Klassekampen.no
Fredag 18. mai 2018
F**kings festlig: Kanadiske Ryan Reynolds har uforlignelig komisk timing som den maskerte tittelpersonen i «Deadpool 2». Foto: Twentieth Century Fox Norway
Meta-humor og obskure referanser fyller den rå oppfølgeren «Deadpool 2».
Voldsomt morsomt
En oppfølger som funker.

«Deadpool 2»

(USA, 2018)

Regi: David Leitch.

Manus: Rhett Reese, Paul Wernick, Ryan Reynolds (basert på tegneserien av Rob Liefeld og Fabian Niciesa).

Med: Ryan Reynolds, Josh Brolin, Morena Baccarin, Zazie Beetz, T.J. Miller, Brianna Hildebrand m.fl.

Lengde: 1 t. 59 min.

ANMELDELSE

HHHHII

Man kan mene så mangt om Ryan Reynolds, enten man er fan eller ei. Men at han har vært involvert i en del mindre gode greier – fra superhelt- og actionfilmer til romantiske komedier – bør alle kunne enes om. Trioen «The Proposal», «Green Lantern» og «R.I.P.D.» kan alene bære bevisbyrden her. (Og jeg vet om flere.) Men han har også et par vinnere på CV-en, så som «Buried» og «Mississippi Grind». Og «Deadpool», da – tidenes mest innbringende film med aldersgrense voksen. At et slikt filmfenomen måtte få en oppfølger sa seg nesten selv. Og at denne ville bli en blek, repetitiv kopi av originalen, var nesten like opplagt.

Men akkurat som «Deadpool» (og dens voldelige, vittige, alternative superhelt), overrasket stort både kvalitets- og salgsmessig da den kom i 2016, overrasker «Deadpool 2» positivt i år. Selv med en produksjon så hardt rammet av «kreativ uenighet» at regissøren måtte erstattes, holder neste tapning koken, og vel så det. Ja, faktisk er «Deadpool 2» fastere i formen, kvikkere i vendingene, kjappere i replikken og enda mer imponerende i all sin popkulturkryssrefererende prakt. Hvorvidt det gjør den til en bedre film er jeg likevel ikke sikker på, for det medforfatter og hovedrolleinnehaver Ryan Reynolds (og resten av gjengen, både foran og bak kamera) gjør med disse kvalitetene, er å pøse på med så mange stikk, pek og vitser, at alt umulig kan treffe midt i blinken. Men en uhørt høy andel av forsøkene er så fulle av stil og smartness, at de treffer akkurat der de skal. Og før vi helt legger merke til det lille som ikke sitter, ler vi av neste vits – eller filmens lekende lettvinte nedbryting av den fjerde veggen. Gang på gang henvender Deadpool (eller Wade, som han heter i sivil) seg til kamera – midt i en monolog, action-sekvens eller et følelsesladet øyeblikk – og gjør narr av seg selv, superheltfilmer eller filmstudioet som har finansiert dem – uten at det forstyrrer. Reynolds er så fullstendig in sync med sin rollefigur og dennes univers, at både hans og filmens flyt blir formidabel.

Dette til tross: «Deadpool 2» vil ikke fungere for alle. De smarteste referansene er basert på halvobskure fenomen som Dave Matthews Band, «Say Anything», «Yentl», dubstep, Jared Kushner, «Sharknado»-serien og et president Bush-sitat – og flere av dem, pluss de frekkeste meldingene, mer eller mindre «dør» om man er avhengig av undertekstene. Dessuten spiller filmen veldig på lag med resten av Marvel-universet, så om du ikke automatisk føler deg kallet: kanskje sjekke ut originalen via en egnet strømmetjeneste? Da ser du fort om dette er noe for deg.

Men: hvis du bare vet at du vil se en oppfølger som på toppen av alt det andre tøyser med James Bond, cheesy musikk, X-Men, «Flashdance», sitt eget manus og sine egne skuespillere – og hvor den tidligere elitesoldaten som fikk sine superkrefter via medisinske eksperiment, lider så fælt under tapet av sin elskede at han gjentatte ganger forsøker å ta livet av seg, samtidig som han setter sammen et superhelt-lag under banneret «X-Force», for (ad omveier) å hedre hennes minne, er det bare å komme seg på kino. Dette er f**kings festlig.

kultur@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 14.44