Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Rossinis «Petit messe solennelle», med Schola Sancti Petri og solister i Tingelstad kirke.

Politisk enkeltsak: Boikott Israel.

Tror på: Kjærlighetens gjenskaperkraft.

Forbilde: Graham Greene.

Leser daglig: Bøker og papiraviser.

Lydspor: «Li’l Darling» med Count Basie.

Det verste du vet: Partier nær sperregrensa – les KrF og Venstre – som bruker flyktningers nød for å fiske stemmer.

Hva er det folk ikke vet om deg: At jeg har spilt i storband i 35 år.

Hundrevis av unge afrikanske menn kaster seg mot det dobbelte netting­gjerdet. De klatrer oppå hverandre og prøver å klippe over piggtråden på toppen. Blodet renner, skrik av smerte, sinne og redsel flerrer lufta. Store politistyrker forsvarer sperringene og driver menneskemengden tilbake med tåregassgranater. Nok en gang samles mennene ved leirbålene med uforrettet sak og diskuterer neste framstøt.

Dette skjer i den spanske eksklaven Ceuta på nordkysten av Marokko. I Ceuta er du i Schengen-området og kan ta ferja over til det spanske fastlandet. Derfor er Ceuta målet for titusenvis av afrikanere på vei mot Europa.

På en kolle like ved står den tidligere Afrika-reporteren Gunnar Kopperud og ser på, i selskap med en lokal prest. For tjue år siden ville de samme scenene fylt ham med sjokk og avsky, og han ville heiet på afrikanernes desperate forsøk på å krysse grensa til Schengen. Men nå:

«Jeg står der og merker plutselig at jeg ikke føler noen ting, annet enn en stille, tung tristhet, formet av et vemod som har bygget seg opp gjennom år. Jeg holder ikke lenger med noen, jeg håper ikke lenger på noe, jeg vet at dette bare er b­egynnelsen.»

I uthuset hjemme på Brandbu på Hadeland ligger kassevis med tettskrevne notisbøker. De er av typen som får plass i en brystlomme, med plass til blyant i spiralen.

Fakta:
Gunnar Kopperud

Alder: Snart 72.

Sivil status: «Parasamboer», voksen sønn, datter og bonusdatter, fire barnebarn.

Bakgrunn: Pensjonert lærer, inter­nasjonal reporter med hovedvekt på Afrika og for­fatter.

Aktuell med: Boka «Vi som elsket Afrika – et essay».

Her ligger Gunnar Kopperuds nedtegnelser fra mange år med reiser i noen av Afrikas verste konflikt­områder. Nå har han bladd tilbake og holder dommedag, om ikke over seg selv, så over forventningene han har hatt til utviklingen i Afrika.

Resultatet er boka «Vi som elsket Afrika», et essay med reiseskildringer, minner og betraktninger, som plasserer Kopperud i «afropessimistenes» rekker – et begrep i bransjen som steller med problemer og muligheter i afrikanske land.

– Dette er noe jeg har gjort på oppfordring fra Gyldendal. Det har vært en jobb som kostet meg mye. Jeg var i tvil, og er det for så vidt fortsatt, sier han.

Kontrasten mellom omgivelsene en solblank forsommerdag på Hadeland og all elendigheten Kopperud har opplevd i Sør-Sudan, Rwanda, Sierra Leone og Øst-Kongo, for å nevne noe av det verste, kunne ikke vært større.

Det er bare de stripete sokkene med forfriskende fargekombinasjoner under en blå shorts som skiller Gunnar Kopperud fra bildet man har i sitt indre av en pensjonert lærer ved Brandbu videregående skole.

Mannen har et såkalt vanlig oppsyn, middels høy, med briller og lite hår. Han er en ytterst vennlig kar, høflig og beskjeden, så langt fra klisjeene om brautende macho­journalister i verdens kriseområder som man kan komme.

Egentlig skulle den skoleflinke arbeidergutten fra Oslo gått til scenen.

– Jeg var veldig interessert i teater og begynte å studere teaterfag. Men jeg innså litt seint at en må ha større tro på seg selv enn jeg hadde for å bli skuespiller eller instruktør. Jeg hadde ikke selvtillit nok, så jeg begynte å studere filosofi i stedet.

– Hvorfor så beskjeden?

– Jeg ble født inn i en arbeider­familie i et klassedelt Norge, året etter frigjøringen. Min far var typograf i Nationen, mor var husmor. Vi ble innprenta i oppveksten at vi ikke var noe verdt. Vi vokste opp uten selv­følelse, og den dag i dag har jeg ingen selvfølelse å snakke om.

– Dette var arbeiderbevegelsens politiske storhetstid. Var ikke arbeiderne stolte av det?

– Jeg skulle ønske at noe av den stoltheten hadde kommet til Akersveien 24 H, der jeg vokste opp. Men jeg var flink på skolen og fikk muligheten til utdannelse. Det var en vanlig mening blant arbeiderne at ungene skulle en klasse opp.

