Klassekampen.no
Tirsdag 15. mai 2018
VERDT EN NOTIS? To massegraver ble nylig oppdaget like ved den tidligere IS-kontrollerte provinsen Raqqa. Slikt legges knapt merke til i nyhetsbildet lenger – men barbariet vil ikke bli glemt av historien, skriver Robert Fisk. FOTO: GEORGE OURFALIAN, AFP/NTB SCANPIX
I dagens Midtøsten stirrer alle partene på hverandre med økende bekymring, skriver Robert Fisk.
Den uutgravde historien

KRONIKK

I Vesten er det lett å konsentrere seg om de daglige Midtøsten-dramaene, og å glemme den verdenen hvor faktiske folk lever sine liv. De siste utspillene fra den amerikanske presidenten om atomavtalen med Iran – som EU gudskjelov tok sterk avstand fra – skygger for massegravenes og tunnelenes land, hvor det muslimske Midtøsten nå eksisterer. Selv inne i regionen har det nå oppstått en nesten makaber mangel på interesse for lidelsene som har blitt påført her i løpet av de siste seks årene. Det er Israels luftangrep i Syria som nå ødelegger konsentrasjonsevnen.

Ta oppdagelsen av flere titalls lik i en massegrav i Raqqa, den syriske «hovedstaden» til IS. Den ble viet knapt tre avsnitt i arabiske aviser sist måned, selv om de 50 likene som ble funnet var virkelige nok og det kan gjenstå 150 som ennå ikke er funnet. Likene lå under en fotballbane i nærheten av et sykehus som IS-krigere brukte før de rømte fra byen – etter en avtale med kurdiske styrker. De var ikke merket på annen måte enn at man kunne identifisere fornavn hvis de var sivile, eller dekknavn om de var jihadister. Hvem drepte dem?

Enda mindre plass ble brukt på en annen grusom oppdagelse sist måned i en av tunnelene under den syriske byen Douma, øst for Damaskus. Det enorme nettverket av undergrunnsgater – vide nok for biler og lastebiler – viste seg å skjule 112 lik, 30 av dem var syriske soldater, og resten sannsynligvis sivile, mange drept for lenge siden, antakelig av Jaish al-Islam-gruppen som kjempet for byen i mange år. Var de gisler som islamistene ønsket å utveksle mot fanger? Som så ble myrdet når man ikke kom fram til noen avtale?

Min kollega Patrick Cockburn etterforsket et enda mer forferdelig massedrap utenfor Mosul som fant sted i 2014, de fleste av ofrene var irakiske sjiasoldater. Vi vet dette fordi IS filmet den avskyelige måten de ble drept på, skutt i hodet og uten omtanke slengt ut i det blodstenkede vannet i Tigris, noen av dem fløt langt sør i retning Bagdad. Dette landområdet har en brutal historie. I 1915, da tyrkerne massakrerte armenerne, drev mange av de armenske likene ned Tigris til de kom til Mosul – det samme henrettelsesstedet som man kan se i Isis-videoen som er filmet 99 år senere.

Slik vi ikke glemmer de enorme massegravene i Europa etter andre verdenskrig – særlig i Sovjetunionen – vil ikke dette barbariet bli glemt. Nettopp derfor har irakiske myndigheter (i hovedsak sjia når det kommer til «rettslige» prosesser som ikke forholder seg til noen internasjonale standarder) hengt IS-mistenkte som troster på fengselsgalger, 30 om gangen, sør i landet. Kurderne ser ut til å opptre mye mer humant utenfor Raqqa hvor rettshøringer har et minstemål av rettferdighet, selv om dette ikke anerkjennes av Vesten. Og slik fortsetter det.

Hvem henvender man seg til for å få rettferdighet? Eller fred? Russerne i Syria har, interessant nok, akkurat begynt å publisere en månedsavis for de felles syriske og russiske styrkene i landet. Den minner litt om gamle Sovjetunionen. Tittelen er «Sammen skaper vi fred» – noe som kanskje ikke vil overbevise motstanderne av Syrias regjering – og her er bilder av russiske tropper som gir mat til flyktninger (flatt arabisk brød), av soldater med røde luer som patruljerer frontlinjene, samt et veldig stort forsidefotografi av Vladimir Putin og Bashar al-Assad.

