Klassekampen.no
Lørdag 26. mai 2018
I 1913 startet Katti Anker Møller debatten om kvinners rett til selvbestemt abort. Det var starten på tre generasjoners kamp.
Fortellinger fra kvinnefronten
PLAKAT FRA 1978, HENTET FRA «VI VAR MANGE». ILLUSTRASJON: ANNE-KARI JANSEN, KVINNEFRONTEN/NASJONALBIBLIOTEKET

Så sent som i 1968 ble det registrert dødsfall etter illegal abort ved Ullevål sykehus i Oslo Gjennom historien var den vanligste illegale abortmetoden å stikke noe opp i livmoren for å sette i gang en blødning som endte med en abort. Kvinnen risikerte å bli påført uopprettelige skader. Ofte gikk det galt. Først da fikk kvinnen slippe inn på sykehus. Noen ganger sto ikke livet til å redde, og hun døde av forblødning, bukhinnebetennelse eller blodforgiftning.

Slike aborter, som ofte ble foretatt av såkalte «kloke koner» eller andre ukyndige, var fremdeles vanlige på femtitallet og litt utover sekstitallet, og foregikk i dypeste hemmelighet – enda abortkampen hadde pågått siden 1913.

Kampen startet da godseierfruen Katti Anker Møller skrev et innlegg i Socialdemokraten, etter at nok en ung kvinne var død etter abort hos en såkalt klok kone. «Den unge pike, som døde, vilde været frelst om hun var kommet i en læges haand», avsluttet Anker Møller. Hun krevde at abort ble avkriminalisert, og at verken kvinnen eller legen som foretok abort, skulle kunne straffes. Hun ble møtt med en voldsom moralsk fordømmelse fra kirkens og legestandens ledende menn – og mange medsøstre – som mente det da ville bli fritt fram for fosterdrap.

Fakta:

Abortloven 40 år:

• 30. mai er det førti år siden lov om svangerskapsavbrudd ble vedtatt med én stemmes flertall.

• Denne teksten er et utdrag fra boka «Vi var mange – Kvinneaktivister fra 70-tallet forteller» (Oktober forlag) som lanseres den 7. juni.

• Ellen Aanesen er redaktør for boka, med hjelp fra Unni Rustad, Berit Morland og Linn Stalsberg.

Om forfatteren:

• Ellen Aanesen (f. 1945) er utdannet filmfotograf, dokumentarfilmskaper og har blant annet skrevet boka Ikke send meg til en «kone», doktor (1981).

Men arbeiderkvinnene støttet henne. Senere, i 1924, startet hun det første mødrehygienekontoret sammen med arbeiderbevegelsens kvinner, der i hvert fall gifte kvinner fikk adgang til prevensjon og opplysning. Ny voldsom motstand fra øverste kirkelige hold fulgte.

Tove Mohr, Katti Anker Møllers datter, var lege i et arbeiderstrøk i Oslo og fortsatte kampen. På slutten av tjuetallet satt hun i en regjeringsoppnevnt komité som la fram forslag til egen abortlov. Flertallet ville gi leger adgang til å utføre abort på meget strenge indikasjoner. Mindretallet – det vil si Tove Mohr alene – ville at kvinnen selv skulle ha rett til å ta avgjørelsen i abortspørsmålet. Kvinners adgang til abort ville være «et angrep på det norske folk mer drepende enn krig», svarte motstanderne, og samlet 207.000 protestunderskrifter. Forslaget endte i skuffen. Den illegale abortvirksomheten fortsatte, og etter andre verdenskrig tok kvinnesakskvinnene saken opp på nytt. Arbeiderkvinnene, med Tove Mohr i spissen, fortsatte å kreve lovlig og trygg abort, uten å bli hørt. Mohr var også styreformann for Mødrehygienekontoret i Oslo, som åpnet landets første rådgivningstjeneste for abortsøkende i 1950. Ifølge Straffelovrådet (1954) ble det årlig foretatt 7300 illegale aborter og 3200 legale aborter i Norge.

