Klassekampen.no
Torsdag 24. mai 2018
IKKE TIL Å STOLE PÅ: Mange ungdommer i Groruddalen har erfaringer med forskjellsbehandling fra politiet, skriver Muna Jibril. Utrykning på Vestli etter meldinger om skyting og bråk mellom ungdommer, april 2018. FOTO: VIDAR RUUD, NTB SCANPIX
Jeg fikk aldri mulighet til å bygge opp tillit til politiet før den ble brutt, skriver groruddøl Muna Jibril.
Vi som ikke liker politiet

KRONIKK

Jeg var ni år da politiet sto i stua vår. Ni år da jeg ble beordret til å sette meg i sofaen sammen med resten av familien. Jeg hadde nettopp våknet fra en lur. Mens jeg prøvde å orientere meg i både tid og rom, svirret menn i blå uniformer i gangen i vår fireroms leilighet i høyblokka på Ammerud. I stua satt jeg og familien helt stille.Vi så på dem rote i skapene våre, flytte på bøker, plukke datamaskinen fra hverandre, plukke livet vårt fra hverandre.

Jeg tuller ofte med at 11. september ødela bursdagen min, som var tre dager senere. Men i fullt alvor påvirket terrorangrepet meg mye mer enn det. Den dagen gjorde alt mye verre for meg og min familie, og sikkert for utallige andre muslimske familier i Groruddalen. Paranoiaen lå over miljøet vårt etter at min far ble varetektsfengslet etter razziaen hos oss.

Faren min er mye rart, men han er ikke terrorist. Han drev på den tiden en liten sjappe hvor man kunne sende penger til folk i hjemlandet sitt. Han var også tilfeldigvis muslim. De fant ingenting hos oss, men George W. Bush hadde startet sin «Krig mot terror» og ordene hans ga gjenklang i Norge også.

Jeg hatet mellomnavnet mitt og hadde planer om å bli kvitt det med en gang jeg fylte 18. Det var ingen som uttalte det riktig uansett hvor lett man gjorde det for dem. De gurglet navnet frem. Nå, som 25-åring, beholder jeg det på trass, som en liten protest. Men helt siden jeg var liten, har jeg kjent på at spillereglene er annerledes for noen med Ahmed som mellomnavn.

I det offentlige rom i Norge møtes Ahmed, Omar og Halimo annerledes enn nordmenn med majoritetsbakgrunn.

I media skrives det ofte at Oslo øst skal ryddes opp. Politiet skal rydde gatene, tømme det offentlige rom for det som ikke skal være der, tømme det for søppel. Østkanten i Oslo består av bydelene Alna, Bjerke, Grorud, Gamle Oslo, Grünerløkka, Sagene, Stovner, Søndre Nordstrand, Østensjø og Nordstrand. Den geografiske todelingen av Oslo har lenge gjenspeilet klasseskillene.

Statistikken viser at levekår, inntekt og formue er betydelig lavere i Oslo Øst. «Oslo er en delt by» er et forslitt uttrykk, men dessverre sant.

En ettermiddag spilte jeg, brødrene mine og noen nabobarn fotball bak blokka vår. En av naboguttene tøffet seg og kastet noen småsteiner mot Ammerud gård, som landet på gårdsplassen. Kort tid etterpå dukket det opp to politibiler sammen med en hundepatrulje. Alle utlendinger er jo redde for hunder.

Vi ble bedt om å stille oss på rekke. Jeg husker ikke hva de sa, jeg kan ikke ha vært mer enn elleve-tolv, men jeg husker godt at jeg var redd. En av politimennene terget politihundene sånn at de bjeffet høyere og høyere. Jeg hatet nabogutten som hadde kasta steinen, men sa ingenting til politiet. Det gjorde ingen av oss. Politiet var ikke der for meg, det visste sjetteklassingen som stod der den dagen. De var der for eieren av Ammerud gård.

Den strenge no snitch-kulturen jeg vokste opp med, som er kodet inn i min egen og den generelle mentaliteten i Oslo øst, bunner i mistillit til politiet.

I løpet av livet mitt har jeg en rekke ganger fått bekreftet budskapet bak slagordet ACAB («All Cops Are Bastards»). Det gjelder politihundene som patruljerte Sogn videregående skole hver uke mens broren min gikk der. Det gjelder de som til stadighet stopper lillebroren min på gata fordi han «passer en beskrivelse». Det gjelder følelsen jeg får når han sier at han ikke forventer noe annet når han er en svart mann på to meter.

I februar i år oppstod det en debatt om etnisk profilering da Sami Hassan (19) og Emmanuel Osei (20) ble ransaket og fotografert av politiet på Grorud. De ble fortalt at det hadde skjedd noe på Linderud, som er hele fem T-banestasjoner unna. Dette er hverdagen til mange minoritetsungdommer i Oslo. I en rapport om diskriminering og rasisme fra Antirasistisk Senter, finner man at minoritetsungdom på det verste opplever å bli stoppet ukentlig av politiet. 13,2 prosent av ungdommen som oppgir at de ikke er født i Norge opplever regelmessig kontroll. «Jaja. Jeg ligner tydeligvis på mange», sier Aran (21).

Frustrasjonen over at man konstant er en mistenkt når man ferdes i Oslos gater, leder til det jeg velger å kalle «bydelpride». Man prøver å gjøre det beste ut av en kjip situasjon. Stigmaet som kommer med bydelen, velger man å bære med stolthet. For å overleve og beholde verdigheten holder man hodet hevet. For i bydelen din er du bare deg, du trenger ikke å representere Ammerud på Ammerud. Men du blir nødt til å gjøre det på Røa. Bydelen blir det eneste fristedet, og det må beskyttes. Fra alt. Også fra politiet. Kombinasjonen av bydelpride, politiskepsis og utenforskap gjør at selvstyrende krefter kan vokse frem.

Jeg har aldri stolt på politiet. Og det synes jeg heller ikke er altfor urimelig av meg. Jeg fikk aldri mulighet til å bygge opp tillit til politiet før den ble brutt. Ja, så selger storebroren til han i parallellklassen til søstera di kokain. Og hva så?

Når dine første møter med politiet er så negative, og du har vokst opp med å se urettferdigheten utfolde seg i domstolene allerede fra ni års alder, gidder du ikke å utsette en av dine egne for det samme. Sorry, men: I’m no snitch.

munajibril@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.08