Klassekampen.no
Lørdag 19. mai 2018
DEKADANSENS DØDSLILJER: Benedict Cumberbatch legemliggjør den suverene og arrogante framtoningen til en gruppe som ser alle selvpåførte nederlag som en konspirasjon mot dem selv. Foto: HBO Nordic
«Patrick Melrose»: Severdig om overklassens livsudugelighet.
Aristokratiets fall
En ny miniserie om overklassebriter dropper sympatien, men beholder viddet.

«Patrick Melrose»

(USA/Storbritannia, 2018)

Miniserie i fem deler à 1 t.

Regi: Edward Berger.

Manus: David Nicholls, basert på Edward St. Aubyns romaner.

Med: Benedict Cumberbatch, Jennifer Jason Leigh, Hugo Weaving, Anna Madeley, Blythe Danner, Prasanna Puwanarajah.

Vises på HBO Nordic.

ANMELDELSE

HHHHHI

I Storbritannia finnes det fortsatt rester av en sjelden art planter, den genuine overklassen. En bisarr liten gruppe mennesker som lever på gamle formuer og titler, stikk i strid med all samfunnsøkonomisk fornuft og generell rettferdighetssans. I et slikt unikt miljø er det naturligvis mulig å finne bemerkelsesverdige blomster, og britisk litteratur er full av herbarier over overklassens eskapader.

Å gjøre narr av det dekadente toppsjiktet i samfunnet er en hevdvunnen britisk skikk. På slutten av 1800-tallet samarbeidet komponisten Arthur Sullivan og librettisten William Gilbert om en lang rekke populære operetter, der de høyere klassers dårskap blottstilles til lystige toner. Noe av den samme tonen finner man i P.G. Woodhouses bøker om den tufsete dronen Bertie Wooster og hans trofaste, og langt mer intelligente, butler Jeeves. Bøkene ble senere gjort til en perle av en tv-serie av komiduoen Hugh Laurie og Stephen Fry. Felles for begge disse eksemplene, ved siden av språklig eleganse og vidd, er at de har en viss forkjærlighet for den klassen de latterliggjør. Aristokratiet kan spottes, men ikke styrtes.

Etter hvert ble dens rariteter også et slags eksportprodukt. For hundre år siden dro rike amerikanere til De britiske øyer for å skaffe seg raffinerte ektefeller med normanniske slektstavler. Nye amerikanske penger kjøpte villig den fornemhet som var gjødslet av generasjoner med privilegier. Denne forskjellen mellom gamle og nye penger har stadig vært et tema på tv, fordi det viser så godt hvordan restene av et gammelt føydalsamfunn råtner og gir næring til en stadig strengere kapitalisme. Stolte gods blir ferieleiligheter for oljemagnater og Trump kjøper seg en golfbane i Skottland.

Derfor kan hele verden, men kanskje særlig amerikanere, meske seg med «Downton Abbey» eller «The Crown», der selve hovedpoenget synes å være hvilke endringer de herskende klasser må gjennomgå for å kunne fortsette skuespillet sitt. Det ypperste eksemplet i denne sjangeren er kanskje Evelyn Waughs bittersøte «Gjensyn med Brideshead». Der males overklassens vei inn vår tid i nydelig pastell, vel vitende om at deres egen er på hell.

Forfatteren Edward St. Aubyn er nok ikke den siste, men unektelig en av de mer markante spikre i denne klassens kiste. Hans fem delvis selvbiografiske bøker om Patrick Melrose beskriver dem ikke som nobelt kjempende mot modernitetens tannhjul, men som en desperat gruppe omknoklet av skadelige illusjoner. Et sjikt av samfunnet som anser det som bedre å «kunne ha vært» statsminister enn faktisk å bli det, fordi sistnevnte vitner om vulgære ambisjoner. Aubyn kombinerer besk satire med moralsk forargelse av den typen som ikke kan tilgi.

I bøkene møter vi Patrick, som må leve med en dobbel arv fra sin far. Det første han får, er et ødelagt liv, etter år med seksuelt, fysisk og psykisk misbruk begått i ren nihilistisk kjedsomhet. Det andre er en tone, en stil, en overklasse-habitus, som gjør det komplett umulig for ham å håndtere førstnevnte grusomheter.

Når regissør Edward Berger nå har gjort bøkene til en tv-serie, har han gjort et klokt valg i å la Benedict Cumberbatch spille Patrick Melrose. Den aristokratisk utseende briten har her fått den største utfordring i karrieren så langt, og leverer en nyansert og inspirert tolkning som frambringer latter, medynk, forakt og forsoning fra seere. Det mest fascinerende er å se hvordan han legemliggjør den suverene og arrogante framtoningen til en gruppe som ser alle selvpåførte nederlag som en konspirasjon mot dem selv. Samtidig er han åpenbart i ferd med å forsøke å rive seg løs fra det hele, men årevis med heroin, kokain, speed og ikke minst alkohol har gjort ham helt uegnet til å ta vare på seg selv uten et kobbel med hjelpsomme tjenere eller kjærester.

Melrose er en ny type fortelling om den britiske overklassen, der det bittersøte savnet er strippet vekk og erstattet med den iskalde forakten som den samme klassen har vist overfor lavere lag av samfunnet. Resultatet er severdig, og blander den klassiske satiren med en genuin og grusom tragedie. Hvis resten av miniseriens fem episoder fortsetter i dette sporet, kan det bli en velkommen motvekt til det romantiserte bildet vi så ofte får av de sjeldne aristokratiske blomstene.

kultur@klassekampen.no

Anmeldelsen er basert på første episode av serien.

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 14.52