Klassekampen.no
Lørdag 26. mai 2018
EUROPA: I Tysklands kjølvann.
For oss europeere representerer det tyske både skygge og opplysning.
Europas hjerte

For europeere er Tyskland sentralt på alle måter. Tyskland er Vest-Europas mest folkerike stat, EUs største økonomi og pådriver for det europeiske prosjektet. Vi er gjennom århundrer påvirket av tysk økonomi, politikk og kultur. Parallelt med det engelske språkets ekspansjon som internasjonalt fellesspråk har imidlertid tysk språk fått mindre betydning. Nordmenn kan tysk i mindre grad enn før, det oversettes færre bøker fra tysk.

Tyske lesere er imidlertid interessert i utlandet, ikke minst Skandinavia, og oversetter utenlandske titler i hopetall. For norsk litteratur er for tida tysk det språket det oversettes mest til. Interessen er forventet ikke å bli mindre når Norge er hovedland ved bokmessa i Frankfurt til neste år.

Over helga starter Norsk litteraturfestival på Lillehammer, der blikket rettes tilbake mot Tyskland, med en egen programrekke om tysk litteratur. Denne sentraleuropeiske ånden har også velsignet Bokmagasinet med sin pust, og denne helga vier vi derfor hele nummeret til Tyskland.

I moderne historie er Tyskland også Europas mørke hjerte; nazismen og Holocaust ligger for alltid som en skygge over tysk og europeisk sivilisasjon. «Aldri igjen», sier vi – men også: «Vi må aldri glemme.» Forfattere av såkalt vitne-­ og erindrings­litteratur, som Primo Levi, Jean Améry og nobelpris­vinner Imre Kertész er blitt fulgt av forfattere som ikke selv opplevde krigen, men som vokste opp i tomrommene, de store sårene, som det store sivilisasjons­sammenbruddet etterlot seg. I denne tradisjonen står for eksempel en forfatter som W.G. Sebald sentralt.

I et essay i denne utgaven skriver Helge Jordheim om en ny generasjon forfattere, med røtter i Øst-Europa, som skriver erindringslitteratur om det som det alltid har vært vanskelig å snakke om: Hva opplevde foreldre- og besteforeldre­generasjonen, hva var de delaktige i? Hvor ble slektninger av? Dette er forfattere uten tysk som morsmål, men som tar i bruk det tyske for å belyse historiene som har ligget mørklagt av krigens lange skygger. Jordheim skriver at for disse forfatterne er tysk de stummes språk, som de nå gir sin stemme til.

Det tyskspråklige området strekker seg utenfor Tysklands grenser, og Tom Egil Hverven skriver i et essay om nobelprisvinner Elias Canettis selvbiografiske trilogi om oppvekst, studietid og gjennombrudd som forfatter. Canetti var tyskspråklig østerriker med bulgarske foreldre av spansk-jødisk avstamning, og hans selvbiografi kan sies å være en sentraleuropeisk fortelling i konsentrert form – om et Europa før krigsutbruddet, skrevet et kvart århundre senere. Med historiens fasit for hånden skriver Canetti også om forvarslene om det som skulle komme.

Hjertets farge er også blodets, eksistensens farge, men rødt er også «fargen som forbinder deg ‘kommunistisk’ med alle andre mennesker», som den tyske historikeren Gerd Koenen skriver i innledningen til sin store bok om kommunismens historie, «Die Farbe Rot» (2017). Boka er blitt et fenomen i Tyskland, og Henrik Keyser Pedersen har intervjuet Koenen om Marx, Russland og kommunismens røtter i sivilisasjonens opphavsmyter. Koenen sier i intervjuet at den fornyede interessen for marxismen i Tyskland kan forklares med dagens økonomiske kriser og ønsket om å forstå kapitalismen og finne alternativer til dagens europeiske situasjon.

Denne utgaven av Bokmagasinet er en oppfordring om å se til Tyskland – og til norske forlag om utstrakt oversettelse av tyske bøker.

bjorn.ivar.fyksen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.26