Klassekampen.no
Lørdag 12. mai 2018
Forfatter og militær: Zakhar Prilepin slutter seg ikke til rekkene av fredelige åndsarbeidere. FOTO: JOEL SAGET, AFP/NTB SCANPIX
Fedrelandskriger: Zakhar Prilepin er blant Russlands mest sentrale samtidsforfattere. Og han liker Stalin bedre enn liberalere.
MENNESKE OG MØRKE

Zakhar Prilepins «Klosteret», nylig utkommet på Cappelen Damm i en fremragende oversettelse av Marit Bjerkeng, er en roman som av to enkle grunner ikke kunne ha vært skrevet i Norge: Vi har ikke slike forfattere, og vi har ikke slike historier. Siste del av påstanden sikter til at litteratur alltid skapes innenfor en gitt erfarings­horisont. Prilepin er ikke der vi er. Debutromanen fra 2004, «Patologii» («Abnormiteter»), bygger på hans egne opplevelser fra krigene i Tsjetsjenia, dit han ble utkommandert som russisk soldat i 1996, og er en av de ytterst få romaner fra 2000-tallet som har klart å ryste meg. «Klosteret» – den siste og betydeligste – kom i 2014, og tar i en blanding av overstrømmende fiksjon og nøktern dokumentasjon for seg det styggeste såret i Sovjet-statens historie: interneringen og drapene på de mange som ikke passet inn i det politiske prosjektet.

Forfatterens hyperaktive virksomhet som journalist, essayist, antologiredaktør, rapper/rocker med flere cd-utgivelser bak seg, skuespiller, dramatiker og tv-programleder skal bare nevnes i forbifarten. Det samme gjelder det utvalget av noveller, «Støvler fulle av varm vodka», som kom på norsk i 2012, for det er og blir romanene som har skaffet Zakhar Prilepin renommé som et helt sentralt navn – noen vil si det sentrale navnet – i russisk samtidslitteratur. Samtidig kan et politisk engasjement som ifølge ham selv aldri har forstyrret forfatter­virket, ikke få passere ukommentert. Dertil har det kompromittert navnet Zakhar Prilepin for grundig i de kretser forfattere vanligvis ønsker å regnes til: frie og kritiske, men fredelige åndsarbeidere.

Fakta:

ZAKHAR PRILEPIN

Zakhar Prilepin (f. 1975) er en av Russlands mest prisbelønte skjønnlitterære forfattere på 2000-tallet. Han har markert seg som en russisk nasjonalist, og var medlem av det nasjonalbolsjevikiske partiet. På 1990-tallet deltok han i Tsjetsjenia-krigene, og flere av bøkene hans handler om erfaringer derfra.

To av bøkene hans er oversatt til norsk. Den første var novellesamlingen «Støvler fulle av varm vodka» (Oversatt av Jardar Nuland Østbø, 2012), og nå foreligger «Klosteret» (Cappelen Damm) i Marit Bjerkengs oversettelse.

Geir Pollen er forfatter og fast kritiker i Bokmagasinet.

Nasjonalbolsjeviken

Zakhar Prilepin, født 1975, med både militær og filologisk utdannelse før han ble forfatter, har aldri lagt skjul på sin tilknytning til et nasjonal­bolsjevikisk parti som ble forbudt ved russisk lov i 2007. Ideologisk dyrker nasjonalbolsjevikene Stalins «kommunisme i ett land»-linje, så det er ikke tilfeldig at forfatteren tydeligst har flagget sitt politiske ståsted i et internettutspill med den slående tittelen «Brev til kamerat Stalin». Brevet ble publisert i 2012 og fikk en rekke mottakere til å beskylde avsenderen ikke bare for stalinisme, men også antisemittisme og xenofobi. Den bitende teksten angriper den uensartete gruppen russiske intellektuelle som Prilepin med dårlig skjult forakt gjerne kaller «våre liberalere», og forsvarer diktatoren etter samme hovedlinje som de norske Stalin-apologetene for 30–40 år siden: «Hvem er dere som våger å kritisere? Visst gjorde Stalin feil, men i en skjebnetime reddet han også fedrelandet sitt!»

