Klassekampen.no
Mandag 14. mai 2018
DEN KJENTE VERSJONEN: Norge sendte et militært feltsykehus, NORMASH, som et bidrag til Koreakrigen for å dempe presset fra amerikanerne. FOTO: INGER SCHULSTAD, TRONDHEIM BYARKIV
Norske myndigheter burde ta et oppgjør med fortiden og anerkjenne vårt militære bidrag i Koreakrigen.
Hva gjorde vi i Korea?

KRONIKK

Koreanerne ser enda en gang ut til å være motivert til å sette sluttstrek for Koreakrigen (1950–1953) og uroen mellom Nord- og Sør-Korea. En fredsavtale i Korea burde også virke motiverende for norske myndigheter om å ta et oppgjør med sin egen fortid: anerkjennelsen av bidraget av norske spesialsoldater i Koreakrigen.

I tida rundt krigsutbruddet i Korea var Norge i et sikkerhetspolitisk og økonomisk samarbeid med NATO og FN, med et økonomisk og politisk sterkt USA i lederrollen. Da FNs sikkerhetsråd gav anmodning til sine medlemsland om å bidra med hjelp til Sør-Korea for å opprette fred og sikkerhet i landet, besluttet regjeringen i første omgang å utrede alternativet om å sende to mindre skip eller ett større som var egnet for troppetransport til Korea.

Behovet viste seg imidlertid snart for et humanitært bidrag, og Stortinget ønsket derfor å utrede alternativet om å sende et feltsykehus til konflikten, og Røde Kors fikk oppgaven på vegne av myndighetene. Initiativet førte til at Norge sendte et militært feltsykehus, NORMASH, som norsk bidrag til konflikten. Røde Kors administrerte sykehuset på vegne av Utenriksdepartementet inntil ansvaret ble overført til Forsvarsdepartementet og feltsykehuset fungerte på lik linje som de resterende feltsykehusene amerikanerne hadde i Korea. NORMASH behandlet sårede fra begge sider av konflikten og bortimot alle involverte nasjoner var representert som pasienter der. Feltsykehuset oppfylte norske myndigheters ønske om et bidrag som lindret nød og som samtidig ville gi Forsvaret verdifull erfaring.

NORMASH dempet også presset norske myndigheter fikk fra amerikanerne, som helst ønsket at Norge skulle bidra med regulære kampstyrker i strid – noe regjeringen var nølende til. Regjeringen mente det ville bli for belastende å sende det antallet soldater som var forespurt, ettersom Forsvaret var opptatt med å overholde de norske forpliktelsene til oppbygging innen NATO. Flere stortingsrepresentanter og representanter for Forsvaret mente imidlertid at Norge kunne tilegne seg viktig stridserfaring ved å ha soldater i Korea. Etter mye offentlig diskusjon la Stortinget, ved utenriksminister Halvard Lange (Ap) frem sin beslutning om å ikke sende soldater til konfliktområdet i oktober 1951. Dette har etablert det historiske narrativet om at norske soldater aldri var engasjert i aktive stridshandlinger i Korea.

På samme tid, i all hemmelighet og under streng taushetsplikt, var 26 norske spesialsoldater under trening i Vest-Tyskland. Disse spesialsoldatene skulle bli forberedt på å bli sendt til Korea for å delta i krigshandlinger sommeren 1952. Forsvarsminister Nils Langhelle sto i spissen for utsendelsen, men det var forgjengeren Jens Chr. Hauge som skal ha vært initiativtaker. Formålet med utsendelsen var å skaffe soldater med krigserfaring slik at Norge kunne stå imot en eventuell sovjetisk invasjon over Finland, og tilrettelegge for kampdyktige motstandsgrupper i tilfelle en ny okkupasjon av Norge. Forsvarsministeren ønsket også at erfaringene nordmennene gjorde seg i Korea skulle brukes i opplæringssammenheng senere.

Lite er kjent om dette bidraget og hovedvekten av det som er kjent bygger på kildemateriale etterlatt av Arne Andersen, en av nordmennene som deltok i denne gruppen. Norske myndigheter har aldri kommentert avsløringen offentlig, selv om det etterlatte materiale tegner et detaljert bilde av de norske aktivitetene i Korea. Heller ikke tidligere medieomtale om avsløringen har fremprovosert en reaksjon.

Hensynet til rikets sikkerhet var tungtveiende i legitimeringen av taushetsplikten som ble pålagt nordmennene. Dette var en tid preget at av allianser på tvers av landegrenser, og uenighetene mellom stormaktene USA og Sovjetunionen kunne potensielt starte en tredje verdenskrig. Det var også ugunstig for Arbeiderpartiregjeringen å sende norske soldater til Korea, da sivilsamfunnet var splittet mellom dem som mente at Norge burde holde sine forpliktelser som medlem av FN, og dem som mente at Norge burde fokusere sine ressurser på oppbyggingen av eget forsvar i henhold til forpliktelsene gjennom NATO.

I Korea deltok soldatene i aktive krigshandlinger sammen med soldater fra andre FN-land som medførte tap av flere menneskeliv, også blant nordmennene. Familiene av dem som mistet livet, som på dette tidspunktet trodde soldatene var i Vest-Tyskland, skal ha blitt fortalt at mennene døde i drukningsulykker på havet. Det amerikanske forsvarsdepartementet tildelte nordmennene medaljer for innsatsen i Korea, men ingenting tyder på at norske myndigheter har gjort det samme.

Etter regimeskift følger gjerne forsoning og «sannhetskommisjon». Derfor kan det være strategisk for Norge å ligge i forkant av eventuelle avsløringer nå som en ny fredsavtale kan være forestående i Korea. Dessuten vil hevingen av taushetsplikten føre til at mer blir kjent om det som var det første bidraget av norske soldater i en FN-operasjon, og det første bidraget av stridende norske soldater i en væpnet konflikt etter andre verdenskrig. Nordmennene som deltok i Korea skal også ha anerkjennelse for sine bidrag.

k.kjosaas@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.08