Mens andre journalistspirer starter med lokale sportsreferater, begynte unge Kopperud som visergutt i nyhetsbyrået Associated Press (AP) alt i folkeskolen.

– Det var noen som sa, sikkert ved et uhell, at jeg kunne skrive godt, så det balla på seg. Jeg lærte meg engelsk og begynte å gå vakter da jeg gikk på realskolen. Det ble aldri noen journalistutdannelse, men nyhetsbyrå er en god skole, sier Kopperud.

Etter en kort stans i Ny Tid ble han knyttet til kulturredaksjonen i Dagbladet. I Afrika hadde han knapt nok vært, men hadde med erfaringene fra AP interesse for inter­nasjonale forhold.

– En dag i 1988 banket fotografen Annelise Jackbo på døra og lurte på om jeg ville være med til Sør-Sudan. Utenriksredaktør Arvid Bryne mente jeg kunne være en bra mann for en tøff tur. I tida da jeg var på min første reportasjetur til Sør-Sudan, døde en halv million mennesker rundt oss av sult, om vi skal tro på FNs tall. Det er riktignok en tommelfingerregel å dele afrikanske tall på fem. Det var opplevelser som forandret meg for alltid.

– Mange ville sagt at noe sånt orker jeg ikke engang til, men du reiste tilbake gang på gang, til Sør-Sudan og for eksempel folkemordet i Rwanda på 1990-tallet. Hvorfor?

– Den viktigste grunnen var et håp om at rapportering over tid kunne bidra til å gjøre forholdene bedre. Trass i kriser og kriger var dette forhåpningenes tid. Det var mange tunge opplevelser, men jeg var aldri i tvil om at det jeg gjorde var meningsfullt. Jeg var ikke alltid sikker på det ved kateteret på Brandbu videre­gående skole.

– Hva var det som grep deg så hardt?

– Først og fremst møtet med en helt annerledes kultur og levemåte. I vår kultur holder vi liv og død så langt fra hverandre som vi kan. I Afrika er det ikke sånn. Der ligger liv og død rett ved siden av hverandre. Det var opplevelsen av brutaliteten og det sensuelle, som i afrikanske land er to sider av samme sak. Det var befriende å få en pause fra en overstrukturert norsk virkelighet. Hjemme skal det skje noe hele tida, men der kom jeg i et annet modus. Hver gang jeg landet i Afrika, så pustet jeg ut og kjente at hele rytmen forandret seg. Etter et par dager kjente jeg at jeg gikk på en annen måte, og etter en uke luktet jeg annerledes. Det hadde selvsagt med hva jeg spiste å gjøre.

Gunnar Kopperud ville gjøre en forskjell, ved å jobbe på sin egen måte.

– Jeg gjorde noen valg. Afrika-journalistikken hadde et problem med det vi kalte onetimers. Reportere kom og så seg rundt. De beskrev hva de opplevde, reiste hjem og kom aldri tilbake. Det var vanskelig og ukom­fortabelt å jobbe. Det var ikke strøm, ikke telefoner, ikke veier, dårlig mat, ubekvemme reiser. Man måtte ta seg tid. Jeg bestemte meg for at jeg skulle komme tilbake, og jeg skulle undersøke hvordan det var i utkantene.

Han beskriver en krise på grensa mellom Mauritania og Senegal i Vest-Afrika, der 100.000 glemte flyktninger, mauritaniere som ble dumpet på senegalesisk side av grensa, satt og stirret taust mot hjemlandet 800 meter over grenseelva.

– Jeg hadde vært der sammen med fotografen Rune Eraker, og vi lagde store reportasjer i Dagbladet om en konflikt de færreste kjente til.

Året etter dro han alene tilbake og ble mottatt som en helt, for ingen hadde ventet å se ham igjen.

– Da skjønte jeg hvor lite jeg skjønte av å være flyktning. Jeg hadde reportasjene i sekken og viste dem fram, og det vakte oppstandelse i en hverdag der ingenting skjedde. Ved bålet sendte flyktningene avis­sidene rundt, de pekte på bildene og kjente igjen seg selv og andre i leiren. Det var en begivenhet å være på bilde i en avis: «Se, jeg er noen. Jeg finnes.» Jeg tilbød å oversette artiklene, men det var det ingen interesse for.

– For å jobbe slik kreves det mot, tålmodighet og en vilje til å tåle ubehag som ikke alle har?

– Å, jeg var så redd mange ganger. Jeg valgte i mange år en jobb der jeg var redd store deler av tida. Da jeg gikk rundt på Brandbu og forberedte neste tur, kunne jeg få bølger av panikkangst med tanke på det som ventet. Jeg innså at angsten var en del av forberedelsene. Hvis du ikke var forberedt, kunne angsten komme bakpå deg og slå deg ut.

Hver tur varte sjelden mer enn to uker. Han hadde familie med barn, som var urolig for ham.

– Dessuten hadde jeg en annen jobb, som ga økonomisk trygghet. Jeg delte en lærerstilling med en kollega. Rektor på Brandbu syntes det var fint å ha en yrkesaktiv journalist til å undervise i mediefag. Jeg jobbet en måned og hadde en måned til å reise og skrive.

