gjennom en revolusjonær ideologisk offensiv», som rommer Kim Jong-uns tale ved Arbeiderpartiets åttende ideologikonferanse i 2014.

I talen sa Kim Jong-un at partiet i de siste årene har satset på landbruket og vitenskapen, som frontlinjene i «forsvaret for sosialismen».

Intensjonen var å minne folket på at det ikke bare er ved frontlinjen, «der våpnene er hevet mot hverandre», men også alle andre steder i livet, det nordkoreanske folket er «engasjert i en usynlig, beinhard konfrontasjon og konkurranse med imperialistene».

– Hvis vi hviler på laurbærene og hyller oss selv i stedet for å sette fart på revolusjonen og oppbygningen, og dermed ikke klarer å gi de riktige godene til folket, vil en slik sosialisme miste sin appell, lød det fra Kim Jong-un.

Kampen mot de frie markedskreftene kan ikke vinnes med våpen. Den krever både ideologisk overbevisning og konkrete resultater. Det vet Kim Jong-un.

Er på ballen

En maskin formet som en fot tester en fotballsko ved å sparke en ball mot et tomt mål. Maskinen er resultatet av Kim Jong-uns besøk ved Pyongyangs skofabrikk, Ryuwon, i 2015, forteller Ryong Chong-he, som er ansatt i fabrikkens tekniske avdeling:

– Kim Jong-un sa at kvaliteten på fotballskoene bør testes av fotballspillere.

Etter besøket sendte Kim Jong-un flere hundre par sko av merker som Adidas, Le Coq Sportif og New Balance, samt forskjellige kinesiske skomerker, til fabrikken, forteller Ryong Chong-he og peker stolt på tre skohyller med importerte sko:

– Den store lederen Kim Jong-un har sendt disse skoene til oss slik at arbeiderne våre kan lære av dem og lage enda bedre sko.

Et bilde på veggen viser en smilende Kim Jong-un som, med en sigarett i hånda, tester elastisiteten i en joggesko. Over det tomme fotballmålet er et av Kim Jong-uns sitater trykket på veggen: «La oss konkurrere mot verden, la oss utfordre verden, la oss lede verden.»

Det innebærer at Nord-Korea kan klare seg selv, forklarer Ryong Chong-he:

– Fiendene våre kan innføre enhver form for økonomisk blokade, men det kommer ikke til å påvirke oss, sier han mens han viser oss gjennom fabrikken, der propagandaplakater oppfordrer arbeidene til å gjøre sitt beste for landet og med blodige illustrasjoner pensler ut hvilken skjebne hoved­fienden, Amerika, fortjener.

På en plakat blir en amerikansk soldat knust av en nordkoreaner.

Millioner av sko

De første maskinene på fabrikken ble importert av en amerikansk-koreaner, men seinere har de utviklet sin egne, sier Ryong Chong-he:

– Den store lederen, Kim Jong-un, var veldig fornøyd med at vi har laget våre egne maskiner, sier han og forteller at de 600 ansatte produserer omkring 1,5 millioner par sko i året.

Den ettermiddagen vi besøker fabrikken, er halvparten av plassene ved symaskinene tomme:

– Vi arbeider hele tida for å bli enda mer effektive, sier Ryong Chong-he før han leder over oss inn i fabrikkens tekniske avdeling og inn i datalokalet, der de ansatte kan søke opp opplysninger hvis de har behov for det.

En mann har åpnet Google i en Firefox-nettleser. Når vi peker på skjermen og spør om adgangen til internett, blir den straks stengt ned:

– Nei, det er ikke internett, understreker guiden:

– Det er det koreanske intranettet.

Bak ham blir en ny side langsomt lest inn på skjermen.

Statens eiendom

Et uferdig høyhus med tomme vindusrammer skuler utover Taedong-elven. Det er en av Pyongyangs beste beliggenheter, forteller guiden vår, Kim Kyong-chol, som har tatt oss med på en sjelden morgentur.

På papiret er det staten som eier alle bygninger. Men beretninger fra avhoppere og observatører tyder på at Nord-Korea, som det tidligere DDR, har et relativt velorganisert marked der folk med amerikanske dollar eller kinesiske yuan kan kjøpe en leilighet i stedet for å vente på en tildeling fra staten.

