Klassekampen.no
Onsdag 23. mai 2018
Det er på høy tid å ta livet av det statistiske gjennomsnittsmennesket.
Dødens klasseskiller
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

I forrige uke publiserte Folkehelseinstituttet oppdatert statistikk over helsetilstanden i befolkningen. Det mest alvorlige budskapet fra Folkehelse­rapporten 2018 er hvor mye Forskjells-Norge påvirker oss. Kroppene våre, helsa vår og selve livet.

I hvert enkelt tilfelle føles det tilfeldig: om du skades i ei ulykke, får hjerte- og karsykdommer, får kreft, har et problematisk svangerskap, sliter med psykiske eller fysiske plager eller mister noen i selvmord. Men all statistikk, gjennom flere tiår og i flere land, viser at disse hendelsene henger nært sammen med din klasseposisjon. Har du høy utdanning og høy inntekt, er det mindre sannsynlig å oppleve disse tingene, mens de med lite utdanning og lav inntekt er langt mer utsatt. Forskjellene er påfallende finmaskete, og følger den sosioøkonomiske stigen med stor forutsigbarhet. En med doktorgrad er litt mindre utsatt enn en med mastergrad.

Og forskjellene øker. I den forrige versjonen av rapporten, fra 2014, kunne vi lese gode nyheter om at de sosiale helseforskjellene hadde stått stille mellom 2000 og 2009, men at det var for tidlig å si noe om bevegelsen etter det. I den oppdaterte versjonen fra forrige uke er konklusjonen dessverre tydelig: Etter 2010 har forskjellene økt igjen, uten at forskerne klarer å finne tydelige årsaker til utviklingen.

Ikke bare er noen grupper mer utsatt for sykdom, men nye studier viser at klasseskillene gjør seg gjeldende også etter man har fått en diagnose. En hjertepasient med høy utdanning får både bedre behandling og bedre helse enn en tilsvarende pasient med lav utdanning. For kreftpasienter henger overlevelsessjansen sammen med utdanning, og uten at man har funnet forklaringen på det, er det mindre vanlig at de med lav utdanning får kirurgisk behandling. At de som har råd til det i større grad betaler for privatpraktiserende spesialister, kan forklare noe av forskjellen, men ikke alt.

Også ulykker og skader følger mønsteret. Forekomsten av skader er jevnt over høyere for grupper med kort utdanning, uansett hvilken diagnose det er snakk om. Men ingen regel uten unntak. På ett område er nemlig sammenhengen motsatt, og du kan kanskje gjette hvor? Det er snakk om skader i fri natur, på havet og sjøen. Man må som kjent ha hytte for å skade seg på hytte.

Alle disse helse- og ulykkesstatistikkene koker ned til én ting: Hvor lenge kommer du til å leve? Ingen kan vite svaret på forhånd, men forventet levealder spriker med 6,4 år for menn og fem år for kvinner, avhengig av hvor høy utdanning man har. Og det er store geografiske forskjeller. I Akershus lever de lengst, i Finnmark lever vi kortest. Menn på Sagene i Oslo lever åtte år kortere enn menn i nabobydelen Vestre Aker. Ifølge forskerne har nær sagt all geografisk variasjon sammenheng med de sosioøkonomiske forskjellene.

Dette er dødens klasseskiller. Og er det én ting disse tallene må brukes til, så er det å ta livet av det statistiske gjennomsnittsmennesket.

For i gjennomsnitt har vi det alle passelig bra. Vi lever lengre, er friskere og har mindre plager. Med gjennomsnittet som utgangspunkt skal man nå levealdersjustere pensjonen, spre den tynnere ut over de ekstra leveårene. Men når gjennomsnittsmennesket ikke finnes blir dette en absurd øvelse. Den gruppa som har tjent lite hele livet, får pensjonen sin spredt ut over flere år enn de kommer til å leve – og blir fattigere. Mens den gruppa som har tjent mye hele livet, kommer til å leve lengre enn gjennomsnittet for sitt årskull – og kommer dermed til å få en større del av pensjonspotten.

Når kroppen og helsa vår er så tett knyttet til utdanning og inntekt, blir det omvendt omfordeling hver gang vi tar utgangspunkt i gjennomsnittet. De som tjener minst, er mest utsatt for sykdom, og kutt i sykelønna vil gå mest ut over dem som allerede sliter med å få endene til å møtes. Det samme gjelder svekkelser i ordninger som uføretrygd og pleiepenger, og når regjeringa innfører egenandel både på fysioterapi for kronisk syke og for ungdom i rus- og psykiatriomsorgen.

I gjennomsnitt deler vi på kostnaden, i realiteten er det ikke tilfeldig hvem som må ta regninga hver eneste gang.

marie@roedt.no

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Chr. Anton Smedhaug, Ebba Boye og Marie Sneve skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.01