Selv om brevet skaffet Prilepin mange uvenner, var han fram til 2014 likevel en tydelig stemme i den brede alliansen av opposisjonelle som i ti år har krevd at Putin må gå av. Så kom Ukraina-krisen og forandret alt. Forfatteren sluttet ikke bare fred med presidenten, men gikk også aktivt inn på separatistenes side i den væpnede konflikten i Donbass. Fra 2015 er han rådgiver for lederen av den selverklærte Folkerepublikken Donetsk, Aleksandr Zakhartsjenko, og fra 2016 major i de væpnede styrkene samme sted. I et lengre intervju i tabloid­avisa Komsomolskaja Pravda 14. februar 2017 står han fram som messiansk militant nasjonalist, med politiske ideer som ville kaste Europa ut i en storkrig hvis de skulle omsettes i praksis. Intervjueren spør hva som er det endelige målet for krigføringen i Øst-Ukraina, og får kontant svar: «Kiev er målet. Det skal vi ikke legge skjul på. Kiev er en russisk by.» For å underbygge standpunktet griper intervjuobjektet tilbake til Russland som kristenhetens utvalgte forsvarer, Moskva som Det tredje Roma, en hybris som fikk feste i russiske religiøse kretser etter at tyrkerne invaderte Det andre Roma, Konstantinopel, i 1453: «Jeg tror oppriktig på at Russland er hellig ... Vi er voktere av den sunne menneskelige tanke ... det som gjør mennesket til menneske.» En skulle tro at Prilepin nyter å høre majoren gjøre forfatteren mer umulig for litteraturhistorien enn Hamsun, Céline, Pound.

Etter revolusjonen i 1917 ble så godt som alle Russlands vel tusen klostre stengt, landeiendommene deres ekspropriert, munkene deportert og i flere tilfeller henrettet. Klosteranleggene ble brukt til ulike sekulære formål, blant annet fengsler og forbedringsanstalter. Murene stod der, og med sin avsides beliggenhet var de som skapt for den nye tids behov. Mest kjent av disse leirene er det nesten 600 år gamle munkeklosteret på den største av Solovki-øyene i Kvitsjøen, et viktig religiøst senter i det førrevolusjonære Russland. Øya og klosteret ble omgjort til arbeidsleir for regime­kritikere, men etter hvert også vanlige kriminelle, allerede i 1923, og var dermed en av de første i det øyriket av sovjetiske tvangsarbeidsleirer som Aleksandr Solzjenitsyn beskriver i «GULag-arkipelet». Hit, til dette Russland i miniatyr, bebodd av lærde og ulærde, geistlige og verdslige, sivile og militære, poeter og byråkrater, legger Prilepin handlingen i «Klosteret».

Som et fullbesatt orkester

Som en hilsen til Tolstojs «Krig og fred», den største av de store klassiske russiske romanene, innledes hovedhandlingen i «Klosteret» ikke på russisk, men på fransk. Leirkommandanten Ejkhmanis innprenter en av sine lærde fanger hva tilværelsen i klosteret dreier seg om: ikke germanernes lutherske Arbeit macht frei, men slavernes ortodokse Arbeidet frelser oss! I flokken av frysende, sultende, mishandlete mennesker finner vi også Artjom, en ung mann som har havnet her for drapet på faren sin. Han er den ene krumtappen i fortellingen, et handlingsmenneske av rang, full av testosteron og overlevelsesvilje. Den andre er tsjekisten Galina, med kjælenavnet Galja, ansatt i leirens Tsjeka, det politiske politiet, og leirkommandantens elskerinne. Hun blir også Artjoms kjæreste. Vi får kalle dem det, kjærester, selv om det som griper dem, mindre er forelskelsens sødme enn et desperat begjær som opphever grensen mellom seksualdriften og overlevelsesdriften. Skjebnefellesskapet skinner igjennom allerede i den scenen der de to, fangen og tsjekisten, tar på hverandre for første gang. Artjom er kalt inn på kontoret til Galina for å underskrive en avtale som vil gjøre ham til tyster for sikkerhetstjenesten, en rolle han absolutt ikke vil ha. Opprådd for andre utveier tyr han til den mest vanvittige av alle: «Han tenkte ikke nøye over det der han satt på krakken, men han bøyde seg litt forover, tok tak i det ene beinet hennes og lot en vanvittig hånd gli og gli opp under det trange skjørtet, så langt han kom, og det var til kneet, men det var nok ... det var allerede skrekk og gru, henrettelse ved skyting, et hull i jorden, mark.» Og Galja, sjefen: «Men så knepp opp der nede, da, hvor har du den der ... befalte hun med rasende hvisking.»

