Klassekampen.no
Lørdag 12. mai 2018
Sara Danius
Svenska Akademien er en ruin som må bygges opp fra grunnen av.
Knust tillit

Metoo setter institusjoner på prøve. I Norge viser prosessene i ulike politiske partier at varsler må behandles innen en viss tid. Organisasjoner bør gjøre seg opp selvstendige meninger om følgene av seksuell trakassering, til dels uavhengig av sakens juridiske sider. Hvis ikke, er fanden løs. Fanden er her en metafor for folk som sår tvil og høster mistillit. Som ansvarlige for nobelprisen i litteratur har De Aderton, nå redusert til ti, ikke råd til å miste sitt förtroende. Den manglende tiltroen til Svenska Akademien er i ferd med å nå et bunnivå.

For en uke siden bekjentgjorde akademiet, under press fra Nobelstiftelsen, at de utsetter tildelingen av litteraturprisen til 2019. Det utløste en ny runde kraftig debatt, en måneds tid etter at Sara Danius gikk av som akademiets leder. Skandinaviske reaksjoner faller gjerne i én av to skyttergraver, enten som støtte til Sara Danius eller til hennes interne kritiker, Horace Engdahl. Man applauderer enten avhopperne eller de gjenværende medlemmene. Så enkelt er bildet ikke utenfor Norden.

Nobelprisen er ikke «nonsense», en slags pretensiøs lek uten relevans, slik Tim Parks antyder i The New York Times. Prisen vurderes høyt fordi den utøver kritikk, i betydningen å skjelne mellom godt og dårlig. Enhver tildeling kan og bør diskuteres. Nobelprisen får på sikt betydning bare i den grad den oppnår internasjonal tilslutning. I sin tur virker bifall styrkende for akademiet, i en godartet vekselvirkning.

Under Horace Engdahls tid som leder i Svenska Akademien (1999–2009), bygget nobelprisen aktelse, særlig i Sentral-Europa, ved at den gikk til forfattere som Günter Grass, Imre Kertész, Elfriede Jelinek og Herta Müller.

Akademiets omdømme er de siste ukene, blant annet som følge av Engdahls soloutspill, kommet inn i en ondartet, nedadgående spiral i det samme geografiske området: Helmut Böttiger i Die Zeit anbefaler nærmest skalpell: Nobelprisens prestisje er tapt. For å gjenvinne den, må et radikalt snitt til, mener han, uten å definere nøyaktig hvor i akademiets kropp man bør skjære.

Roman Bucheli i Neue Zürcher Zeitung er mer krass. Akademiets forsøk på å ødelegge seg selv innenfra er uten historisk parallell, skriver han. Å utsette årets nobelpris viser ikke selvinnsikt, men stahet og hovmodighet. De Aderton viser seg uegnet til oppgaven, kapitalen er brukt opp, derfor bør samtlige stille sine plasser til disposisjon, mener Bucheli.

Thomas Steinfeld i Süd­deutsche Zeitung, som behersker svensk og kjenner Sverige godt, er minst like nådeløs. Utsettelsen er et forsøk på å bevare en kontinuitet som ikke lenger finnes, sier han til svenske P1. I avisa skriver han at hele Svenska Akademien må bygges opp på nytt, fra grunnen av, om nobelprisen skal ha noen framtid.

Så enkelt som å istemme Engdahls harselerende tone, eller å etterlikne Danius’ knytblus, er det altså ikke, selv om mitt håp er at Danius vender tilbake. I Svenska Akademien har man sittet på livstid, først i forrige uke åpnet kongen for at medlemmer kan tre ut. Tillit må bygges av medlemmer, også nye, som viser vilje og evne til å gjennomføre radikale reformer.

Institusjoner som forvalter språk, priser og stipendier, kan med fordel ta en kikk på Fritt Ords vedtekter, med gode regler for habilitet. Der velger man styremedlemmer for fire år av gangen, ingen kan sitte mer enn tolv år, og ingen kan gjenvelges etter fylte 70 år.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.17