Klassekampen.no
Lørdag 19. mai 2018
Alle «sannheter» er ikke like gyldige, men vi trenger å se verden fra ulike vinkler.
Varierte virkeligheter
Historiker: Elizabeth Catte

Da Donald Trump vant presidentvalget i USA, tydde enkelte til George Orwells dystopiske roman «Nittenåttifire» i et forsøke på å begripe den underlige nye verdenen de var våknet opp til. Et kjernepunkt i den romanen er forsvaret for sannheten, under et regime som dikter opp egne virkelighets­beskrivelser etter dagsform og opportunistiske innfall.

I et kort essay i Svenska Dagbladet sist søndag er det nettopp skjønnlitteraturens forvaltning av sannhet i vår tid forfatteren Salman Rushdie vil drøfte: Hva skal forfatterne gjøre i møte med politiske demagoger som hevder at de besitter sannheten, helt uanfektet av argumentasjon basert på dokumentasjon?

Rushdie konkluderer uten egentlig å svare på spørsmålet. Han henviser til forfatternes situasjon i Tyskland etter andre verdenskrig og deres Trümmer­literatur – ruin­litteratur – der de forsøkte «å gjenoppbygge språket, som var forgiftet av nazismen, sammen med landet, som lå i ruiner». På samme måte må forfattere nå bygge opp troen på sannheten «med nytt språk, fra bunnen av».

Hva som ligger i dette, er i grunnen uklart, men i andre deler av essayet ligger ansatser til et produktivt svar på ikke hva litteraturen bør gjøre, men hva den allerede gjør – hva den i lykkelige tilfeller kan gjøre.

Rushdie nevner ikke berøringsangsten tyske forfattere etter krigen hadde for å skrive om lidelsene det tyske folk selv ble utsatt for, i første rekke gjennom de alliertes terrorbombing av tyske byer, slik W.G. Sebald beskriver i boka «Luftkrig og litteratur». Det er kanskje betegnende at en av de første som beskrev vanlige tyske siviles lidelser etter krigen, var en journalist fra et land som i mindre grad var berørt av krigshandlinger, nemlig svenske Stig Dagerman.

Dagermans reportasjer i Expressen fra 1946 kan leses i boka «Tysk høst», der han med en referanse til Bertolt Brecht skriver at lidelse ikke adler mennesket: Erst kommt das Fressen, dann die Moral – når primærbehovene ikke er tilfredsstilt, har moral og medmenneskelighet vanskelige forhold. Dagermans bok virker perspektivutvidende og berører altså et av Rushdies hovedpoenger: Der den klassiske, borgerlige romanen var nettopp det, borgerlig, og senere preget av den hvite middelklassens ensartede ­verdensbilde, er litteraturen med tida blitt utvidet av en rekke ulike erfaringer. Dette gjør et begrep som «sannhet» mer flytende, men det gjør også litteraturen mer utfyllende – og dermed sannere. Rushdie vil derfor ikke tilbake til den hvite middelklassekonsensusen, men han forsvarer likevel ideen om at noe er sant, andre ting faktisk løgn. Denne oppfatningen deler han med Orwell, som definerte et skrekkregime som et styre der lederen sier at to og to er fem – og kommer unna med det. Dette «skremmer meg mye mer enn bomber», skrev han i 1942, «og etter hva vi har opplevd de siste årene, er ikke det en lettsindig påstand».

Jeg vet derfor ikke om et «nytt språk» er den mest presise betegnelsen for det vi nå trenger fra litteraturen, men altså heller nye, og flere, stemmer og erfaringer. Carline Tromp skriver i ukas bok­essay om historikeren Elizabeth Catte, som presenterer «et mylder av stemmer og bilder» fra de fattige regionene i USA som har fått skylden for Trumps framgang. Betydningen av stemmer som kommer fra et annet sted enn den liberale middelklassen, vil bare bli større og større i årene framover. Disse stemmene må brytes mot hverandre – i litteraturen og overalt ellers – slik at vi alle får et fyldigere bilde av sannheten.

bjorn.ivar.fyksen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 14.50