Klassekampen.no
Lørdag 26. mai 2018
Postdramatisk: Elfride Jelineks komplekse scenetekst binder sammen kanonisk litteratur, politikk og personlige traumer.
Filosofisk tekstvev
KUNSTNEREN: Østerrikske Elfriede Jelinek fikk Nobelprisen i litteratur i 2004. Skuespillet «Winterreise» fra 2011 er nå oversatt til norsk. FOTO: HERBERT PFARRHOFER, AFP/NTB SCANPIX

Da Elfriede Jelinek ble tildelt Nobel­prisen i litteratur i 2004, var det få i Norge som hadde hørt om eller lest henne. I raskt tempo ble romanene «Pianolærerinnen», «Lyst» og «Elskerinnene» oversatt. Etter hvert ble hun kjent for et norsk teaterpublikum gjennom «Ulrike Marie Stuart» (Nationaltheatret 2007), «Kjøpmannens kontrakter» (Rogaland teater 2011) og «Prinsessedrama. Døden og piken» (Trøndelag teater 2012). Og 26. mai har «Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker» premiere på Trøndelag teater.

Oskar Vistdals gjendiktning av «Vinterreise», en av forfatterens mest personlige tekster, er et velkomment tilskudd til den norske Jelinek-resepsjonen. Som mange av Jelineks teater­tekster er «Vinterreise» en såkalt postdramatisk tekst, en tekst skrevet for teater, men uten dramatikkens tradisjonelle kjennetegn, og den egner seg dermed godt også som bokutgivelse.

Jelinek tar utgangspunkt i Wilhelm Müllers romantiske diktsyklus «Vinterreisen» fra 1824, som fikk stor utbredelse gjennom Franz Schuberts tonesetting tre år senere. Her forteller et lyrisk jeg om sin ensomme vintervandring og dødslengsel etter et brutt kjærlighetsforhold. Sitater resirkuleres som korte intertekstuelle spor i Jelineks ordkaskader. Samtidig bærer teksten preg av hennes lesning av Martin Heideggers «Væren og tid» (1927), en tekst hun ofte kommer tilbake til i sitt verk, med refleksjoner over tidens betydning for vår eksistens.

Fakta:

SKUESPILL

Elfriede Jelinek

Vinterreise

Gjendiktet av Oskar Vistdal

Samlaget 2018, 116 sider

Inn i dette litterære, musikalske og filosofiske tekstteppet vever Jelinek tallrike henvisninger til sin østerrikske samtid, for eksempel den finanspolitiske skandalen rundt bankkonsernet Hypo Alpe Adria, hvor høyrepopulistiske Jörg Haider spilte en skjebnesvanger rolle, og bortførelsen av skolejenta Natascha Kampusch, som etter åtte års fangenskap klarte å rømme og sto rakrygget i den følgende mediestormen. Slik kommenteres, med uttalt kritisk brodd, hendelser som har preget og spaltet Østerrike i lang tid.

En omfattende del av teksten vier Jelinek til sitt forhold til faren som dement tilbrakte de siste årene av sitt liv isolert på en institusjon. I en imaginær samtale mellom far og datter, gjenspeiles avmakt og skyldfølelse. Farsskikkelsen går i ett med Müllers og Schuberts ensomme vandringsmann som ønsker at rimet i håret var grått hår som signaliserer alderdom og snarlig død.

Med utgangspunkt i denne komplekse veven, hvor kanoniserte tekster, politikk og personlige traumer knyttes sammen, hvor fortid, nåtid og framtid virvles sammen i et syklisk forløp, reflekterer Jelinek over eget virke som aldrende kunstner, som fremmed og uønsket, en som stadig vekk dreier på sin gamle schubertske lirekasse som ingen lenger vil lytte til.

«Vinterreise», uroppført på Münchner Kammerspiele i 2011 og hedret med den prestisjetunge Mühlheimer Dramatikerpreis samme år, hører til Jelineks postdramatiske verk. Teksten, som har «teaterstykke» som under­tittel, men som likevel er kjemisk fri for alt som kan minne om konvensjonell dramaturgi, er delt inn i åtte deler som består av monolittiske tekst­flater. Riktignok unner hun oss noen avsnitts­markeringer, men gir avkall på regihenvisninger og roller. Dette gir, helt i tråd med Jelineks ønske, regissøren stor frihet og gjør samtidig at teksten fungerer som et slags lesedrama i ren prosaform.

Oskar Vistdal, prisbelønnet gjendikter fra islandsk (Bastianprisen 2015), debuterer her som Jelinek-oversetter. De monolittiske tekst­flatene som kryr av umarkerte sitater, byr ikke bare på språklige utfordringer, men krever prinsipielle veivalg i omgang med intertekst. Komplekse ordspill og referanser til politiske hendelser forutsetter en oversetter på kontinuerlig tå hev med mer enn lingvistisk kunnskap, samtidig som forpliktelsen overfor originalteksten utfordres. Natascha Kampuschs skjebne er kjent for norske lesere og fungerer godt. Jelineks flengende kritikk av finansskandalen i Hypo Alpe Adria mister imidlertid sin klare adressering, også som partipolitisk kritikk av Frihetspartiet, når den i oversettelsen blir brukket opp til Adria, Alpane og Hypersuper-stan og framtrer som generell kapitalismekritikk. Men det er noe av prisen man må betale for å kunne lese Jelinek på norsk – om man da ikke bygger inn en norsk aktuell korrupsjonsskandale.

Langt på vei lykkes Vistdal med en språkdrakt som ligger godt i munnen, blant annet gjennom vellykkede ordspill og allitterasjoner. Han holder seg lojalt til originalen og henger våkent med på Jelineks kjappe vekslinger. Det kan imidlertid settes spørsmålstegn ved enkelte ordvalg som klinger lett arkaisk, av typen gløype, røyve seg, vesaldom, elvebard og tylft. Her tilsier ikke originalteksten et slik stilistisk valg; Jelinek bruker nøytrale ord som det faktisk går tolv, om ikke tretten, av på dusinet (og ikke på tylften). Men det er detaljer.

Samlagets utgivelse er en milepæl i norsk Jelinek-resepsjon og bør inspirere til ytterligere gjendiktninger på nynorsk.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.26