Selv om Nord-Koreas internasjonale handel er begrenset av de FN-sanksjonene som skal hindre at landet tjener penger til atomprogrammet, mener et ekspertpanel i FN at nordkoreanske bedrifter har klart å omgå sanksjoner ved blant annet å opprette bankkontoer i tredjeland. Andrej Lankov, professor i Korea-studier ved Kookmin-universitetet i Seoul, mener handelen har bidratt til å øke den økonomiske ulikheten i landet.

Kim Kyong-chol ler når vi spør om han kunne tenke seg å kjøpe en leilighet med den utsikten. Litt etter svarer han:

– De som kommer til å bo der, er heldige, men det er ingen som kan kjøpe en leilighet her. De får leiligheten av arbeidsenheten sin.

– Hva med dem som arbeider i utlandet og tjener mye penger. Ville de kunne kjøpe en leilighet i Pyongyang når de kommer hjem?

– Nei, det kan de ikke.

– Men hva kan de da bruke pengene til?

– Hvis de har tjent mye penger, tror jeg de først og fremst vil gi dem til staten. Det som er igjen, kan de bruke til å kjøpe mat og klær og gi til familien sin. De trenger ikke mye penger. Landet gir dem en leilighet og betaler for helsetilbudet.

Lederne vet best

I egne butikker kan de som har råd, kjøpe importerte varer, og i gatene kjører det både Volvo, BMW og Toyota og kinesiske biler ved siden av Nord-Koreas egenproduserte Pyeonghwa Pronto.

Siden Kim Jong-un kom til makten som tredje generasjon i Kim-dynastiet i 2011, har Nord-Korea gjennomført reformer i landbruket, gradvis åpnet for at bønder kan selge overskuddet fra produksjonen på både statseide og uoffisielle markedsplasser, samt investert i utdannelse og teknologi.

Det har skapt spekulasjoner om at Nord-Korea gradvis vil åpne opp for markedsreformer, slik Kina har gjort siden slutten av 1970-tallet.

På et bord i lobbyen til Juche-tårnet ligger en tre uker gammel avis med et bilde av Kim Jong-un som hilser på Kinas president Xi Jinping under et statsbesøk i mars.

Vi spør den 38 år gamle, kvinnelige guiden Choe Hye-ok, som har vist oss rundt i tårnet, om hun kan forestille seg at Nord-Korea lar seg inspirere av Kinas markedsreformer.

– Jeg vet ikke. Vi stoler på at lederne våre vil gjøre det som er best, sier hun.

– Det er en utbredt misforståelse at Nord-Koreas ønske om å klare seg selv innebærer at vi vil være isolert.

Hun fortsetter:

– På de fleste områdene kan vi klare oss selv. Men på grunn av de vanskelige årene på 1990-tallet er vi avhengige av import, sier Choe Hye-ok og ser alvorlig på meg mens hun forklarer de uheldige sammentreffene som i begynnelsen av 1990-tallet slo Nord-Korea ut av kurs og førte til en omfattende hungersnød.

De kostet nesten to millioner mennesker livet fra 1995 til 1998: Sovjet­unionens oppløsning i 1991, lokale naturkatastrofer og Kim Il-sungs død i 1994.

Dollar innen rekkevidde

Siden begynnelsen av 1990-tallet har privat sektor spilt en stadig større rolle i Nord-Korea. Parallelt med dette har utenlandske bedrifter tapt penger.

På vei til flyplassen snur guiden vår, Kim Kyong-chol, seg plutselig og ser på meg fra plassen i forsetet. Han rekker meg et forslag til en investering i en koreansk leketøysprodusent: Pyongyang Toy Joint Venture Co.

– En venn ba meg gi dette videre, sier han og rekker meg en investeringsplan på engelsk.

«På grunn av manglende kapasitet hos den tidligere kinesiske samarbeidspartneren ble investeringen avbrutt, og det er et presserende behov for en ny kompetent investor», står det der. Investeringer i prosjektet skal bidra til at bedriften kan oppnå «monopolstatus på hjemmemarkedet».

Det forventede overskuddet er 1,4 millioner amerikanske dollar.

feature@klassekampen.no

© Information

Oversatt av Lars Nygaard

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 13.59