Tove Pihl, Tove Mohrs datter og Katti Anker Møllers datterdatter, fortsatte kampen og deltok aktivt da syttitallets nye kvinnebevegelse krevde selvbestemt abort. «Noen må tale for de tause», sa hun. Målet var at alle barn skulle få komme ønsket til verden. Da loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978, satt Tove Mohr og Tove Pihl i diplomatlosjen i Stortingssalen og loset seieren i havn – etter tre generasjoners kamp.

Så lenge abort var regulert av straffeloven, var det opp til den enkelte lege å vurdere hvorvidt en abort var ulovlig. I den aller første abortloven, av 1960, som trådte i kraft i 1964, ble det innført abortnemnder ved sykehusene, med to leger – der overlegen i realiteten bestemte. Loven skulle ikke gjøre adgangen til legal abort lettere, men få abort inn i mer ordnede former, som det het. Loven tillot kun abort etter strenge indikasjoner. Straffen for ulovlig abort ble opprettholdt.

Ragnhild Halvorsen, som var med på flere aksjoner for selvbestemt abort, forteller:

– På syttitallet var kampen for selvbestemt abort den aller, aller viktigste saken. Fordi jeg var ung kvinne, nyfeminist og lege, var jeg mye ute i kvinneforeninger og snakket om abort. Jeg satt også i en abortnemnd. Jeg ble nok ikke spurt om det fordi jeg var nyfeminist – tvert imot – men fordi helsemyndighetene anbefalte å ha med en kvinne i nemnda, og det var ikke så mange kvinnelige leger å spørre.

– Alle visste jo at abort foregikk, at 10.000 kvinner i året søkte om abort. Vi ønsket å fjerne nemndene, slik at kvinnen fikk bestemme selv. Ikke slik at de bare kunne gå på sykehuset og si «jeg vil ha abort». De måtte fortsatt gå til en lege, få en henvisning etter å ha blitt undersøkt og fått informasjon om hva abort innebar. Dette dreide seg ikke om å være for eller mot abort, men om hvem som skulle bestemme – leger eller kvinnen. Det prøvde vi å hamre inn hele tida, men det var vanskelig å få folk til å forstå det.

Før kvinnebevegelsen kom på banen, fantes det flere gode hjelpere blant helsepersonell, som hjalp kvinner til trygg abort på tross av loven. Astor Reigstad utdannet seg til kirurg og jobbet på Ullevål sykehus under professor Christian Bruusgaard. Der hjalp de mange abortsøkende. Da Reigstad begynte å jobbe som kirurg på Ullevål i 1969, var den første abortloven trådt i kraft, og det var altså innført abortnemnder som skulle avgjøre om en abort kunne innvilges eller avslås. Han foreslo etter hvert for Bruusgaard at det burde være en abortnemnd på hans avdeling òg.

– Og sånn ble det, forteller Reigstad.

– Når det gjaldt indikasjoner, var bare ett spørsmål avgjørende

for oss: om kvinna ønsket det sjøl.

Abortdebatten hadde begynt å rulle i Sverige, men i Norge var tema som prevensjon og abort så å si fraværende. Astor Reigstad gjøv løs på den norske loven gjennom artikler i den sosialistiske ukeavisa Orientering.

– Det ble en voldsom debatt. Det var provoserende å skrive om prevensjon og abort i et konservativt medisinermiljø den gangen. Inntil 1965 skulle p-pillen for eksempel ikke brukes som prevensjonsmiddel, men bare ved smertefull menstruasjon og noen andre gynekologiske lidelser, forteller Reigstad.

I 1971 åpnet Sosialistiske legers forening Klinikk for seksuell opplysning i Storgata 23 i Oslo sentrum. Klinikken hjalp kvinner med abortsøknader og prevensjonsveiledning. Konsultasjonene var gratis. I begynnelsen arbeidet 12–15 leger ulønnet på klinikken etter normal arbeidstid. Etter hvert ble det ansatt to sekretærer, deriblant Rigmor Nielsen – en godt voksen, opprørsk dame, med lite formell skolegang, men med bred livserfaring. De illegale abortene var en uunngåelig del av kvinnelivet i hennes oppvekst.

