Klassekampen.no
Fredag 8. juni 2018
Seks av ti er «svært stolt» av å være norsk. Ubegripelig.
Stolt nordmann?
VEDTATT: Nye Nasjonalmuseet.

Jeg kommer ikke på noe jeg er stolt av. Men om det skulle være noe, må det være noe jeg har foretatt meg, kanskje helst på egen hånd. Det faktum at jeg er norsk, beror jo på den største tilfeldighet av alle tilfeldigheter. Som Jan Erik Vold skriver – og jeg håper han bærer over med at jeg må kappe ham i småbiter:

«Tenk at jeg er født – hvor urimelig det er at jeg skulle bli født … min sædcelle som fant veien fram og var først … det er da til den rene usannsynlighet grensende at det var jeg, nettopp jeg og ingen andre det skulle nedlegges grunnstein for … DET BLE MEG!»

Og dette skal man gå rundt å være «stolt» av?

Jeg skjønner imidlertid veldig godt at medlemmene i Rødt antageligvis bærer på en viss stolthetsfølelse nå om dagen. Det nasjonale gjennombrudd er et faktum. Jeg er ikke sikker på at motstanden mot forbudet av nikab er noen vinnersak, men la gå. Nesten ingen bruker nikab, og svært få bryr seg om saken. Acer og luftambulanse, derimot – Rødt har vinneroppskriften. Sånn skal opposisjonspolitikk drives. Noen nede på Youngstorget sitter ganske sikkert og klør seg i huet.

Jeg merker meg for øvrig at riksradio stadig vekk henviser til partiet Rødt, som om lytterne ikke veit at Rødt faktisk er et parti. For ikke lenge siden lød det likedan, når det en sjelden gang skulle henvises til noe som sto å lese i avisen Klassekampen.

Those days are gone. Times they are a’ changing. Og takk for det.

For oss på venstresida ville det også være en fordel om ting kunne forandre seg en del på Youngstorget. Trond Giske har blitt hardt straffa for dårlig oppførsel, men det får være grenser. I forkant av stortingsgruppas sommeravslutning på Youngstorgets tak var det faktisk noen som mente at Giske ikke burde være blant de innbudte. Ærlig talt – Giske er ikke dømt for å ha gjort noe ulovlig, men behandles av enkelte som om han var bærer av ebola-viruset. Det er nok nå.

Rundt kongens bord sitter to personer som stadig vekk omtales som sex-overgripere. Kanskje burde de ikke få spise jordbær i statsministerens hage når det skal ønskes god sommer?

Med beskjeden interesse følger jeg debatten om utforminga av det nye nasjonalmuseet. I seineste laget, vil jeg mene – siden tegningene for lengst er opplest og vedtatt. Skifer og alabast, I couldn’t care less. I likhet med folk flest har jeg aldri vært i Nasjonalgalleriet, og noe spesielt skal inntreffe i mitt liv om jeg noen gang skal sette mine bein i det nye museet. Jeg er ikke interessert. Rolf Grovens plakatkunst har jeg på veggen. Mer enn nok for meg.

Men jeg har vært i Louvre og sett Madonna, og for turistenes skyld håper jeg selvfølgelig at det nye museet blir staselig. Det blir forhåpentligvis også Munchmuseet, en bygning jeg har oppsøkt for å høre jazz. Men folk flest er mer opptatt av det arkitektoniske rundt stupebrettet på Sørenga. Hvis du tviler, kan du jo bare spørre hamarsingene.

Ukas lydspor: Natalie Prass – «The Future and the Past»

arild@puls.no / www.arildronsen.no / @arildronsen

«Skifer og alabast, I couldn’t care less»

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 14.28