Klassekampen.no
Tirsdag 15. mai 2018
Vesten er ikke alltid så nøye med lederes demokratiske sinnelag.
Gradert demokrati

Russlands politiske system gir presidenten svært vide fullmakter som svekker parlamentets makt og innflytelse. I mange vestlige land framstilles Vladimir Putin som tsar eller diktator. Det færre nevner, er at dette politiske systemet ble innført av Boris Jeltsin til allmenn vestlig applaus i 1993. Da utkommanderte Jeltsin hæren mot det folkevalgte parlamentet. Gatekampene som fulgte, er de mest blodige i Moskva siden den russiske revolusjonen i 1917. 187 mennesker ble drept og 437 såret, ifølge offisielle tall. Andre har hevdet at antallet døde var flere tusen.

Arne Overrein skriver i siste nummer av tidsskriftet Vardøger om det politiske landskapet i Russland, og hans tese er at Vestens holdning til demokrati ikke er så prinsipiell som politiske ledere i Washington og Brussel gir inntrykk av. Det er heller slik at hvis myndighetene i et land følger en politikk som er i tråd med Vestens egen, så er man ikke så opptatt av hvilke midler som brukes, men hvis den står i motsetning til USA eller EUs interesser, sitter anklagene om at lederne er udemokratiske, totalitære eller autoritære betydelig løsere.

Konflikten mellom Boris Jeltsin og parlamentet på begynnelsen av 1990-tallet startet med at presidenten ikke fikk støtte for sin økonomiske politikk, sjokkterapien, som gikk ut på fri prisdannelse og privatisering av offentlig eiendom, som førte til hyperinflasjon som gjorde russernes sparepenger verdiløse. Kriminalitet og kaos bredte seg, mens noen få beriket seg ved å tilrane seg offentlig eiendom. Jeltsins kandidat til statsministerposten ble høsten 1992 nedstemt av Folkekongressen, noe den hadde fullmakt til ifølge konstitusjonen fra 1978, som hadde erstattet Stalins grunnlov fra 1937. Jeltsin svarte på denne konflikten med å oppløse Det øverste sovjet og Folkekongressen gjennom et presidentdekret, helt i strid med grunnloven. Som mottrekk avsatte Det øverste sovjet Jeltsin som president. Da mobiliserte han hæren som omringet parlamentsbygningen med tanks. En stor folkemengde på rundt 20.000 stormet parlamentet for å gi sin støtte til parlamentarikerne. Gatekampene som fulgte, ble slått ned av hæren og Boris Jeltsin innførte unntakstilstand. Da ble Det øverste sovjet avviklet og en ny statsduma, som fortsatt fungerer, ble etablert.

Arne Overrein spør hva som ville skjedd hvis Vladimir Putin hadde gjort noe tilsvarende: beskytning av parlamentet fordi det domineres av politiske motstandere, for deretter å oppløse dumaen uten legalt grunnlag. Ramaskriket i Vesten hadde selvfølgelig vært enormt – med rette. Men i 1993 ble Jeltsins handlinger langt på vei applaudert. «Mens Jeltsin skjøt i stykker det russiske parlamentet, gikk president Bill Clinton ut med en støtteerklæring og sa at det var parlamentsflertallet som var ansvarlig for volden. Clinton så fram til ‘frie og rettferdige’ valg i Russland», skriver Arne Overrein.

I Vardøger-artikkelen siterer Overrein boka «Vladimir Putin and Russian Statecraft» (2011) av Allen C. Lynch, der det hevdes at USA i realiteten allierte seg med en fraksjon i Russlands politiske system – en fraksjon som på slutten av 1990-tallet hadde tapt hele den begrensede valgstøtten den en gang hadde hatt. Lynchs konklusjon er at USA «hemmet utviklingen av russisk demokrati, stikk i strid med egen retorisk støtte til det».

Den store forskjellen i Vestens holdning til Boris Jeltsin og Vladimir Putin viser at det demokratiske sinnelaget i Vesten varierer med omstendighetene. I dag utsettes land i Sentral-Europa for sterk kritikk for en udemokratisk utvikling, men spørsmålet er om denne kritikken ville vært like sterk hvis landene ikke hadde vært kritisk til sider av EUs politikk.

bjorgulv.braanen@klassekampen.no