Like under finner man, fascinerende nok, et fargebilde av han som må være Russlands toppsoldat i Syria, general Aleksander Juravlov. Høyt dekorert og i sin mørkeblå gallauniform stirrer han inn i kamera uten å smile. Vi kan komme til å høre mer om ham i ukene som kommer. For Russlands tilstedeværelse i Syria er langt fra over.

Den arabiske utgaven av avisa prøver også å lære de syriske soldatene grunnleggende russisk – mens den russiske versjonen lærer bort arabisk. Det finnes til og med (i den arabiske utgaven) en guide til Moskva, kart over Russland og artikler om våpen brukt i andre verdenskrig. Øverst i venstre hjørne på hver forside er enda et symbol i Sovjet-stil: to hender i fast håndtrykk. En hånd er i Syrias farger rødt, hvitt og svart, mens den andre har de russiske fargene rødt, blått og hvitt. Ja, russerne kommer til å bli her en god stund.

Det samme gjelder israelerne. Deres tidligere angrep på iranske styrker i Syria – som det ser ut til å være langt færre av enn Vesten forestiller seg, selv om det fortsatt er mange pro-iranske Hizbollah-krigere i landet – kom mistenkelig tett på Trumps annonsering av at USA trekker seg ut av atomavtalen med Iran. Og en uttalelse fra Israel om at iranerne hadde rakettvåpen i Syria var ganske sikkert planlagt i samarbeid med Trump-administrasjonen – den kom i løpet av noen timer, og så mange tilfeldigheter på rad og rekke skjer ikke i Midtøsten.

De siste nattlige luftangrepene fra Israel, som skal ha vært rettet mot iranske styrker i Syria etter et antatt iransk rakettangrep på israelske styrker i Golan – og det er viktig å si «antatt» og ikke ta alt dette for god fisk – må ha vært kjent for amerikanerne på forhånd. For russerne også. Og det er klart at om israelerne planlegger å opprette en «sikkerhetssone» (altså en okkupasjonssone) inne i Syria og på grensa til Golan – etter mønster fra «sikkerhetssonen» som fantes i det sørlige Libanon fram til år 2000, også den okkupert og patruljert av lokale militser – vil USA støtte planene.

Så dette er et øyeblikk da alle parter stirrer på hverandre med økende bekymring. Det i all hovedsak fredelige valget i Libanon fikk stor oppmerksomhet nylig, men merkelig nok var det nesten ingen som nevnte en av sjia-vinnerkandidatene i Baalbek-Hermel-distriktet. Navnet hans er velkjent – Jamil Sayyed. Han var tidligere sikkerhetssjef i Libanon. Han var også en lojal venn av Syria. Vesten holdt ham fengslet i tre år som følge av etterforskningen av mordet på tidligere statsminister Rafiq Hariri, men han ble løslatt da det ikke fantes noen bevis mot ham. Etter dette har general Sayyed ofte vært på besøk i Damaskus.

«Robert», sa han til meg over en kaffe der for noen måneder siden, «hvorfor hater du meg?» Det kom ganske så overrumplende, og jeg benektet raskt å ha noen slike følelser. Så kom en invitasjon til en restaurant han eier i Beirut.

Poenget, så klart, er at valget av general Sayyed betyr at en av Syrias mest pålitelige venner nå har et sete i det libanesiske parlamentet. Talene hans kommer til å bli lyttet til med stor interesse av dem som sitter der sammen med ham. Merkelig, hvordan vi fortsetter å overse slike utviklinger. I Vesten – eller i Trumps ville Vesten – får rett og slett ikke massegraver, russiske allianser eller libanesiske valg den dekningen de fortjener.

Oversatt av Henning Gärtner.