Klassekampen.no
Fredag 25. mai 2018
FRI ABORT: Så sent som i 1968 døde en kvinne etter illegal abort i Norge. I 1. mai-toget samme år gikk folk under paroler for fri abort i Oslo. Ti år senere ble abortloven vedtatt. Her fra Karl Johan i 1968. FOTO: ARBEIDERBEVEGELSENS ARKIV
En gjenglemt konvolutt med 16 SV-stemmer var avgjørende for at abortloven ble vedtatt i 1978.
Abortlovens trange fødsel

Kronikk

I år er det 40 år siden loven om selvbestemt abort i de tolv første ukene av svangerskapet ble vedtatt av Odelstinget med én stemmes overvekt. Den ene stemmen – som på en måte var Hanna Kvanmos – ble sikret ved at det ble funnet 16 stemmesedler for SV i en gjenglemt konvolutt i et opptellingslokale på morgenkvisten dagen etter stortingsvalget i 1977.

Dermed hadde Ap og SV flertall over de fire borgerlige partiene Høyre, KrF, Sp og Venstre. Spesielt i Høyre var det en del representanter som var for selvbestemt abort, men KrF ville uansett utelukke støtte til en borgerlig regjering hvis noen stemte for et lovforslag om selvbestemt abort.

Ved valget fire år tidligere hadde Ap og SV også nok representanter til å få vedtatt en lov om selvbestemt abort, men kristensosialisten Otto Hauglin fra SV fastholdt det han hadde sagt før valget, at han ikke kunne stemme for en lov som ga kvinnen rett til selv å bestemme om hun ville ha abort. Dermed måtte Ap-regjeringen i 1975 fremme en lov om abort – også kalt interimsloven – som beholdt nemndbehandlingen og som i praksis fungerte som den gjeldende 1960-loven.

Hvis de 16 stemmene for SV ikke hadde blitt funnet i september 1977, ville det ha blitt en borgerlig regjering på premissene til KrF i abortspørsmålet. Hvor lenge det ville ha gått før abortloven hadde blitt liberalisert er vanskelig å si, men det kunne ha blitt lenge. KrF fortsatte å fremme forslag om innstramming ved hver aktuell anledning, og Ap og SV har siden ikke hatt flertall alene.

Da Stortinget i 1960 vedtok «Lov om svangerskapsavbrot i visse høve» var det avslutningen på en debatt som startet i 1920-åra. Den gang dreide debatten seg om sosial indikasjon alene kunne være abortgrunn, men dette var helt borte i forarbeidene, under stortingsdebatten og i selve loven som trådte i kraft i 1964.

Inntil da var det straffeloven fra 1902 som fastsatte straffen for rettsstridig fosterfordrivelse, men loven ga ingen antydning om hvilke aborter som var lovlige. Et rundskriv fra Justisdepartementet fra 1899 som bygde på en uttalelse fra Det medisinske fakultet, måtte tolkes slik at abort bare kunne innvilges på de strengeste medisinske indikasjoner. Avgjørelsen var overlatt til legene, i praksis overlegen på en kirurgisk eller gynekologisk avdeling.

Under den opphetede abortdebatten på 1930-tallet økte antallet provoserte aborter, men antallet var fortsatt lavt sett i forhold til antallet de siste 50 år.

Det ble ingen abortlov før krigen, og i gjenreisningsårene var andre problemstillinger mer påtrengende. Aborttallene økte imidlertid år for år slik at de var kommet opp i over 4000 siste året før 1960-loven trådte i kraft.

Årsaken til økningen kan ha sammenheng med at legene anså et abortinngrep mindre farlig etter at effektive antibiotika var tilgjengelige og narkosemetodene var blitt sikrere. Sekulariseringen av samfunnet med mer liberal holdning til seksuallivet kan også ha vært av betydning.

De som så frem til en umiddelbar liberalisering av abortpraksisen ble skuffet. Den nye loven førte til innskjerping av indikasjonen for provosert abort og aborttallene gikk ned første året etter den trådte i kraft.

