Klassekampen.no
Tirsdag 22. mai 2018
Det blir stadig vanskeligere for unge å komme seg inn på boligmarkedet. Hva ville landsfaderen ha gjort?
Gerhardsens boligpolitikk
TRANGBODD: I 1950 ble det satt en øvre arealgrense på 100 m² på nye boliger. Statsministeren selv bodde i en blokkleilighet i Sofienberggata. Bilde av Einar, Werna og Rune Gerhardsen i 1959. FOTO: AAGE STORLØKKEN, AKTUELL/NTB SCANPIX

KRONIKK

Hva ville Gerhardsen ha gjort? spør Mímir Kristjánsson. Han er trekker blant annet fram den sosialdemokratiske boligpolitikken. Det ønsker vi å utdype. Var det noe som Gerhardsens var stolt av og som preget den sosiale boligbyggingen, var det at folk skulle slippe å stå med lua i hånden og å be om støtte. Universelle ordninger skulle ikke skille mellom fattig og rik. Så er det akkurat det vi har fått. Husbanken er redusert fra å være en boligbank for alle til å bli en sosialbank som tar seg av bostøtten og andre tiltak for «verdig trengende».

Hva er det som har skjedd? I boka «Hva er en god bolig? Boligens utvikling i Norge fra 1650 til 2017», som nylig kom ut på Universitetsforlaget, har vi en bred gjennomgang av norsk boligpolitikk, inklusive Husbanken rolle. Her er bare noen korte og viktige momenter.

Boligpolitikken ble utredet både før, under og etter andre verdenskrig. Utredningen «Oversikt over boligpolitikk, boligbygging og allmennyttige byggeselskaper i utlandet», ble utarbeidet av arkitekt Jacob Christie Kielland allerede i 1933. Han formulerte de viktige prinsipper for boligbyggingen som ble fulgt opp etter krigen. Viktigst var anbefalingen om å satse på boligbyggelag og borettslag, i motsetning til hva som ble modellen for sosial boligbygging i Sverige og mange andre europeiske land, nemlig utleieboliger. Norge bygget videre på selveiertanken. Under krigen ble gjenreisningen og en ny boligpolitikk flittig diskutert blant annet på «Rådmann­skolen» blant fangene på Grini. Arbeiderpartiet ville bygge en velferdsstat basert på fire viktige elementer: fritt helsestell, fri skolegang, retten til en høvelig bolig og retten til arbeid.

I 1942 gjennomførte Oslo Byes Vel en omfattende boligundersøkelse av kommunens boliger. Her deltok en rekke fagfolk som psykologer, leger, arkitekter, ingeniører med flere. Den dokumenterte de uholdbare boforholdene i trange torommere. Undersøkelsen la grunnlag fra målsettingen etter krigen om å satse på trerommere. Vanlige folk skulle bo skikkelig, og ambisjonen var høyere enn i det nøytrale og rikere Sverige, som fortsatte å bygge torommere. Etter krigen ble den Norske modellen for en sosial boligbygging etablert:

Staten skal stå for lovgivning og finansiering, blant annet gjennom bygningslovgivning og Husbanken.

• Kommunene skal stå for fremskaffelse av rimelige tomter, gjennom regulering og rimelige feste­avgifter.

Det private, inklusive bolig­kooperasjonen skal stå for boligbyggingen.

Det ble formulert tre hovedmål i boligpolitikken:

• 100.000 nye boliger fram til 1950.

• Boutgifter på 20 prosent av en industriarbeiderinntekt.

• Minimum tre rom og kjøkken på 70 m².

Husbanken skulle dekke alle byggekostnadene, bortsett fra et lite innskudd.

Kommunene fikk tildelingsrett til, etter hvert, 10 prosent av de kooperative leilighetene og sikret derved boliger til folk med en vanskelig økonomi boliger integrert i den vanlige boligmassen. Sammen med de kommunale utleieboligene utgjorde dette cirka 20 prosent av boligmassen. Målsettingen i de kommende stortingsmeldingene var at «Enhver familie og enhver enslig skal kunne disponere en høvelig bolig innenfor en utgiftsramme som den enkelte kan makte».

Husbanken sørget for at både kvalitet og kostnader ble ivaretatt på en god måte. Arealgrensene etter krigen var meget rause: 130 m² for leiligheter. Med materialknappheten etter krigen og en målsetting om å bygge 100.000 boliger fram til 1950, kunne ikke det gå bra. Bremsene ble satt på, og i 1950 ble øvre arealgrense satt til 100 m². Det skulle ikke bygges eneboliger i byer og tettsteder. Verken før eller siden har Norge vært nærmere et forsøk på å jevne ut klasseforskjellene: Overklassen fikk ikke bygge boliger større enn 100 m², og arbeidsfolk skulle løftes opp til en bolig på 70 m² – en forskjell på bare 30 m². I dag bør vi igjen drøfte en øvre arealgrense for nye boliger; ikke på grunn av ressursmangel i Norge, men på grunn av klima- og miljøkrisen og overforbruk av jordens ressurser.

Lenge var tommelfingerregelen at Husbanken finansierte tre firedeler av boligbyggingen og tre firedeler av byggekostnadene. I begynnelsen av 1970-tallet var Norge oppe i 45.000 nye boliger i året. Husbanken rolle ble så gradvis redusert, men det er interessant å merke seg at i 1990, etter finans- og boligkrakket i 1989 finansierte Husbanken alle boligene som ble bygget i Norge. Staten hadde et slagkraftig virkemiddel som forhindret en total kollaps i byggebransjen og bygging av boliger i Norge. Nå har boligbyggingen tatt seg opp igjen, men Husbankens andel av nybyggingen var bare 16 prosent i 2016.

Nesten alt dette ble kastet vrak på av Willoch-regjeringen på begynnelsen av 1980-tallet, vel å merke med god støtte fra Arbeiderpartiet. Nå er målsettingen «et velfungerende marked». Fjerning av pris- og omsetningskontroll på kooperative boliger har ført til at bare 3,4 prosent av boligene i Norge er «sosiale», de kommunale utleieboligene. I Sverige og Danmark utgjør dette sjiktet fortsatt om lag 20 prosent av boligmassen. I byer og tettsteder er det blitt stadig vanskeligere for folk med vanlige eller midlere inntekter å komme inn på bolig­markedet (bortsett fra dem som har formuende foreldre som kan bidra til kjøp av bolig). Lenge var det en målsetting at også enslige skulle kunne disponere en bolig på to rom og kjøkken på 55 m² til en overkommelig pris. Nå bygges det ettrommere ned mot 25 m², uten at det er blitt lettere å komme inn på boligmarkedet.

Det eneste som kan rette opp dette, er at det igjen etableres et nytt subsidiert (rimelige tomter) og omsetningskontrollert segment i boligmarkedet. Ikke som erstatning for dagens frie boligmarked, men som et tillegg, en tredje sektor. Det vil være i Gerhardsens ånd.

johan-dm@online.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 14.57