– Jeg var fjorten år første gang jeg hørte om det som heter abort. De voksne snakker, og barna hører.

Så ble bestevenninna hennes gravid da hun var 17 år. Hun var seksten, kanskje sytten uker på vei og ville ikke si det til noen, og det var om å gjøre å få tak i noen som kunne foreta en abort, forteller Nielsen:

– Tanta mi kjente noen som kunne hjelpe. Vi fikk bo i leiligheta hennes på Ensjø, og jeg var med på alt. Tanta mi skaffa først ei jordmor som satte inn et kateter, en tynn gummislange, og når det begynte å komme blod, skulle vi fjerne kateteret, for det måtte ikke synes at noen hadde satt det inn. Så satt vi der om natta og venta. Det kom litt blod og litt slim, og så ble det ikke noe mer.

– Jordmora kjente en lege, og vi måtte vi dra ut til Slependen, der han bodde i en villa. Kona hans satt og sydde. Jeg måtte sitte i ei trapp og vente mens venninna mi og legen gikk ned i en kjeller. Der fikk hun noe å drikke. En dram eller noe annen alkohol. Han ville ha 1000 kroner. Hun hadde ikke mer enn 500, men han gjorde det likevel. [...] Etterpå dro vi hjem i drosje, men bilen fikk ikke kjøre helt fram til huset hans. Han bestilte drosje til et veikryss et godt stykke unna.

– Venninna mi kunne nesten ikke gå, og det var ti kuldegrader ute. Hun fikk en alvorlig infeksjon etterpå, men vi hadde lovet å ikke kontakte sykehus eller annen lege. Hun fikk alvorlige blødninger og overlevde fordi hun kom på sykehus i siste øyeblikk, forteller Nielsen.

Det viste seg at legen som utførte aborten på Rigmor Nielsens venninne, ikke var ferdigutdannet lege. Han finansierte studiene sine i utlandet blant annet med de illegale abortene.

Rigmor Nielsen var ansatt for å drive med regnskap, men det hendte at hun hjalp til med å formulere begrunnelsene i abortsøknadene.

– Altså: Du måtte finne fram noe. Drikker mora di? Går hun på morfin? De hadde jo sosiale problemer, mange av disse jentene, men jeg måtte dra det ut av dem. Så sa jeg: Hvis du vil ha den aborten, så må vi ha noe å skrive om – og nå har du jo det.

De ville kanskje ikke utlevere familien. Aud Blegen Svindland, som drev Oslo Arbeidersamfunns opplysningskontor for prevensjon og abort, sa alltid: «Kvinner som søker abort, har alltid en årsak, finn den!» Abortnemndene trengte en setning å henge avgjørelsen sin på, forklarer Nielsen, og den setningen prøvde de å få med i søknaden – det kunne være akkurat den som gjorde at pasienten fikk innvilget abort. Kvinnene kom til klinikken om kvelden, noen av dem hadde kommet langt i svangerskapet. Hvis det skulle være nemnd dagen etter, rakk ikke posten fram. Da tok Nielsen drosje til sykehuset samme kvelden.

– Jeg gikk nok litt langt, og kanskje brøt jeg taushetsplikten når jeg mente det var nødvendig, når de var så unge som tretten, fjorten år. Jentene sto i kø lenge før vi åpna. De tok kølapp og satt i trappeoppgangen og ute på fortauet og kunne vente til tolv, ett om natta for å komme inn til legen.

