Klassekampen.no
Onsdag 16. mai 2018
FULLVERDIGE BORGERE: Jeg har bare én drøm i dag. Drømmen om å bli norsk og være et fritt menneske, skriver Avin Khadir – her med datteren Aida. FOTO: PRIVAT
Etter 16 år har jeg og min datter fortsatt bare midlertidig oppholdstillatelse. Når er vi norske nok?
Den ene, store drømmen

KRONIKK

Gratulerer med dagen, kjære landsmenn. I år feirer jeg landet vårt for 16. gang. Jeg skal ha på meg Gudbrandalsbunaden min, og jeg skal synge nasjonalsangen vår like stolt som enhver nordmann.

Jeg var bare et barn da jeg flyktet fra Iran sammen med min to år gamle datter. Likevel mener fortsatt UDI at jeg bare skal være i Norge midlertidig, og at jeg aldri skal kunne få tilhørighet til et land jeg kaller hjem. Kjære Norge, når tar du imot meg? Når får jeg bli en fullverdig borger?

Jeg kommer fra de kurdiske fjellene i Iran, der jenter ikke er fullverdige mennesker. Unge jenter blir kjønnslemlestet og tilintetgjort som barnebruder. De blir solgt, som slaver, av sin nærmeste familie.

Jeg mistet faren min som tiåring, jeg ble barnebrud som fjortenåring og mamma som femtenåring. Datteren min ble født for tidlig, med en genfeil og en alvorlig hjertesykdom. Jeg flyktet for å redde henne – fra sviktende helse og en truende skjebne.

Mormoren min var barnebrud. Moren min var barnebrud. Også jeg ble giftet bort mens jeg ennå var et barn. Og som mor og mormor ble også jeg gravid etter kort tid, mens jeg selv ennå var et barn. Noen måtte bryte den onde tradisjonen. Jeg måtte redde datteren min. Jeg hadde selv kjent på følelsen av å bli tilintetgjort, og fra det øyeblikket jeg ble mamma var mitt verste mareritt å se datteren min oppleve det samme. Derfor la jeg på flukt.

Jeg kom hit da jeg var 18 år. Jeg har levd hele mitt voksne liv her. Datteren min er i dag 19 år, og husker ikke Iran. Hun vokste opp på Lillehammer, blant nordmenn som ble vår nye familie. Vi snakker norsk hjemme, og datteren min har norsk som morsmål – i praksis er vi norske begge to.

Fire år etter at datteren min og jeg hadde startet vårt nye liv her i landet fikk vi beskjed fra UDI om at vi måtte forlate Norge. Nordmenn over hele landet krevde nærmest en revolusjon av asylpolitikken på grunn av dette, og folk gikk i fakkeltog i flere byer. Engasjementet rundt saken vår var stort, og jeg fikk rett da jeg måtte ta saken til Oslo tingrett. Etter at vi vant frem i tingretten, anket UDI. Kanskje var det frykten for at dommen skulle skape presedens som var for stor. De tok ikke hensyn til hva jeg og mitt barn allerede hadde vært gjennom og at jeg var i ferd med å bryte sammen.

I 2006 ba Jonas Gahr Støre Stortinget om å rydde opp i «Avin-saken». I 2007 gjorde også andre politikere opprør mot UDI, og Arild Grande, stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet kom med et lovforslag som ga oss, og alle barnefamilier i vår situasjon, oppholdstillatelse. Jeg begynte på skole, og trodde vi endelig skulle få leve normale liv.

Vi har vært 16 år i Norge nå. Jeg er snart ferdigutdannet jurist, og det har gått mer enn et tiår siden vi trodde at alt ville ordne seg. Men både jeg og min datter har fremdeles bare midlertidig oppholdstillatelse.

Som et resultat av dette har jeg for eksempel ingen reisedokumenter, og kan ikke reise ut av landet. Det er ikke lett å forstå hvorfor jeg har oppholdstillatelse, men likevel ikke «fullverdig» opphold.

Til tross for at jeg har levert en rekke papirer til UDI som dokumenterer hvem jeg er, aksepterer de fortsatt ikke at dette er min sanne identitet. I stedet henviser de meg til å reise tilbake til Iran for å «ordne opp», og få tak i offisielle identitetspapirer der. De mener jeg skal tilbake til landet jeg flyktet fra. Tilbake til landet hvor min tidligere svigerfamilie som forfølger meg bor. Og uten å komme meg dit og få tak i papirene, vil de ikke tro på at jeg er den jeg er.

Som kommende jurist har jeg stor respekt for loven. I mitt tilfellet gir loven rom for skjønn. Loven krever nemlig bare at det er mer sannsynlig at personens identitet stemmer med de fremlagte dokumentene, enn at den ikke gjør det, og lar da UDI å gjøre en konkret vurdering i hver enkelt sak. Hvorfor bruker ikke UDI dette skjønnet i min sak?

Jeg kommer fra et land der kvinner stadig er diskriminert, og en kvinne er verdt halvparten av en mann. Jeg er så takknemlig for at jeg nå lever i et land hvor menneskerettigheter og likestilling blir sett på som viktige verdier. Snart blir jeg ferdig med min master i rettsvitenskap og vil fungere som praktiserende jurist. Jeg har studert Norges lover med respekt og kjærlighet. Jeg jobber med fri rettshjelp og drømmer om å bekjempe urett som en norsk borger i dette landet.

Kanskje nettopp derfor gjør det så vondt at jeg selv her i Norge fremdeles blir diskriminert på grunn av hvor jeg er født.

Kjære Norge, ikke straff meg for at jeg ikke fikk med meg passet mitt da jeg reiste ut av Iran for å redde barnet mitt mens jeg selv var et barn.

Når skal jeg og datteren min bli sett og hørt som mennesker? Jeg har ofret så mye, og vært en sterk og stødig mamma i 19 år. Nå er jeg så sliten.

Jeg har vært på flukt siden jeg var 17 år, og ønsker bare at det skal ta slutt. Jeg har ikke sett min egen mor på 17 år, og uten permanent oppholdstillatelse kan jeg ikke få besøk av henne.

Jeg drømmer om å bidra med mine ressurser her i landet. Ikke la meg miste alt pågangsmotet mitt i et byråkratisk kaos der jeg ikke har de «riktige» papirene som kreves av en kvinne på flukt. Jeg ønsker å få lov til å være norsk. Gi meg en sjanse selv om jeg er født i feil land. Til tross for at jeg har fått meg familie, venner, utdanning og jobb, hører jeg fortsatt ikke til på papiret.

Jeg finner ikke ord som kan beskrive hvordan det er å være mamma til et barn som har levd hele sitt liv i usikkerhet, eller som kan beskrive smerten i å være en liten familie som aldri kan leve normalt. Om dette er en slags test på styrke, tålmodighet, troverdighet eller integrering, så har jeg gjennomført med glans!

Så kjære Norge – og kjære landmenn – jeg har bare én drøm i dag. Drømmen om å bli norsk og være et fritt menneske. La meg leve resten av livet som en fullverdig borger.

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 14.40