Klassekampen.no
Lørdag 26. mai 2018
Søken: For den unge Elias Canetti ble den jødiske poeten Avraham Ben Yitzhak et forbilde.
ET GODT MENNESKE
DEN ANDRE: Forfatteren Elias Canetti, som var utdannet kjemiker, ble født i Bulgaria og døde i Sveits. FOTO: WIKIMEDIA
Avraham Ben Yitzhak

Østerrike-Ungarn, som dekket Sentral-Europa og Balkan i perioden 1867–1918, besto av et lappeteppe av etniske minoriteter. Etter første verdenskrig dannet dobbeltmonarkiet grunnlag for en rekke skjøre, selvstendige nasjoner. Tidas viktigste kritiker, Karl Kraus, kalte Wien en forsøksstasjon for verdensundergangen.

Elias Canettis velstående handelsfamilie nedstammet fra jøder som ble fordrevet fra Spania på slutten av 1400-tallet. Han ble født i en minoritet i byen Ruse, ved Donau i Bulgaria, med sterke bånd til storbyen lenger oppe ved elva. Som nyforelskede oppholdt moren og faren seg i Østerrike-Ungarns kultursentrum, Wien. De var lidenskapelig opptatt av tysk scenekunst og litteratur, særlig ved Burgtheater, den viktigste teaterscenen i det tyske språkområdet. Foreldrene beholdt tysk som kjærlighetsspråk seg imellom, et forbudt og desto mer forlokkende område for eldstesønnen, Elias.

I Ruse hersket bulgarsk, tyrkisk, rumensk og spansk-jødisk kultur. Først når moren seinere formidlet den vestlige litteraturens hovedtekster, enten det var greske tragedier, Dante eller Shakespeare, skjedde det på tysk. Deler av familien drev forretninger i Manchester. Elias, hans to brødre og foreldrene flyttet dit i 1911. Der døde faren brått.

Fakta:

ELIAS CANETTI

Elias Canetti (1905–1994) ble født i Ruse ved Donau i Bulgaria. Foreldrene var etterkommere av sefardiske jøder fra Spania. De følte seg knyttet til Wien og det tyske språket, som etter hvert ble Canettis hovedspråk.

Familien flyttet til Manchester i 1911, til Wien i 1916. Canetti fikk britisk stats­borgerskap, men bodde i lange perioder i Zürich. Han tok doktorgraden i kjemi, yrket forble forfatter. Canettis hoved­verker er romanen «Forblindelsen» og en sosialpsykologisk avhandling, «Masse og makt».

Canetti fikk nobelprisen i litteratur i 1981. På den tida utga han en selvbiografi i tre bind: «Den reddede tungen», «Fakkelen i øret» og «Øyenspillet», som Bok­magasinets hovedanmelder Tom Egil Hverven leser her.

Canettis historier om dødsfallet endrer seg gjennom de tre bindene. Døde han som følge av sykdom, farfars forbannelse eller morens utroskap? Fortellingen faller ikke til ro. Moren flytter mellom Wien, Zürich og Paris. Elias Canetti bor mange år alene, fram til han gifter seg, i skjul for moren, med Veza Taubner-Calderon, i Wien i 1934.

To venner

Årene før giftemålet kjemper den unge mannen for å slå gjennom som forfatter, i et miljø han beskriver med ordet agon, gresk for mannjevning. Canetti søker eldre forfatteres anerkjennelse i diskusjoner på Café Museum. Sammen med Hermann Broch leter han etter et godt menneske i vrimmelen; i den tiltagende rivaliseringen mellom individer og grupper prøver de å finne én de kan kalle god.

Hermann Broch debuterer med trilogien «Søvngjengerne» (1931–32). Canetti arbeider med debutromanen «Forblindelsen» (1935). Samtalene foregår mot slutten av Canettis selvbiografi i tre bind, til sammen nærmere ni hundre sider om perioden 1905–1937. Trilogien har en ulmende undertekst: kunnskapen om nazistene behandling av grupper Canetti tilhører – jøder og kunstnere.

Agonistisk uro antar mange former allerede før nazistenes maktovertagelse. Forfatterskapet bygger på Canettis egne erfaringer fra gateplan, under masseopptøyer i Frankfurt etter mordet på Walther Rathenau i 1922, eller som en i mengden som blir beskutt ved stormingen av Justispalasset i Wien i 1927. Opplevelsene danner bakgrunnen for livsverket «Masse og makt», som han fullfører så seint som i 1960.