Strikken røyk etter tjue års tid. I 2008 krabbet han på knærne ut av Sør-Sudan, som han sier, og orket ikke mer. Andre fikk overta. Seinere har han besøkt Afrika sporadisk, og han har for lengst forlatt avisformatet for å formidle sine erfaringer skjønn­litterært. Han har skrevet flere romaner, de fleste med historier fra Afrika.

Restopplagene står i hyller overalt i det gode, gamle huset hans på Brandbu, «Kopperud-museet» som han kaller det. En støvete trombone vitner om et langt liv i storband, og på en krakk står en 20 liters plastdunk med øl og putrer.

– Jeg har hatt noen år som avholdsmann, men jeg planlegger en forsiktig korrigering.

Etter hans omvendte dannelsesreise, kommer negative spissformuleringer om Afrika tett. «Frigjøringskrigene skapte verken fred eller frihet. Nødhjelpen ødelegger. Bistand misbrukes. Asylinstituttet har spilt fallitt», for å ta kortversjonen.

– Det er voldsomt til pessimisme mens store deler av Afrika er på rett vei?

– Essayet er en subjektiv opp­summering basert på egne erfaringer. Mitt utgangspunkt er at ikke en eneste afrikansk frigjøringsbevegelse har greid overgangen til et sivilt samfunn. Hvis du har et eksempel, vil jeg gjerne høre om det. Det betyr at min generasjon, vi som trodde på disse bevegelsene og identifiserte oss med dem, vi har tapt. Det gjør vondt.

Kopperud er ingen grinete høyremann. Han vil boikotte Israel, han har stemt Rødt og kan gjøre det igjen. Han bor i Senterparti-land og har tidvis være senterpartist, fordi de er de hardeste EU-motstanderne. Men han har landet på motstand mot asylinnvandring, og er enda mer kritisk til bistands- og nødhjelps­industrien enn han var som reporter.

– Sånne som oss brenner inne med tvil og kritikk, av frykt for å bli beskyldt for rasisme, fremmedfrykt eller høyrepopulisme. Vi kvier oss for å si det vi mener, for ikke å falle i armene på noe som kalles Facebook-Høyre. Jeg tror det er på tide at vi som er ganske moderate, men urolige, i innvandrings- og asyldebatten begynner å ta ordet uten å ha dårlig samvittighet.

Kopperud starter ikke i skyttergraven. Han er forberedt på innvendinger som ligger i dagen, når han for eksempel skriver at «den afrikanske krigen er en livsform» og at Afrika har «en motbydelig, hensynsløs over­klasse», som er uten samvittighet.

– Gjør du ikke en klassisk feil ved å framstille det enorme kontinentet som et land?

– Det er motforestillinger jeg tar til meg, for dette er selvfølgelig veldig unyansert. Men mitt ærend gjør det nødvendig å bruke noen ganske grove generaliseringer. Jeg er særlig opptatt av den afrikanske offerrollen. Kommer vi den til livs, tror jeg store ting kan skje. Afrikanerne er ofre fra de blir født til de dør. Dette går tilbake til misjonen, som skapte de første Afrika-bildene. Da var det synd på afrikanerne som ikke hadde Guds kjærlighet, og så kom bistanden til folk det er synd på. Det er klart det er synd på folk som ikke har nok mat, helsetilbud, skole eller jobb, men på ett eller annet tidspunkt må for eksempel sørsudanerne ta ansvar for hva som skjer i deres eget land. Vi kan ikke bare skylde på slaveriet og kolonialismen, selv om vi ikke skal slutte å kritisere slaveriet og kolonialismen.

– Det er ti år siden du sluttet å dekke Afrika regelmessig. Er du egentlig oppdatert?

– Jeg mener jeg er tilstrekkelig oppdatert. Jeg har ikke sluttet å følge med.

Nå er Kopperud en fredelig pensjonist, lokalpatriot, motorsyklist og forfatter, med kontorplass i det nokså nye kultursenteret Glasslåven på Gran. Den ligger vegg i vegg med Søster­kirkene, på en høyde med en fabel­aktig utsikt.

– Jeg hadde tenkt å bli på Hadeland et års tid, og nå har jeg bodd her i mer enn 40 år. Vi bodde med et lite barn i et jaktslott i Nittedal, som var så kaldt om vinteren at speilegget frøys i panna. Vi kom ved en tilfeldighet til Brandbu, der det var jobb å få. Jeg startet på Vestoppland folkehøgskole, der jeg kom som fersk magister i filosofi, en besserwisser som sikkert ikke var særlig sympatisk, for å forklare landsens ungdom hva filosofi hadde med dem å gjøre. Det var en god skole, forhåpentligvis for alle parter. Men ikke tro på dem som skryter av hvor fantastisk det er å være pensjonist. Jeg var som lammet den første høsten da den videre­gående skolen var i gang uten meg.

alfs@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 14.53