Klassekampen.no
Tirsdag 22. mai 2018
Er oppskriften på å redusere klasseskillene å fjerne leksene?
Mengdetrening

AUF-leder Mani Hussaini sa til Dagbladet lørdag at han vil sløyfe leksene i norsk skole. «Lekser er en utdatert undervisningsform, som er med på å gjenskape sosiale skiller mellom folk. Når elever i norsk skole må lære seg nye deler av pensum hjemme, koker det altfor ofte ned til hvem foreldrene dine er», slår han fast. Det er absolutt mulig at det er for mye lekser og prøver i norsk skole, og hvis det er riktig som Hussaini sier, at elever får helt nytt pensum i hjemmelekse, høres det ikke så lurt ut. Er presset for stort, må mengden lekser reduseres. Men bør de fjernes helt og holdent? Det viktigste argumentet for lekser er at det i mange fag kreves mengdetrening, for eksempel i matematikk, men også i språkfag. Hvis man skal tilegne seg kunnskap, enten den er teoretisk eller praktisk, må man jobbe lenge og grundig med stoffet til man forstår, eller til teknikken sitter.

Det er selvfølgelig riktig at høyt utdannete foreldre kan gi bedre hjelp i noen skolefag enn foreldre uten. Men slik er det jo med alt. Vi er og blir barn av våre foreldre. Er mamma eller pappa bonde, fisker, håndverker, serviceansatt eller prosessarbeider, kan de hjelpe barna med noe, er foreldrene akademikere har de bedre forutsetninger for noe annet. Problemet er vel heller at skolen legger for ensidig vekt på akademisk kunnskap. Det er ikke sikkert løsningen ligger i å gjøre kravene til egeninnsats mindre, droppe lekser, repetisjon, ja, noen ganger regelrett pugg.

Den åpenbare faren er at elever med høyt utdannete foreldre fortsetter å jobbe med fagene utenfor skoletida, mens de andre blir fortalt at det ikke er nødvendig – og derfor heller ikke gjør det. Da vil i tilfelle de sosiale skillene bli større, ikke mindre. Jeg har heller ikke samme tro som Hussaini på at «nye og mer effektive læremetoder» vil gjøre det overflødig å jobbe med fagene utenfor skoletida.

Hussainis utgangspunkt er at skolen ikke skal gjenskape klasseforskjeller, men redusere dem, eller aller helst, oppheve dem. Jeg tror det er en altfor stor ambisjon. I stedet bør skolen være et sted der arbeiderklasseungdom får mest mulig hjelp og støtte, både hvis de vil ta akademisk utdannelse og hvis de ønsker en yrkesopplæring. Målet for skolen kan ikke være at alle skal utdanne seg vekk fra arbeiderklassen. Hvem skal da gjøre jobbene som trengs i et samfunn? Målet må være at elever som kommer fra hjem der foreldrene har vanlige yrker, skal få den støtten og stimulansen de trenger på skolen. Det betyr ikke at lærerne skal fortelle dem at de ikke trenger å jobbe med fagene. De trenger i stedet mer hjelp, med tilpasset opplegg med faglig kompetente folk, kanskje også utenfor ordinær skoletid. Jeg ser oftere og oftere elever som har private lærere og veiledere, typisk nok ofte de som har foreldre med økonomiske ressurser. I stedet bør samfunnet tilføre denne typen ressurser til elever som trenger det mest, slik at evnerik ungdom fra arbeiderklassen får en bedre sjanse. Like viktig er det at ungdom som vil ta fagbrev, får et bedre tilbud enn i dag.

I det hele tatt ønsker jeg meg at venstresidas ungdomsorganisasjoner blir litt mindre opptatt av å kjempe mot fraværsregler og lekser og i stedet bruker kreftene på konkrete forslag som gjør det mulig å forløse kunnskapstørsten blant arbeiderungdom. Det er ikke sikkert det skjer gjennom å senke kravene eller å kamuflere klasseforskjellene. Jeg har selv jobbet både i en elevorganisasjon og i en politisk ungdomsorganisasjon, så jeg forstår at nei til krav, disiplin, prøver og karakterer umiddelbart kan være populært. Likevel savner jeg ungdomspolitikere som ikke bare frir til spontane og overflatiske løsninger, men også forteller ungdom at det trengs en god del arbeid og pugging for å bli god.

bjorgulv.braanen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 14.55