De to forfatterne på Café Museum leter blant folk de kjenner: Hvem er et godt menneske? Underlig nok finner de et svar: Dr. Sonne. Hvem er den tause jødiske vismannen med navnet Sonne, som på tysk betyr sol? Han framstår som et mørkt glødende og taust omdreiningspunkt i en voksende krets av sentraleuropeiske kunstnere som vil sole seg i glansen av hverandre: Alma Mahler, Alban Berg, Robert Musil, Oskar Kokoschka, James Joyce og Thomas Mann.

I utkanten står Karl Kraus, wienerkulturens ypperste samfunnsrefser. Og bak ham Sigmund Freud, premissleverandør for psykoanalysen, en fortolkningshorisont alle må forholde seg til, selv om Canetti vegrer seg. Hermann Broch sørger for å gjøre de første møtene med Canetti korte, ved å legge avtalene rett før sin faste time hos en kvinnelig analytiker, Schaxl. Den lettkrenkede Canetti føler seg fornærmet på avstand – Schaxl er et latterlig navn, mener han.

Taus forandring

I første bind, «Den reddede tungen», skildrer Canetti barneårene i Ruse, Manchester og Zürich; andre del, «Fakkelen i øret», beskriver studieår i Frankfurt og Wien, der Canetti tar doktorgraden i kjemi. I Berlin treffer han forfattere som Isaak Babel og Bertolt Brecht, samt kunstnerne som Georg Grosz og John Heartfield. Canetti tegner skarpe portretter, i et annerledes miljø enn han kjenner fra det besteborgerlige Wien.

Særlig Grosz’ tegning av byens underverden blir viktige for Canettis egen utvikling. Han føler seg utlevert som «et stykke mørt kjøtt» til det syndige Berlin. «Tolvskillings­operaen» opplever han allerede ved premieren. At Brecht skriver dikt og drama for penger, til og med en reklametekst mot å få en bil, forskrekker den puritanske Canetti, som forakter kommersialismen, likevel ikke uten selvironi.

Etter turene til Berlin betrakter han Wien som «sterilisert» av Karl Kraus’ moralisme. Utgiveren av enmannstidsskriftet «Die Fackel» har hittil vært Canettis store forbilde, som en slags erstatning for den døde faren, og for moren, som Canetti har et livsvarig fiendtlig forhold til.

Tredje bind, «Øyenspillet», forteller historien om Canettis gjennombrudd som forfatter 1931-37, de siste årene før nazistene inntar Wien. Møtet med den ennå ukjente dr. Sonne fører til en gjennomgripende forandring, mener Canetti 50 år seinere, i det han skriver ned selvbiografien.

I ett og et halvt år observerer han mannen som sitter alene på Café Museum med en bunke aviser foran seg, uten å snakke med noen. Ansiktet ligner på Karl Kraus. Canetti innser at det ikke kan være ham, Kraus ville aldri fått sitte i fred. Canetti skildrer hvordan synet av den tause mannen, som leser og delvis skjuler seg, sakte forandrer forholdet til Kraus:

Jeg innså først senere at noe i meg delte seg i løpet av dette stumme forholdet. Tilbedelsens krefter frigjorde meg gradvis fra Karl Kraus, og vendte seg mot hans stumme uttrykte bilde. Det var en dypt­gripende forandring i min sjelelige husholdning, hvor tilbedelse alltid har spilt en sentral rolle; at den forandringen foregikk i taushet, forhøyet dens betydning.

Utenfrablikket

Den unge forfatteren innrømmer at han trenger forbilder, noen å tilbe, i selvbiografiens særpregede språk, fylt av virkningsfull patos. Bøkene kan leses som en slags bekjennelser, ikke ulikt Karl Ove Knausgårds bøker, noe litteraturprofessor Arne Melberg bemerket i diskusjonen etter «Min kamp» (Bokmagasinet, 17. desember 2011). Melberg la vekt på noe som virker felles for flere eksilforfattere, som Gombrowicz, Nabokov og Milosz: Ensomme vandreres utenfrablikk på kulturen gir unike bilder av samtid.

I tillegg legger jeg merke til hvordan Canetti og Knausgård begge ser verden primært gjennom bilder, særlig ansikter. Enkelte av Knausgårds scener i «Min kamp» er inspirert av Rembrandt, Turner og Constable. Canetti vender stadig tilbake til kunstnere som ser virkeligheten i øynene uten å vende blikket bort: Grünewald, Brueghel, Goya. Mens Knausgård bruker en stor del av siste bind i «Min kamp» til å skildre et motbilde, østerrikeren Adolf Hitler, beskriver Canetti et forbilde.

