Klassekampen.no
Mandag 14. mai 2018
Morna Tidal?

Kommentar

I et av mine aller fineste mai-minner spiller Jay-Z en hovedrolle. Riktignok ikke på scenen, for eksempel med frenemy Kanye West på Telenor Arena i slutten av mai måned for seks år siden, selv om det var fantastisk nok, men tolv år før det igjen.

Tidlig en New York-morgen etter en rangel, på vei fra East Village til hotellet, smeller beaten nedover kvartalene mens Kairo-fløytene bukter seg oppover skyskraperne. Byen er ellers stille, så du kan høre lyden på lang avstand, stadig høyere, helt til kilden viser seg: en ivrig postmann i den åpne postbilen sin på morgenruta – med Jay-Zs «Big Pimpin’» dundrende på stereoen og en hissig neve hamrende i undersiden av taket, hardt diggende. Singelen var på det tidspunktet én måned gammel, og dominerte New York den våren, sammen med Eminem.

Nå er det mai igjen, og Jay-Z preger nok en gang samtalene, uten at det er så mye musikk involvert, utover en og annen sitatslenger av typen: I’m a hustler, baby. For jo da, vi visste at gubben til Beyoncé var en hustler, en som vet hvordan han får kloa i andres penger, men at han også er en svindler som stjeler fra artistkollegaer for å gi til sine egne steinrike venner og familiemedlemmer, det er en drøy påstand. Og er ikke det mest av alt Trumps stil? Vi som trodde Shawn Carter var en Obama-mann.

Men Dagens Næringslivs artikkel fra forrige uke om Jay-Zs strømmetjeneste Tidal sier noe annet, og den sier det på en overbevisende måte. Saken er som følger: Lyttertallene på Beyoncés «Lemonade» og Kanye Wests «The Life of Pablo», begge fra 2016 og begge den gang eksklusive på Tidal, skal være manipulert med flere hundre millioner falske avspillinger. Som i sin tur gir de nevnte to stjernene, ikke Tidal, noen millioner ekstra på bok – på bekostning av andre artister. Med et ekstra pikant poeng i at svindelen er gjennomført av et selskap som har solgt seg inn som artistenes beste venn.

Og så hører jeg noen si at strømmebransjen er vill vest, lite transparent og lite troverdig. Men ingen andre historier derfra er i nærheten av så drøye som denne, selv ikke Spotifys «fake artists». Ok, Apples forhold til Drake og «Views» har en viss likhet, gitt ut uka etter «Lemonade», også den med strømmetall som ikke går opp, ifølge Stereogum. Kanskje noe å se nærmere på?

Uansett har neppe Tidals motiv for manipulasjonen vært penger på kort sikt, men snarere å gjøre selskapet til en viktig aktør og vise at eksklusivt innhold kan lønne seg for artistene, selv på en tjeneste som ligger langt bak Spotify i popularitet. Men hvis det ikke var avgjort allerede: Tidal blir aldri stort nok, selv om det skulle vise seg at DN mot alle odds tar feil – og dessuten er ikke eksklusivt innhold framtida. Det sagt: Tidal, med best lyd og lokalt fokus, og som også har vært Musikkmagasinets samarbeidspartner for spillelister, kunne bydd på bitte litt nødvendig konkurranse i dette tvilsomme strømmespillet. For hvis det er noe vi vil unngå, så er det monopoltilstander. Det har sjelden tjent noe som helst, og i hvert fall ikke åpenheten. Enda godt jeg aldri solgte cd-ene mine, ikke en eneste en, ei heller den grå med «Big Pimpin’» på.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.12