Selvbestemt abort ble den nye kvinnebevegelsens hovedkrav. I løpet av 1973 hadde Kvinnefronten 3500 organiserte medlemmer med grupper 125 steder over hele landet. Nyfeministene hadde rundt 1000 medlemmer, med grupper i nærmere tretti byer og tettsteder. Kravet forente tusenvis av kvinner – og noen menn. De ville ikke tie lenger, kriminaliseringen hadde sluttet å virke. Bevæpnet med egne erfaringer og fakta strømmet kvinner ut i gatene og inntok offentligheten. Tusener på tusener i land etter land i den vestlige verden. Et skred var i ferd med å løsne.

Slik husker Irmelin Wister fra Kvinnefronten det:

– Vi skrev avisinnlegg, sto på stand, delte ut løpesedler og arrangerte demonstrasjonstog over hele landet, rettet inn mot eneste ting: at vi skulle få selvbestemt abort i den stortingsperioden vi var inne i. Det var en manifestering av fellesskap. Vi fikk styrke av hverandres erfaringer, og vi klarte å snu hele den samfunnsmessig påførte skammen og tausheten til en styrke gjennom denne massemobiliseringen. Kvinner fra tre, kanskje fire generasjoner deltok, det var ikke bare de unge kvinnene som engasjerte seg i saken.

– Jeg glemmer aldri en rørende historie kvinnefronteren Unni Rustad fortalte meg: Mens hun sto på stand, kom en gammel dame bort til henne, la den lille hånden sin på armen hennes og sa: «Tror du vi klarer det denne gangen?» Altså, de som virkelig hadde levd i skammen, var jo våre formødre. De som hadde hatt sin fruktbare livsperiode i en tid da normene var knusende og det var utenkelig å bryte ut. Man kan tenke at Oslo kanskje var et av de letteste, mest liberale stedene å drive abortkamp. Men jeg husker hvordan abortforkjemperne også der møtte motstand. Vi ble hetset, spyttet på, skreket «mordere» til når vi sto på stand. Vi fikk også inn mange rapporter fra modige damer rundt i landet, som torde å tale for selvbestemt abort på små steder der det var nokså uhørt. Den hetsen mange møtte, er vanskelig å forestille seg i dag. Det ble utvist veldig stort personlig mot.

Høsten 1974 var et forslag til lov om selvbestemt abort oppe i Stortinget – men den gangen måtte Wister og de andre innrømme nederlag.

– Vi manglet én stemme, og det på grunn av nystartede Sosialistisk Valgforbund, som hadde gitt Otto Hauglin reservasjonsrett på spørsmålet om selvbestemt abort.

– Den viktigste lærdommen for kvinnebevegelsen var likevel at vi undervurderte Kristen-Norges organisasjonsmessige krefter. Vi hadde gjennomarbeidet argumentasjonen mot deres ideologi – kristenfolkets motstand hadde jo vært der gjennom hele historien. Men vi undervurderte det organisatoriske potensialet de hadde, ned til det absolutt minste veikryss i Norge. Selv tenkte jeg aldri på at vi burde jobbet systematisk med å oppsøke kirker og bedehus over hele landet. Kvinneaksjonen hadde jo verken nettverk, folk eller økonomi til det.

– Det tok likevel ikke mange år før loven om selvbestemt abort kom på plass. Jeg trodde det skulle ta mye lengre tid, men tida jobbet for oss. En majoritet skjønte at det måtte gå den riktige veien, at dette bare var seigpining. I realiteten var kampen vunnet i 74. Vi hadde loven innen rekkevidde og ville vunnet hvis det ikke var for Otto Hauglins ene stemme.

Ved stortingsvalget i 1977 fikk Arbeiderpartiet regjeringsmakten på nytt og fremmet lov om selvbestemt abort. Motstanderne mobiliserte, i kirker og menigheter ble det samlet inn støtte og penger til Folkeaksjonen mot selvbestemt abort. Men nå var ikke Otto Hauglin stortingsrepresentant lenger, og SV sto samlet.

Etter tre generasjoners kamp for kvinners rett til å bestemme over sin egen fruktbarhet ble loven vedtatt 30. mai 1978 – med én stemmes flertall.

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.29