Klassekampen.no
Onsdag 16. mai 2018
Henrik Wergeland plantet frihetens tre for oss. Gir vi det nok næring?
Grunnlovens ånd
FRIHETENS GARTNER: Henrik Wergeland var opptatt av å hindre uthuling av Grunnloven. Nå som norsk suverenitet igjen er på dagsordenen, må vi spørre om vi selv er flinke nok til å verne om denne ånden, skriver Dagne Groven Myhren. HENRIK WERGELAND, LITOGRAFI ETTER TAPT DAGUERREOTYPI

Da fedrene på Eidsvoll våren 1814 skapte en grunnlov basert på folkesuverenitet og maktfordeling, bestemte de også at det må kreves to tredjedels flertall for å endre Grunnloven. Det betyr at man må tenke seg grundig om før en grunnlovsendring vedtas.

Grunnloven er likevel blitt endret flere ganger siden 17. mai 1814. Den første gangen dette skjedde var da personalunionen med Sverige ble opprettet høsten 1814. Endringene gikk blant annet ut på å understreke at riket ikke bare skulle være «selvstendig» men også «uafhændeligt», og på å innskrenke kongemakten ytterligere i forhold til 17. mai-grunnloven. Endringene var i pakt med Grunnlovens ånd, det vil si opplysningstidas idealer om frihet, likhet og brorskap.

I 1821 foreslo kong Karl Johan, unionskonge 1818–1844, grunnlovsendringer som ville gi kongen større makt, deriblant absolutt veto. Karl Johan var nok under press fra krefter i Sverige som mente at Norge hadde fått for stor suverenitet i unionen. Forslagene ble drøftet i Konstitusjonskomiteen. Proposisjonen fra komiteen, som foreslo at alle forslag skulle avvises, ble ført i pennen av formannen, juristen Christian Krohg (1777–1828). Han undertegnet den på selve 17. mai 1824. Dermed hadde Krohg foreviget sig, som Henrik Wergeland skriver et sted. For på grunnlag av proposisjonen nedstemte Stortinget alle kongens forslag. Med andre ord: Stortinget var voksent nok til å forhindre at Grunnloven, og dermed Grunnlovens ånd, ble undergravd.

Fakta:

Grunnlovsdagen i Norge

• Den 17. mai 1814 fikk Norge sin egen grunnlov. Det kreves to tredels flertall i Stortinget for å endre Grunn­loven.

• I denne teksten skriver Dagne Groven Myhren om de gangene Grunnloven har vært forsøkt endret. Hun spør: Har vi vært flinke nok til å verne om Grunnlovens ånd, slik at vi kan gi friheten videre til neste generasjon?

Om forfatteren:

• Dagne Groven Myhren er norsk litteraturforsker og folkemusiker.

9. september 1842 kom Henrik Wergelands forslag om å endre religionsparagrafen opp i Stortinget for første gang. Forslaget gikk ut på å gi mosaiske jøder adgang til landet. Forslaget var i Grunnlovens ånd, men gikk ikke igjennom før i 1851. Men Grunnlovens ånd og Wergelands ånd seiret til slutt.

I 1913 ble allmenn stemmerett for både kvinner og menn innført i Norge. Det var også i Grunnlovens og Wergelands ånd. I Wergelands utopi til slutt i verdensdiktet «Mennesket» (1845) spår han om en framtid der søstrene er likestilt med brødrene, en tid der «Søstrene Ret har med Brødrene jævnt».

Den 17. mai 1833 ble det avduket et monument til minne om nevnte Christian Krohg i den norske hovedstaden, altså juristen, farfar til maleren og forfatteren Christian Krohg. Krohgstøtten var det første nasjonalmonumentet som ble reist etter 1814. Monumentet står ved Oslo legevakt og er tegnet av Christian H. Grosch, som også har tegnet universitetsanlegget i Oslo sentrum. Krohgstøtten er støpt ved Jacob Aalls jernverk, en obelisk som ved foten voktes av den norske løve. På toppen ligger det en æreskrans. Taleren ved avdukingen, var den unge Henrik Wergeland. Det var i dikterens ånd at Krohg hadde bidratt til å hindre at Grunnloven var blitt uthulet. Flere var spurt om å tale, men de avslo av frykt for konsekvensene. Kongen var imot feiring av 17. mai, og taleren risikerte å ikke få embete ved å markere seg offentlig. Henrik Wergeland tok på seg oppdraget og talte for en stor menneskemengde, deriblant stortingsrepresentanter.

Den svenske «spion» Ewerløf sendte umiddelbart to rapporter om begivenheten til Sverige, den ene på fransk og stilet til Karl Johan. Der et seiglivet rykte skal ha det til at Wergeland var beruset under talen og ikledd bondedrakt på grunn av et slagsmål kvelden før, meddelte Ewerløf at dikteren bar brun bonjour, hadde rose i knapphullet og framførte sin tale med et engasjert kroppsspråk. Referenten hadde ingen grunn til å forskjønne begivenheten, så om det hadde vært noe å utsette på talerens klesdrakt eller opptreden, ville det ha blitt bemerket. Ifølge Morgenbladet lyttet publikum ærbødig.

Den engasjerte dikter holdt en betydelig tale, og publikum lyttet ærbødig. Talen kan leses den dag i dag. Dikteren la vekt på at monumentet skulle forplikte og inspirere nasjonen til å hegne om Grunnlovens ånd. Han sa blant annet dette: «Vi skulle sige til Europas fri Nationer; se et Tegn staaer der i støtten for Værneren om den norske Constitution ... et Tegn, at Norge skal tilhøre eders Samfund, at det har en Frihed, Mænd som vogte den og et Folk som ærer disse.»

På 1800-tallet var Krohgstøtten lenge sentral i 17. mai-feiringen. Dit gikk borgertoget, og der ble det talt. Men, det kom en tid da støtten havnet i skyggen og monumentet så mer og mer sørgelig ut. I 2010–2011 ble den imidlertid restaurert, og i 2017, på initiativ av Wergelandselskapet i Kristiansand, ble det igjen holdt en markering 17. mai. Det samme vil skje i 2018.

Den 17. mai 1835 talte Wergeland i Det Norske Studentersamfund. Der understreket han at hvert slektsledd må gå inn for å gi friheten videre i bedre stand enn de selv mottok den. Friheten er et tre som må pleies så det kan vokse og bli mer og mer omspennende. Han advarte mot stagnasjon. Jeg siterer: »Det Frihedstræ, vi fryde os om, skal ikke være af disse Underhavens forstenede, hvor Frugterne kun til Øjenlyst ere Diamanter og Rubiner, men et der lædsker og nærer, foredles. Voxer til en Ygdrasil, der omskygger verden».

På Henrik Wergeland siste 17. mai sendte han en pokal til Eidsvoll formannskap med påskriften: «Gid 17de Mai, den Velsignte blant Dage, / bestandig maa skjønnere vende tilbage!»

Denne våren har det igjen vært mye snakk om norsk suverenitet. Idet vi nå nærmer oss 17. mai 2018, kan vi kanskje stille spørsmålet om vi selv har vært flinke nok til å verne om Grunnlovens ånd. Er vi i stand til å skjenke friheten videre til kommende slekter i bedre stand og «skjønnere» enn vi mottok den?

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 14.40