Klassekampen.no
Lørdag 26. mai 2018
FORTELLERENS BLIKK: Ungarsk-tyske Terézia Mora utforsker utenforskapet i bøkene sine. FOTO: THOMAS LOHNES, GETTY IMAGES
Bak jernteppet: Terézia Moras usedvanlige prosa tar oss fra en landsby i det kommunistiske Ungarn til konkurranse­samfunnets herjinger i vår egen verden.
Imot verdens kulde

«Bare ikke fortell noen hvordan det skjedde. Og heller ikke noe annet herfra.»

Slik åpner første novelle i Terézia Moras (f. 1971) debutsamling «Seltsame Materie» (1999), men selvfølgelig skal det fortelles, og nettopp herfra, fra den egne barndommen i en liten landsby på grensen mellom Ungarn og Østerrike, bak det såkalte jernteppet, i den «reelt eksisterende sosialismen», godt utblandet med katolsk overtro og en altfortærende alkoholisme.

Novellenes unge fortellere ytrer sin lavmælte protest i slående bilder: Faren som setter fyr på datterens hår «i et ubemerket øyeblikk»; bestefaren som kommer gående stupfull i regnet med en levende fisk i en gjennomsiktig plastpose; den desperate mannen som dukker opp i bakgården med en elegant brun sko på foten, men altså bare én, og moren som vil at de skal ro ham over grensen, men ikke i bytte mot gulljekselen hans: Ta gifte­ringen i stedet.

Og som for definitivt å stenge dette trange universet: fortellingen om grensesoldaten og hans overfølsomme øre, hvordan han står der om natten og lytter til mais­bladene som gnisser mot hverandre og flyktningenes føtter over de sølete jordene: «lyder som fra smattende spedbarn».

De ti novellene er øye­blikksbilder fra en verden styrt av autoritære systemer som har stivnet i sin egen oppløsning, slik Terézia Mora skriver et annet sted. Som Kafka, Celan og Herta Müller har hun bakgrunn fra en tyskspråklig minoritet i Øst-Europa, og som hos dem er det litterære verket preget av utenforskapets blikk og tone.

Fakta:

TERÉZIA MORA

Terézia Mora ble født i 1971 i Ungarn, og har bodd i Berlin de siste tiårene.

Hun har gitt ut noveller og romaner, deriblant «Das Ungeheuer» («Uhyret», Solum Bokvennen 2016) som hun vant Deutscher Buchpreis for i 2013.

Pål H. Aasen har oversatt «Uhyret», og skriver i dette essayet om Moras forfatterskap.

Det er dette utenforskapet Terézia Mora utforsker videre i den neste boken «Alle Tage» (2004), en labyrint av en roman som tar oss gjennom byparker, lagerområder og illegale nattklubber i 1990-tallets Berlin.

For unge Terézia kom seg altså bort. Nitten år gammel, rett etter murens fall, dro hun til den nye tyske hoved­staden, studerte på filmhøyskolen, men droppet ut av filmbransjen etter gjentatte tilfeller av seksuell og annen trakassering, indirekte beskrevet i romanen «Uhyret» (Solum, 2016, i undertegnedes oversettelse, hennes hittil eneste på norsk). Samtidig oversatte hun og skrev på novellene til «Seltsame Materie», som skulle gjøre henne til litterær Wunderkind i Tyskland rundt årtusenskiftet. Fem år brukte hun så på «Alle Tage», en bok som ikke ligner noe annet i tysk samtidslitteratur, eller i litteraturen overhodet.

I sentrum her står oversetteren Abel Nema, en rømling fra det Mora kaller broder­krigene på Balkan, en tispråklig illegal innvandrer til Berlin. «Alle Tage» er en roman om utlendighet og fremmed­gjøring, vold og kjærlighet, språk og musikk, men den lar seg ikke gjenfortelle på noen fornuftig måte, for den er ikke ganske enkelt fortalt. Det er mer som om fortelleren går og småprater med sine karakterer, lar dem komme til orde med noen tanker og inntrykk før den streifer videre til neste person, med stadige skifter i tempo og temperament.

Leseren deler hovedpersonens erfaring av å ha forvillet seg inn i et fremmed landskap, der alt er helt selvfølgelig, men på andres premisser. Det er stort sett andre innflyttere Abel møter, gjerne fra Øst, ofte uteliggere og arbeidsløse, folk som har oppdaget at også det nye livet i Vesten er underlagt en strengt hierarkisk orden.

Abel Nema er en unnvikende skikkelse. Vi ser ham som oftest iakttatt av andre, gjerne gjennom motstridende perspektiver. Og selv om han er mild og sensibel, åpner han seg aldri, men sniker seg heller unna, inn en ny bakgate, et skritt fram eller tilbake i tid, noe som altså gjør teksten så labyrintisk. Moras store bedrift er å skape en uforglemmelig litterær karakter av denne liksom overflødige figuren, som samtidig fungerer som et medium for resten av romanens personer og fortellinger.

