Klassekampen.no
Lørdag 26. mai 2018
DEN FYRSTE SONG: Alle bringes vi inn i språk og fellesskap gjennom sang, skriver Jon Roar Bjørkvold. Her en syngende mor i flyktningleieren Thyangkhali i Bangladesh.FOTO: MUNIR UZ ZAMAN, AFP/NTB SCANPIX
Hva samler til fellesskap; hva er limet i det sydende folkehavet på Karl Johan på Norges Grunnlovsdag?
Den nasjonale grunntonen

MUSIKK

Den 17. mai 2018 gikk over 50.000 barn og ungdommer i tog opp Karl Johan i sin fineste stas.

Hva samler til fellesskap, hva er limet i folkehavet på en dag som denne? Musikk! Syngende barn. Korps. Lyden av taktfaste trommer og Gammel Jegermars! En parade av framtid. Vi røres til tårer.

Men ikke alle. I årets Bjerke-revy «Rødt, hvitt og oss» går ungdom har gått inn i en akutt viktig debatt: «Norge – hører jeg hjemme her. Inn eller ut?»

I dag er over 200 språk representert i Oslo-skolen. Sånn sett har det vært et sammensatt kor av stemmer som i tre samfulle timer gikk syngende, dansende og jublende opp slottsbakken. De aller fleste snakker flytende norsk. Mange snakker norsk i sin variant av norsk språk. Andre igjen er ennå nesten norsk-stumme.

Det er lett å se på dette mangfoldet av språk og kulturforskjeller blant barn og unge som en noe nær uoverstigelig utfordring.

Men «uoverstigelig»? Mitt postulat er dette: En felles grunntone forener!

I verden finnes over 6000 språk. Overalt på vår klode bringes vi etter fødselen inn i språk og fellesskap gjennom sang, vuggende rytmer og kjærtegn. Det er prenatalt og nevrologisk forankret. Det handler om morsstemmens magi i samspill med barnet. Vi snakke-synges rett og slett inn i verden rundt om i hele verden. Det bygges sangspor som varer livet ut. Musisk identitet. Denne erfaring deles av alle mennesker.

Sanger er selvfølgelig musikalsk sett vidt forskjellige fra land til land, forankret i høyst ulike språk, tradisjoner og trosgrunnlag. Men den underliggende livsfølelsen som sang og musikk utløser er universelt felles: Glede, stolthet, omsorg, strev og kjærlighet. Noen røres av «Den fyrste song» og «Rødt, hvitt og blått», andre av indisk raga eller en russisk kolybjelnaja. Ulikt, men likevel felles, grunntone-felles. Det er der årets Bjerke-revy ender opp: en bryllupsdans med både halling og Bollywood. «Fusion» sa Bjerke-ungdommene til avisene etter kritikk. «En grunntone-fest», tenker jeg. Hovedtoneart: Glede. Det er i dette at nøkkelen til musisk integrering ligger – jevnbyrdig og likeverdig.

Og husk: Også tårer hører et sangfellesskap til. Etter 22. juli ble Norge et syngende folk. Det var et akutt kjempekor i et land i krise. «Til Ungdommen», sang vi: «Kringsatt av fiender, gå inn i din tid»! Alle aldre var med, på tvers av kulturbakgrunner. Musisk integrering i praksis.

… søk det og dyrk det

øk det og styrk det!

Musisk integrering er ikke bare en mulighet, men en kulturpolitisk forpliktelse. Og det offisielle Norge spiller faktisk med – fra uventet hold. Det er ikke Kultur- og/eller Kunnskapsdepartementet som har fått ånden over seg og endelig er kommet på bedre tanker (for orden skyld: I stortingsmelding NOU 2015:8 «Fremtidens skole», NOU 2015:8 nevnes ikke sang i overordnet plan).

Nei da, det er Førerkort-kontoret i Statens vegvesen, Vegdirektoratet som bokstavelig talt viser musisk vei! Hør bare:

Fra januar 1998 innførte Norge førerkort i kredittkortformat, det var en del av EØS-avtalen. Som et av sikkerhetselementene mot mulig forfalsking skulle det legges inn noe «veldig norsk» i mikroskrift på førerkortets bakside.

Kanskje et sitat fra Grunnloven? Kanskje kongens valgspråk «Alt for Norge»? Kanskje «Evig og tro til Dovre faller»? Nei – på baksiden av det norske førerkortet ligger en barnesang: tre vers av «Vi ere en nasjon vi med»! For et musisk integreringsgrep!

Wergeland hadde elsket melodien siden egen barndom og hadde i triumf vært med på å synge «For Norge, Kjempers fødeland». Sangens drøm var blitt til virkelighet: Norge var nå blitt fritt fra Danmark, vi var ikke lenger leilendinger i eget land. «En norsk Marseillaise!» sa den opprørske Wergeland begeistret. Han hørte at den franske nasjonalsangen og den norske skålsangen begynte nesten helt likt, både rytmisk og melodisk:

Allons enfant de la Patrie, le jour de gloire est arrivé!

For Norge, Kjempers fødeland, vi denne skål vil tømme!

Med denne melodien kan nok en gang store ting utrettes, må Wergeland ha tenkt. Så han satte ny tekst til den gamle, magiske melodien: Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange!

Sangen ble publisert i 1841 i et tidsskriftet «For Arbeiderklassen», Wergelands eget. Han ville utenforskap til livs. Alle skulle med. Altså et musisk integreringsinnspill signert Wergelands for 177 år siden. Han lyktes. Sangen favner i dag barn av alle slag, intet 17. mai-tog kan tenkes gjennomført uten den!

Med sangens digitale utvidelse, trekkes vi voksne forpliktende inn. Med en vri på refrenget i en gammel arbeidersang: Vi er titusener med gyldig førerkort! Et kuriosum? Nei, et musisk momentum.

For det er grunn til å spørre. Hvor går veien herfra? Skal vi kanskje endelig få oppleve at «Le jour de gloire est arrivé»? At den store dagen kommer da sang gjeninnføres gjennomgående i norsk skole, både som læringsnøkkel, integreringsnøkkel og kulturell forpliktelse. Den dansende Bjerke-revyen 2018 viser vei!

jrb@freidig.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.29