Klassekampen.no
Mandag 28. mai 2018
SCHÖNBERG, MOSES OG ARON I PARIS: Nylig utgitt på bl.a. DVD og Blu-ray.FOTO: BELAIR
I mangel av ordet

Opera

«Moses und Aron»

Arnold Schönberg (musikk og libretto)

Philippe Jordan (dirigent), Romeo Castellucci (regi), Thomas Johannes Mayer (Moses), John Graham-Hall (Aron), Orchestre et Chæurs de l’Opéra national de Paris

BelAir DVD & Blu-ray/Naxos

Det er lett å havne i en tolkingsmessig ørkenvandring i forbindelse med Arnold Schönbergs opera «Moses og Aron» (1930-32). For hvem er Moses? Er det et selvportrett av komponisten, han som skrev essayet «Hvordan man blir ensom»?

Og kan man egentlig tenke seg et bedre bilde av den ensomme komponisten enn Moses i ørkenen? Mannen som ikke kan snakke om sin Gud, fordi han mangler et bilderikt språk. Denne guden som er så grensesprengende stor at han ikke kan representeres, verken i bilder eller i setninger. Eller, musikalsk sett, komponisten som vil føre folket fra tonal musikk til tolvtonemusikk?

En komponerende Moses. Hva ellers? Hvordan framstille Gud, eller nå sitt publikum? For Schönsbergs mulige publikum sitter ennå i den tonale ørkenen og lytter til Brahms og Wagner. Og Moses døde i ørkenen uten å nå det forjettede land. Operaen slutter med Moses’ nederlag i ørkenen med ordene: «Og disse ordene som jeg mangler.» Schönberg døde i USA i 1951, langt hjemmefra og uten å ha sett operaen sin iscenesatt.

Den intellektuelle Schönberg skriver i 1927 at «opera må være en opera om musikalske idéer». Og Gudsideen, tør jeg kanskje legge til. Eller klarere sagt: Hvordan formidle det som ikke lar seg formidle? Her bygger han hele operaen på én tolvtonerekke, som altså blir selve den musikalske grunntanken, men som ikke høres. Den bare er der. Akkurat som tankene til Moses bare er i hodet hans. Mens Aron, Moses bror, jo skal formidle det Moses ikke kan si. Eller mer presist: Synge det som moderne skjønnsang.

Og det i motsetning til Moses, som er en talerolle. Han «snakkesynger». Ikke bare er han råka av forbudet med å tale i bilder, men han er også råka av sangforbud. Og det i en opera. Hvilket har en effekt uten like.

Det er rystende å høre denne talende stemmen som sliter sånn med å si det han ikke kan si, at det uttrykksmessig langt overgår skjønnsangen i tradisjonell opera.

Og det er her denne Paris-forestillingen fra 2015 er så god, i hvert fall det jeg oppfatter som hovedbildet i iscenesettelsen.

Først trodde jeg det var olje, men det er blekk. Den første som dekkes av blekk er den syngende Aron. Og så følger de fleste etter. For hva er blekk om ikke mulig skrift? Og dermed mulig tale. Ja, selv Moses får blekkflekker på sin hvite skjorte. Innebærer dette at Gud en eller annen gang vil stå frem i klar skrift? Eller at alle vil digge tolvtonemusikk?

Uansett, dette er musikalsk sett et dissonansras av en forestilling. Scenisk stort sett i et grått mørke som nettopp peker mot et ørkenlandskap, og der koristene, som er Israels folk, i deler av forestillingen knapt synes. Lystig er det ikke, men tungt og svart før et snødekt fjell dukker opp mot slutten, som et alpeaktig Sinai berg, der Moses har møtt sin Gud. Og flott framført er det.

Var det noen som snakket om lykken i dissonansen? Eller gleden ved det som ikke kan sies?

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 29. juni 2018 kl. 10.21