1960-loven kom under kritikk kort tid etter at den trådte i kraft. Allerede våren 1964 beskrev medisinstudentenes blad Æsculap loven som et tilbakeskritt. Kravet om selvbestemt abort dukket stadig oftere opp i venstreorienterte media.

Ukeavisen Orientering – organ for Sosialistisk Folkeparti (SF), hadde en artikkelserie i 1966 der konklusjonen var at en lov om selvbestemt abort ville være en viktig sosial reform til beste for kvinnene. Aktuell, som var arbeiderbevegelsens ukeblad og hadde et stort opplag, fulgte opp litt senere. Flere av de lokale avisene til Ap skrev positivt om saken, og Dagbladet var alltid åpent for innlegg som støttet selvbestemt abort. De øvrige borgerlige avisene var i denne perioden klare motstandere av selvbestemt abort. Innleggene der gikk på at kvinnen selv ikke ville være i stand til å bestemme i et slikt spørsmål, at legal abort også kunne være farlig og at det ville få konsekvenser for seksualmoralen generelt.

På Aps landsmøte i 1969 kom det opp et benkeforslag om selvbestemt abort fra Grethe Irvoll fra Ammerud partilag. Slike forslag ble vanligvis bare sendt til videre behandling i partiorganene, men pensjonist Einar Gerhardsen, som var møteleder, tok forslaget umiddelbart opp til avstemning. Forslaget fikk flertall og dermed var Ap for selvbestemt abort.

Det sies at vedtaket skapte forbitrelse i partiets ledelse. Antallet legale aborter økte fra 3500 i 1965 til 10.500 i 1971, så det var åpenbart at abortnemndene var påvirket av liberaliseringsdebatten. En større undersøkelse fra Oslo-sykehusene for samme periode viste at ulovlige aborter gikk betydelig ned, men det siste dødsfallet etter illegal abort i Norge skjedde så sent som i 1968.

Kritikken mot abortnemndene gikk på deres restriktive holdning som førte til urimelige avslag, trakassering av abortsøkende kvinner, ulik innvilgelsesprosent fra sykehus til sykehus og generelt negative effekter på kvinners helse.

Fra 1971 ble arbeidet for liberalisering av abortloven mer systematisert. Den nye kvinnebevegelsen var nå en meget aktiv pådriver, og Sosialistiske legers forening etablerte Klinikk for seksuell opplysning (nåværende Sex og Samfunn), som hadde som formål å hjelpe enhver abortsøkende kvinne gjennom det legale systemet med søknad og eventuell ankesøknad. Erfaringsmaterialet fra klinikkens pasientgruppe ble samlet i flere vitenskapelige presentasjoner som fikk stor påvirkningskraft både i opinionen og på abortnemndenes holdninger.

Da «interimsloven» trådte i kraft i 1976 hadde klinikken fremmet over 8000 abortsøknader. Bare et par prosent av disse kvinnene fullførte svangerskapet, de fleste fordi graviditeten var kommet langt på søknadstidspunktet. Frem mot stortingsvalget i 1973 hadde også ledelsen i Ap innsett at det å være for selvbestemt abort var en gunstig valgkampsak, og partiet var engstelig for at SF skulle få for mye eierskap til saken. Abortnemndene fortsatte å korrigere sin praksis etter opinionens holdning der kvinnebevegelsen ble stadig mer pågående.

Allerede i 1975 var antallet legale aborter i Norge kommet opp i 15.000 og avslagene var på bare 2,5 prosent, de fleste langkomne svangerskap. Til sammenligning var tilsvarende tall 13.500 i 1979 – første året loven om selvbestemt abort var gjeldende.

Siden har aborttallene holdt seg rundt dette nivået. Slik sett hadde «folket» i Norge tatt skjeen i egen hånd og i praksis innført selvbestemt abort før stortingspolitikerne vedtok loven.

astorr@online.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.19