Mer kjøtt og blod er det i Darius Kopp, hovedperson i Terézia Moras to siste romaner, «Der Einzige Mann auf dem Kontinent» (2009) og «Uhyret» («Das Ungeheuer», 2013). «Godmodige, blåøyde Kopp» er en dataingeniør fra det tidligere DDR, en typisk «liten mann», en cappuccinodrikkende fotsoldat i det moderne konkurransesamfunnet.

Flerstemmigheten fra den første romanen kretser nå omkring én bevissthet. Igjen er ikke disse romanene ganske enkelt fortalt, men veksler mellom ulike fortellere, i tredjeperson, i jeg-form, noen ganger også du-form («Det er bare en drøm, du får ikke tro på den for så er den forbi»). En egentlig realistisk gjengivelse av hvordan bevisstheten springer hit og dit mellom fragmentariske sanseinntrykk, plutselige assosiasjoner, minner og forventninger.

Denne lekne skrivemåten skaper dynamikk og poesi i et heller usexy romanstoff: I «Der Einzige Mann» følger vi Darius Kopp gjennom hans siste hektiske arbeidsuke for et firma som selger trådløse nettverksløsninger, men som knapt er i stand til å kommunisere innad. Dotcomboblen har for lengst sprukket, ting går dårlig, og Kopps kontor fylles mer og mer av stabler med usolgte trådløs-rutere i brune pappesker. Til slutt raser stablene over ham som et omen om at ting skal gå riktig så galt.

For i utkanten av denne triste komedien innledes også Darius Kopps store tragedie: Hans kjæreste Flora får sparken som bartender etter en spontanabort i arbeids­tiden og flykter ut i skogen, der hun senere henger seg i et tre. Mens Darius med store fakter har kjempet mot sine vindmøller i forretnings­verdenen, har Flora ført en stillere kamp mot sine demoner, uten at vår mann helt har fått det med seg.

I «Uhyret» tas fortellingen opp igjen etter Floras selvmord. Darius Kopp bryter med alt og kjører av gårde. Med seg i bilen har han det som er igjen etter kjæresten – en urne med aske og en bunke med dagboksnotater.

Hver bokside i «Uhyret» er delt i to av en horisontal linje som løper gjennom alle bokens 681 sider. Over linja følger vi Darius Kopp på en reise først mot Floras fortid og så videre østover og sørover, i en stadig villere «road novel» gjennom Ungarn, Balkan, Tyrkia, Armenia. Under linja får vi lese Floras dagboksnotater, en samling av personlige minner, litterære fantasier, terapisamtaler, et feministisk manifest, i tillegg til den kontinuerlige dialogen hun fører med seg selv:

Som om en dør var gått opp midt i landskapet. Det trekker i hjernen.

Skriv ned hva De tenker. Men det er ingenting der, bare denne gjennomtrekken ...

Alt du tar på, skal bli til stein … Når du snakker, skal det gli en slange ut av kjeften din for hvert ord.

Darius Kopp leser og forsøker så godt han kan å strekke seg etter sin kjæreste i underverdenen, forstå det han aldri helt klarte å ta inn mens hun var i live. Men også i rollen som en omreisende Orfeus forblir han som regel i det overfladiske:

Flora som ung student. Gikk til sengs med gud og hvermann, og aldri har hun sagt noe om det, men hva så. At hun heller ikke sier noe om abort og selvmordsforsøk, er vel ikke så rart. For all del. Hva skulle man egentlig ha sagt, og når?

Mot slutten av romanen kommer det også fram mørkere sider ved den godmodige Darius, halvt fortrengte minner fra sam­livet med Flora. Kanskje var han heller ikke selv bare god og snill? Og kanskje har teksten hennes likevel virket i ham: «Mye av det tenkte han at han ikke forsto, men kroppen hans reagerte – gjenstander han kom i berøring med, begynte å skjelve.»

Floras notater er sinte, uredigerte, ofte banale, men alltid oppriktige utfall mot verdens ufølsomhet: i arbeidslivet, helsevesenet, politikken og samlivet. Men etter hvert går språket hennes mer og mer i oppløsning, før det til slutt forstummer helt: «Ikke et ord. Nevner du det, tar det livet av deg.»

Da er vi på et vis tilbake ved utgangspunktet: Ikke fortell. Altså må du fortelle. Floras ytre livshistorie er så påfallende lik Terézia Moras egen at man kanskje kan se dagboksnotatene som en kontrafaktisk selvbiografi, der Mora spør seg: Hvor langt kunne ting ha gått i en helt annen retning? Er det bare ved å holde fortellingen gående at jeg selv har holdt hodet over vannet?

«Vis fram råskapen uten selv å bli rå», skriver Terézia Mora om sin egen poetikk i essaysamlingen «Nicht Sterben» (2016). Det er et anti-naturalistisk program – ikke bare stille til skue, men samtidig undergrave og være et alternativ. Skape et eget og karakteristisk litterært språk som tar opp i seg et utall av stemmer i ulike registre, fra det kalde og brutale, til det likegyldige og overfladiske, til det vare og lyriske. Gjerne også med et lag av refleksjon, bare uten ferdige, avklarte tanker.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.26