Klassekampen.no
Fredag 18. mai 2018
Ansatte skal ha rettigheter, også når krisa treffer.
Ikke til overs

Da oljekrisa traff kysten for fullt, var det mange som fikk den triste opplevelsen det er å bli gjort til overs. Tusenvis av arbeidere fikk vite at bedriften de gjerne hadde jobbet for i årevis, ikke lenger hadde bruk for dem. Det er i slike situasjoner spillereglene i arbeidslivet settes hardest på prøve. Når alle piler peker oppover, er det lett for næringslivsledere å bekjenne sin kjærlighet til den norske modellen og et ordna arbeidsliv. Men når det kniper på pengene, er det ikke uvanlig at prioriteringene skifter: Da kan både dialog med fagforeninger, ansiennitetsprinsippet og ryddige prosesser bli ofret til fordel for den såkalte styringsretten.

En slik sak har nå gått gjennom hele det norske rettsapparatet, til avgjørelse i Høyesterett, i en dom det jubles over i fagbevegelsen. Den ferske kjennelsen kan bety en klar styrking av ansattes retts­sikkerhet i store nedbemannings­prosesser.

Dommen dreier seg om en strid om oppsigelse i firmaet Prezioso Linjebygg AS. Firmaet har kontorer i Molde, Trondheim, Stavanger og Bergen og leverer tjenester til olje- og gassindustrien. Som så mange andre bedrifter i leverandørindustrien fikk de trøbbel da oljeprisen falt høsten 2014. De gikk gjennom en rekke nedbemanninger i 2015 og 2016. I alt ble 215 ansatte sagt opp. 115 var rene oppsigelser, 60 var såkalte endringsoppsigelser. Saken i Høyesterett handlet om en mellomleder som hadde vært ansatt i firmaet siden 1995. Han ble i mai 2016 sagt opp, siden avdelingen han jobbet i ble redusert. Han ble tilbudt en lavere stilling, som han takket nei til. I stedet gikk han til sak.

Grunnen var at firmaet samtidig som de reduserte på ett felt, ekspanderte på et annet. En ny stor kontrakt inngått i januar 2016 gjorde at firmaet utlyste nye lederstillinger i en annen avdeling. Han hadde søkt på en slik stilling, men den gikk til noen andre.

Lederen mente derfor at oppsigelsen var usaklig, og vant først i Romsdal tingrett. Saken ble anket til Frostating lagmannsrett, der firmaet vant fram. Men i Høyesterett ble dommen omgjort. Full seier for den oppsagte, og 470.000 kroner i saksomkostninger for firmaet. Det var ikke uenighet om at firmaet måtte nedbemanne som følge av krisa. Uenigheten handler om hvilke rettigheter de ansatte har i en slik prosess. Det er to hovedgrunner til at advokatene i fagbevegelsen spretter sjampanjekorkene etter dommen: For det første er dommen helt klar på at det er bedriften som helhet som skal være vurderingsgrunnlag for om det finnes annet passende arbeid for dem som kan miste jobben. For det andre slår den tydelig fast at man må ta hensyn til prosessen over tid i bedriften. Om ledelsen har vært klar over at de skal nedbemanne, og samtidig gjennomfører nyansettelser, må de se sakene i sammenheng.

Selv om den konkrete dommen handler om en bedrift i leverandørindustrien, er prosessen velkjent i mange andre bransjer. Det er mange firmaer som gjennomgår store endringer. Nye forretningsområder kommer til, gamle produksjonsmåter faller fra. Vi som jobber i mediene, kjenner godt til dette. I mange bedrifter har vi opplevd at ledelsen gjerne vil bli kvitt erfarne ansatte, til fordel for unge med «digital kompetanse». Men et inkluderende og godt arbeidsliv fordrer at vi ikke definerer folk som til overs. Har man nedlagt mange år i bedriftens tjeneste har man også krav på å ikke bli urettmessig kastet ut når det kommer tilbakeslag og det finnes alternative stillinger og muligheter. Trenger man kompetansepåfyll for å skifte beite, må også næringslivet være med på å sikre det. Det er en god nyhet at Høyesterett setter foten ned mot bruk og kast av ansatte.

paalh@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 14.44