Med sine nærmere 750 sider flyter «Klosteret» selvfølgelig ut, men å ønske seg innstramninger oppleves som knuslete. Lange partier av verdens beste kjærlighetsroman, «Anna Karenina», handler tross alt om russisk landbruk på 1870-tallet. Prilepin er ingen virtuos på én streng; mediet hans er det fullbesatte orkesteret. Som leser leter jeg etter punkter i teksten som kan hjelpe en kort lesning som denne til å fiksere den overstrømmende ordmassen, og jeg finner det jeg søker, i romanens aller siste setning: «Mennesket er mørkt og fryktinngytende, men verden er menneskelig og varm.» Der har du «Klosteret» i mindre enn et nøtteskall: Den ubarmhjertig utpenslete ondskapen lurer både i den som plager og den som plages. Først i de talløse dialogene, som gjør «Klosteret» til en polyfon roman i tradisjonen fra Dostojevskij, trer leiren tilbake for verden og blir menneskelig. Mellom den og samfunnet utenfor hersker det derimot ingen dialog. «Klosteret» er et autonomt univers, selvforsynt ikke bare med materielle (knapphets)goder og arbeidskraft, men også kjærlighet og hat, godt og ondt, rett og galt. Det er en himmel over livet der, men den har stjerner som ligner fregnene på fader Ioanns hånd og lukter sild.

GULag ble ikke bygd for å straffe, men for å skaffe den uferdige staten billig arbeidskraft og reparere de innsatte slik at de ble brukelige sovjetborgere. Likevel er det bortkastet møye å gå til «Klosteret» for å finne noen form for oppgjør med den historiske skampletten, en indignasjon over barbariet. Til tross for at romanen bygger på autentisk materiale – flere rent dokumentariske kapitler foran og bak i boken kaster lys over kildene – skildrer den leiren ikke som politisk instrument, men mytisk skjebnefellesskap. Fanger slås helseløse av hverandre eller vaktene, men reiser seg og lever videre. Eller de dør. Og hva så? Hvem som er fri eller ufri i dette systemet, tsjekisten eller fangen, er et åpent eller, mer presist, irrelevant spørsmål. For begge gjelder det å overleve.

Det russiske mennesket

Russiske makthavere har alltid kvittet seg med brysomme kritikere ved å jage dem så langt bort fra folk at de ikke får gjort noen skade. Den første skriftlige beretningen om slike forvisninger stammer fra 1670 og er en selvbiografi ført i pennen av presten Protopop Avvakum. Fantastisk nok ble boken oversatt av Erik Egeberg og utgitt på norsk av Bokvennen Forlag i 2012: «Protopop Avvakums levned beskrevet av ham selv». Avvakum, som han vanligvis kalles, tilhørte de såkalte gammeltroende som nektet å rette seg etter de forandringene i gudstjenestebøkene som den mer vestvendte, grekofile patriarken Nikon innførte ved midten av århundret for å gjøre den russiske liturgien mer lik den greske. Hvor mange fingre man skulle korse seg med, tre eller to, inngikk også i konflikten. Avvakum holdt fast på to, pekefingeren og langfingeren, men uten tommelen støttende under. Det kostet ham dyrt. «Det russiske mennesket synes ikke synd på seg selv: Det er vårt viktigste karaktertrekk,» skriver Prilepin i etterordet til «Klosteret». De siste fjorten årene av sitt liv tilbrakte Avvakum nedgravd i et jordhull inne på fastlandet drøyt 800 kilometer nordøst for Solovki-øyene, før han ble brent på bål i 1682. Den halsstarrige presten var født i Nizjnij Novgorod, i dag en millionby ved Volgas midtre løp, der også forfatter og major Zakhar Prilepin bor med kone og fire barn. Slik biter teksten – eller er det historien? – seg selv i halen.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.18