Dr. Sonnes egentlige navn er Avraham Ben Yitzhak. Den jødiske poeten ble født i Przemysl, sørøst i Polen, i 1883. Som ung mann skrev han noen få dikt. De regnes som grunnleggende for moderne hebraisk lyrikk, selv om en viktig del av produksjonen kan ha gått tapt under første verdenskrig. Til tross for doktortittelen Canetti anvender, fullførte ikke Ben Yitzhak studiene i Berlin og Wien. Han fikk riktignok tilbud om en dosentstilling i Jerusalem, men ble utsatt for en ulykke og vendte tilbake til Wien, der Canetti på 1930-tallet treffer en ytterst stillfarende mann i et ellers snakkesalig miljø. Etter at kontakten er opprettet gjennom Broch, får samtalene skjellsettende virkninger for Canetti, som verdsetter Ben Yitzhaks milde vesen – og hans inngående kjennskap til jødisk kultur og litteratur.

I 1938 dro Avraham Ben Yitzhak tilbake til Jerusalem. Også der blir han skildret som en taus dikter, blant annet av poeten Leah Goldberg. Ben Yitzhak døde av tuberkulose i 1950.

Møte med profeten

Jeg begynte på Canettis selvbiografi på 1980-tallet, stavrende gjennom det andre bindet på tysk, samtidig som jeg leste Robert Musils «Mannen uten egenskaper», rett før den gigantiske romanen kom på norsk ved inngangen til 1990-tallet.

Portrettet av dr. Sonne i Canettis tredje bind er på en slik bakgrunn desto mer inntrykksfullt. Han framstilles som et menneske med unik evne til å respektere samtalepartnerens grenser. Dr. Sonne er tegnet som en person med ydmykhet og selvbeherskelse, til tross for enorme kunnskaper. Canettis tekst bærer riktignok preg av overdrivelser og forskjønnende språk. Han innrømmer at han for seg selv kaller dr. Sonne «erkeengelen Gabriel». Med andre ord, portrettet nærmer seg en helgenbeskrivelse. Likevel er ikke tilnavnet upassende. Ifølge myten ordner Gabriel hierarkiet i de øvre himmelske sfærene. De kan fungere som et speil for det litterære parnasset, dit Canetti vil nå.

Dr. Sonne lærer ham hva som er oppe og hva som er nede i det litterære hierarkiet, men har gitt avkall på den innbitte forfengeligheten som gjennomsyrer Wien. I «Øyenspillet» opptrer en mann som kan den hebraiske bibelen utenat, og er i stand til å gjendikte hvert vers til tysk, med overbevisende begrunnelser for ordvalgene.

Det tar tid, men endelig forstår Canetti hva som tiltaler ham så enormt ved det gode mennesket: Dr. Sonne taler slik Robert Musil skriver; samtalene gir inntrykk av en fullkommen gjennomsiktighet, noe Canetti ellers bare opplever når han leser verket han setter høyest, «Mannen uten egenskaper».

Samme dag som første anmeldelse av Canettis debutroman «Forblindelsen» står på trykk, gratulerer Robert Musil ham med velfortjent god omtale. Canetti gjør et av sitt livs største tabber: Han nevner at han har fått et rosende brev fra Musils erkerival, Thomas Mann. Canetti skildrer hvordan Musils uttrykk forandres, «ansiktet hans ble grått, og han var bare skall». Musil rekker ut hånden og tar avskjed med Canetti – for bestandig. Canetti innser først i ettertid hvor dypt han såret Musil «med den sinnsforvirring som går hånd i hånd med plutselig anerkjennelse» – og skammer seg over det.

Ikke lenge etter, ved tyskernes bombing av Guernica, opplever Canetti hvordan dr. Sonnes ansikt forsteines. Canetti ser etter forbannelse, raseri. Dr. Sonne viser bare avmakt. Han ser ut som han er sluknet, før han utbryter: «Jeg skjelver for byene.» Canetti forstår ikke, han tror Sonne er blitt sinnssyk. Først seinere, i sikkerhet i England, i det terrorbombingen utføres begge veier over kanalen, av både tyskere og allierte, forstår han Sonnes nesten språkløse bekymring for de europeiske byene.

Aldri har det eksistert en profet som så ugjerne var profet, skriver Canetti. «Han så hva som ville skje med byene. Han så også det andre.»

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.26