Klassekampen.no
Fredag 8. juni 2018
Snurken

Du snorker, sier hun og rister lett i meg. Jeg snur meg rundt og sovner igjen, men like etter vekker hun meg på nytt. Ja, jeg er forkjølet og da blir det av og til noen snorkelyder på grunn av tette kanaler. Tredje gangen hun rister i meg gir jeg opp og legger meg i stua. Hva slags formål kan snorking ha hatt i evolusjonær sammenheng, rekker jeg å tenke før jeg igjen faller i søvn.

Sabeltanntigeren kjenner den eggende duften av byttedyrene og sniker seg enda nærmere den intetanende gruppen av sovende og forhåpentligvis forsvarsløse individer. Den setter forsiktig en pote foran den neste og fryser når den hører at en av de sovende rører litt på seg. Den er nesten nær nok til å angripe, og tar forsiktig et par lydløse skritt mot sovestedet til den lille gruppen av tobeinte. Nå er den snart så nær at den kan foreta et vellykket utfall og rive med seg en av de sovende før de andre rekker å reagere.

Brått brytes nattemørket av høye lyder. De skjærer gjennom stillheten som om de var tigerens egne hjørnetenner som skar over et margbein. De høye gryntelydene minner mest av alt om lydene fra det svære villsvinet som den prøvde seg på like før siste fullmåne. Ikke noe godt minne, og sårene etter de sylskarpe hoggtennene var ennå ikke helt leget. De truende lydene økt i styrke og frekvens. Flere av individene hadde våknet av bråket og enkelte hadde satt seg opp og speidet vaktsomt rundt seg. Sabeltanntigeren forsto at overraskelsesmomentet var borte, og bestemte seg skuffet for å avlyse angrepet. Den ante ikke hva som hadde avslørt den, men neste gang skulle den forsøke seg på et mindre årvåkent byttedyr.

Uten at han (ja, det er ofte en han, men ikke alltid) var klar over det, hadde huleboermannen atter en gang beskyttet familiegruppen. Ja, selv når han sov, hadde hans umotiverte snorking sørget for at de fortsatt overlevde. Samtidig sørget dette for at de snorkende genene ble videreført, der en med mer stillferdige arveegenskaper kanskje kunne ha strøket med.

Æsj, snorking, klager vi når denne lite tiltalende lyden holder oss våken og tvinger oss til å ta med pute og dyne for å sove på sofaen. Snorking høres bedre ut på tysk – schnarchen, og der en snorker heter en schnorchler. På nederlandsk heter det snurken. Een snurker høres jo nesten litt koselig ut, og som om snorking virkelig en gang i tiden skulle ha hatt et legitimt formål. Det er vel kanskje mer tvilsomt …

herringroe@hotmail.com

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 14.26