Klassekampen.no
Lørdag 26. mai 2018
Å fortelle: Wodins bok om familiehistorien er et forsøk på å fylle et tomrom.
Fragmenter av krigens språk
PRISET: Natascha Wodin (f. 1945) debuterte i 1983 med romanen «Die gläserne Stadt» (‘Glassbyen’), og vant prisen til bokmessa i Leipzig for «Sie kam aus Mariupol». FOTO: ROWOHLT

Bøkene om Holocaust fyller bibliotekene, men hva med historiene til de ikke-jødiske tvangsarbeiderne? Millioner av dem ble brakt til Tyskland under Det Tredje Riket, og ble utnyttet som arbeidskraft i fabrikker, på gårder og i privathusholdninger. Mange jobbet seg til døde som arbeidsslaver under umenneskelige betingelser, men historiene deres har i liten grad blitt fortalt.

Dette er ett av utgangspunktene for Natascha Wodins selvbiografiske familiehistorie «Sie kam aus Mariupol» (‘Hun kom fra Mariupol’) som ble utgitt i Tyskland i 2017. Den er skrevet av en forfatter som hele sitt voksne liv har levd med kun fragmenter av en historie om en mor som ble deportert fra Ukraina til Tyskland for å jobbe i våpenindustrien da hun var tjuetre år. Moren overlevde, med erfaringer som ble pregende, ikke bare for henne selv: «Hvis du hadde sett det jeg har sett», klaget hun når hun ikke klarte å være det trygge holdepunktet datteren trengte. I 1956, elleve år etter krigens slutt og da Natascha var ti år, druknet moren seg i elva Regnitz i Sør-Tyskland.

Hva får den godt voksne datteren til å begi seg ut på leting etter moren, Jewgenia Jakolewna Iwaschtschenko, sin historie? Det har vært en boom av familiehistorier de siste femten årene, skrevet av barn og barnebarn som gjør både dypdykk og brede søk i forfedrenes liv under dikta­turene. Noen av dem forholder seg til en viss grad til tvangsarbeidernes skjebne, en gruppe som i den senere tiden dessuten har fått mer oppmerksomhet på grunn av striden om tvangsarbeids­erstatninger. I disse sakene har det blitt argumentert på en lignende måte som hos Wodin når hun innledningsvis understreker at foreldrene tilhører en offergruppe som har blitt marginalisert: I historieskrivingen om Det Tredje Riket har tvangs­arbeiderne vært et «Holocaust-vedheng».

Fakta:

prosa

Natascha Wodin

Sie kam aus Mariupol

Rowohlt 2017, 364 sider

Hennes eget arbeid med morens historie starter tilsynelatende tilfeldig. Hun er på et skriveopphold i Mecklenburg i Nord-Tyskland, herfra taster hun morens navn inn i den russiske søkemotoren. Hun har tidligere lett forgjeves etter informasjon om livet hennes, men nå gir søket tilgang til nettsiden «Azov’s Greeks». Med god hjelp fra Konstantin, arkiv- og nettkyndig ukrainer med greske røtter, starter en prosess som ikke bare gir henne tilgang til tantens memoarer og til diverse familiebilder. Hun blir også kjent med fetteren Igor, en skjelvende stemme på telefonen fra Sibir som blir «det levende bindeleddet» mellom henne og forfedrene hennes. Hun korresponderer med nevøen Kiril som har sittet fire år i fengsel etter at han kvalte moren sin med en pute, og hun møter en kusine som synger klagende russiske sanger på Majdan-plassen i Kiev, en by på randen av nye krigshandlinger.

Morens historie blir gjort levende gjennom et omfattende og historisk informert minnearbeid. Datteren tror aldri at hun med sikkerhet vet

hvordan livet hennes var, men utfordrer seg selv og leseren til å forestille seg hvordan det kan ha vært, for eksempel den siste krigsvinteren:

Det skrekkeligste øyeblikket er oppvåkningen, å bli vekket av fløyta klokken fem om morgenen. Kanskje rives moren min ut av et mareritt, men ikke noe mareritt kan være verre enn leirvirkeligheten som straks er nærværende igjen i det øyeblikket hun våkner. Hver dag er endeløs, del av en større tid, og man vet ikke hvor lenge den vil vare, om den i det hele tatt noen gang kommer til å ta slutt.

Natascha Wodin finner ut at moren opprinnelig kom fra en adelig familie i Mariupol. Så var det altså ikke bare dikt og løgn da hun selv fortalte klassekameratene at hun stammet fra en russisk fyrstefamilie. Også forestillingen om en onkel som var operasanger, har røtter i virkeligheten. Slik trer hennes egne forestillinger og fortellinger fram på nye måter gjennom den historien som avdekkes. Men det krever styrke å ta den innover seg. For det er volden som er det mest framtredende i en familiekrønike der knapt én av slektningene døde en naturlig død. Slik erstattes sorgen over å ikke kjenne sin egen familie av en gru over uhyrlighetene som formet livene deres. Når det ikke finnes tidsvitner eller kilder i familien, trekker Wodin veksler på andre tekster som setter morens historie i perspektiv. Den belyses både av skjønnlitterære tekster og av historiske fotografier og dokumenter.

Morens mareritt ender ikke med Det Tredje Rikets fall. I hele fem år bor hun og mannen hennes i et lagerskur på en fabrikktomt i Nürnberg, og dette er kanskje den mørkeste delen av fortellingen. De har status som DPs; som displaced persons, og opplever materiell nød, kulde, overgrep og trakassering i Etterkrigs-Tyskland. Her dreier det seg aldri om fred, men kun om en «liten pause» i krigen, som Bertolt Brecht har formulert det.

For Jewgenia Jakolewna Iwaschtschenko bringer våren 1945 verken fred eller frigjøring. Livet fortsetter under vanskelige kår, med traumene fra det hun har opplevd. Hun vurderer å ta med seg barna sine i elva, men går til slutt alene.

Natascha Wodins ‘Hun kom fra Mariupol’ formidler en viktig historie om hennes liv under Stalins og Hitlers diktatur, og er en sterk fortelling om hvordan glemte deler av historien hentes fram av neste generasjon.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.26