Klassekampen.no
Lørdag 26. mai 2018
PRIVAT KAPITALISME: I den russiske kapitalismen havner produksjonsmidlene, enten det dreier seg om storkonsern, banker eller mediene, i lomma på enkeltpersoner, skriver Dag Seierstad.FOTO: KIRILL KUDRYAVTSEV, AFP/NTB SCANPIX
Fra ineffektiv kommandoøkonomi til oligarkstyrt kapitalisme.
Kapitalisme på russisk

Hva slags kapitalisme utvikler seg i Russland? Det har den russiske økonomen Ruslan Dzarasov fra Plekhanov-universitetet i Moskva gitt et svar på i boka «The Conundrum of Russian Capitalism» gitt ut av Pluto Press i 2014.

Avsnittene som følger, er del av en lengre artikkel om Russlands kapitalisme i siste nummer av Vardøger, et temanummer om «Russlands makt og avmakt».

Overgangen fra sovjetsystemet til de ettersovjetiske systemene i løpet av noen måneder i 1990–91 savner sidestykke. Den sovjetiske kommandoøkonomien sank sammen som om den var en dinosaur på leirføtter. Og det hele skjedde så fredelig at en skulle tro det ikke sto noen herskende interesser på spill inne i det sovjetiske sam­funnet.

Kommandoøkonomien falt sammen uten at det fantes noe juridisk grunnlag for privat næringsvirksomhet. Dermed måtte andre midler tas i bruk: maktposisjoner i parti og forvaltning, personlige nettverk, korrupsjon og kriminelle maktmidler.

Overdreven sentral planlegging ga byråkratiet all makt over inntektsfordelingen. Etter hvert festna det seg en uformell, men reell, kontroll over de økonomiske ressursene. Ledende sjikt innen kommunistpartiet og det offentlige byråkratiet lærte seg å utnytte offentlig eiendom til privat fordel.

Demokratireformene til partisjef Mikhail Gorbatsjov etter 1985 førte til at en pro-kapitalistisk blokk innen parti og offentlig forvaltning sto fram. Det var denne blokken som i sovjettida – i den daglige praksis – hadde styrt bransjer, bedrifter og offentlige tjenester. I løpet av 1980-tallet økte bedrifts- og partiledere skrittvis den reelle kontrollen over de fleste store produksjons­bedriftene. Det var de som hadde personlige nettverk og tilgang på virkemidlene og som alt i 1990 hadde et sterkt ideologisk overtak med kravet om en rask «overgang til marked».

De utenlandske pådriverne bak markedsreformene så det som viktig at en ny økonomisk elite kom på plass raskest mulig. Det ville både USA, EU og IMF, og det passa som hånd i hanske for den prokapitalistiske koalisjonen innen russisk næringsliv.

Folk flest godkjente – eller fant seg i – reformene, men opplevde utover på 1990-tallet en nedgang i produksjon og levestandard uten sidestykke. Russland nådde ikke 1990- nivået for BNP per innbygger før i 2003. Inntektsforskjellene i Russland er nå vesentlig større enn i alle europeiske OECD-land – og også større enn i USA.

Den russiske kapitalismen som oppsto, var – ifølge Dzarasov – både ineffektiv og perspektivløs. En større undersøkelse av nærmere 200 større bedrifter viste at fra 1998 til sommeren 2008 var det år etter år slik at rundt 30 prosent av bedriftene ikke foretok noen investeringer. Fra høsten 2008 til våren 2012 var andelen som ikke investerte, økt til rundt 50 prosent.

Snittalderen på maskiner i industrien er over tjue år, mens den i sovjettida på 1980-tallet var ti år. Hovedtyngden av investeringene rettes mot utvinning og ikke mot bearbeiding eller høy­teknologiske produkter. Sjøl tradisjonell vareproduksjon er uinteressant for de fleste oligarkene. Produksjonen ble dreid i retning av natur­ressurser som kull, olje, gass og tømmer.

Undersøkelser fra bransje etter bransje dokumenterer at det russiske næringslivet preges av en grunnleggende mangel på stabile eierforhold og stabile kontrollmønstre. Det bidrar til at langsiktige strategier ikke utvikles. Kortsiktig profitt blir det eneste styrende målet.

Utover på 2000-tallet ble det mer vanlig at rivaliserende miljøer søkte støtte fra politiske maktmiljøer, såkalte Kreml-miljøer. Det innebar at privatiserte selskap gikk over i en form for «kvasi-nasjonalisering» der kostnader ble nasjonalisert og inntekter privatisert.

Dette er sluttbildet til Dzarasov: Toppledere innen næringslivet tar kontroll over styringen og finansstrømmene innen konsern og slåss om å vinne dominerende kontroll over hele bransjer ved å bestikke statsansatte og flytte store pengemengder til utenlandske skatteparadis.

Dzarasov understreker at den russiske kapitalismen ikke må forstås som en kaotisk haug av tilfeldige fenomener og prosesser, men som et sosialt system kjennetegna av innbitt rivalisering mellom maktgrupper internt i selskapene og bransjene.

Som sosialt system har den russiske kapitalismen store svakheter. De radikale markedsreformene har mislyktes hvis målet var å etablere et mer effektivt økonomisk system enn det sovjetiske. Den russiske kapitalismen preges av teknologisk stagnasjon og fattiggjorte arbeidere.

Mens kapitalismen i vest blir stadig mer institusjonell, selskapene eier i stigende grad hverandre, blir kapitalismen i øst sterkt privat: Produksjonsmidlene, enten det dreier seg om storkonsern, banker eller media, havner i lomma på enkeltpersoner. Disse personene slutter seg sammen i allianser for å øke sin innflytelse og for å verge seg mot andre allianser. Den russiske kapitalismen har skilt ut en nyrik over­klasse som sprenger alle grenser for å vise med hvilken rett de kan boltre seg i overfloden sin.

Skillet mellom offentlig og privat sektor er langt mer uklart enn lenger vest. Private banker forvalter store deler av de offentlige budsjettene på måter som ville vekke skandaleoppslag i enhver vestlig løssalgsavis – og utløse mistillitsforslag mot enhver statsråd med ansvar for skandalene.

Gammel parti- og stats­mafia glir over i nye, framstormende mafiastrukturer. Ingen aner hvor de uoversiktlige overvåkingsorganene fra sovjettida slutter og hvor tilløpene til en moderne rettsstat begynner.

Dette har ført Russland fram til en samfunnsøkonomi som i sin struktur likner mer på det som var der før 1990, enn på kapitalismen i Vest-Europa og Nord-Amerika. Det som fantes av samfunnsmessig begrunna planøkonomi er borte, mens forholdet mellom arbeid og kapital er som det var i vest før arbeidsfolk begynte å organisere seg.

dag.seierstad@stortinget.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.29