Klassekampen.no
Lørdag 12. mai 2018
50 nyanser av høyrepolitikk.
Nå skal eliten høre på folket – men bare når det passer dem
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

I min bok «Frp-koden» (2007) hevdet jeg at framgang for høyrepopulismen har å gjøre med overtaket til sentrumselitismen på toppen av gamle arbeiderpartier. Derfor er det med stigende interesse jeg observerer at borgerlige Aftenposten nå jubler for noe som ligner på denne venstreorienterte analysen.

I verket som ble «årets bok» for 2017 i både The Economist og The Guardian hevder britiske David Goodhart at årsaken bak fenomener som Donald Trump er en folkelig motreaksjon på maktutøvelsen til en høyt utdannet, urban og liberal elite som ser ned på arbeidsfolk flest.

Det sentrale begrepsparet i «The Road to Somewhere: The Populist Revolt and the Future of Politics», er «Anywheres» og «Somewheres». Ifølge Goodhart er motsetningen mellom disse to gruppene nå ikke bare «den viktigste skillelinjen i den vestlige politiske sjel», men «kanskje til og med i selve den menneskelige sjel». Teorien blir grundig presentert i siste nummer av tidsskriftet Samtiden.

De høyere lag, kanskje 25 prosent av britene, er «høyt utdannet, urbane og ofte velstående», med en identitet «basert på hva de har oppnådd, ikke knyttet til et bestemt sted eller en lokal eller nasjonal gruppe». De kan høre til hvor som helst, anywhere. Motsatsen, kanskje 50 prosent av befolkningen, er «lavere utdannet» og «ofte skeptiske til innvandring». De har identitet knyttet til «et bestemt sted eller i en lokal gruppe og dette preger hvordan de ser på verden». De kommer fra et bestemt sted, somewhere.

Riktignok representerer den høyt utdannede eliten «noen av de mest progressive og dynamiske kreftene i historien», mener Goodhart, som selv har tilhørt dette laget gjennom mange år som iherdig forkjemper for Tony Blairs høyredreining av det britiske Labour-partiet.

Men eliten ble arrogant. I stedet for å lytte til somewhere-folkets bekymringer, har anywhere-eliten valgt å «uthule det nasjonale demokratiet» for å «frata borgerne reelle valgmuligheter». Folket svarte med å vise eliten fingeren. På den sto det Brexit. Nå må eliten lære seg å lytte.

Men lytte til hva? Skal eliten lytte til kritikken av Tony Blairs høyrepolitikk for privatisering og økte klasseforskjeller? Nei. Ei heller skal det lyttes til kritikken av EUs «frihandel». For i økonomiske spørsmål er og blir det enighet blant alle seriøse partier, insisterer Goodhart: «Det er i kulturen slaget står, innen økonomien er det konsensus».

Det kunne vært et problem for Goodhart at Jeremy Corbyns Labour, som stilte med et radikalt sosialdemokratisk program i økonomiske spørsmål samme år som Goodhart presenterte sin analyse, vant den største valgframgangen siden utgangen av andre verdenskrig. Men analysen står fast. Corbyns suksess var bare en slags merkelig ulåt («a kind of a weird blip») fra velgermassen.

Glem de økende økonomiske klasseskillene, «det er identitet og verdier som avgjør», gjentar Aftenposten: «Den nye aksen er i ferd med å bli sentral i europeisk politikk. Åpent mot lukket. Globalister mot nasjonalister».

For dem som ikke fikk med seg poenget: «Goodhart mener de politiske skillelinjene ikke lenger handler om klassetilhørighet, høyre og venstre, rød eller blå.»

Er dette nytt? Har vi ikke hørt dette, igjen og igjen, helt siden storhetstiden for Tony Blairs tredje vei, «hinsides høyre og venstre», på 1990-tallet?

Det nye er ydmykheten. At eliten skal begynne å lytte til folkedypet. Ikke i økonomiske spørsmål, selvsagt. Men når det gjelder innvandrere og flyktninger. Verdispørsmål. Feminisme. Som eksempel på elitenes arroganse, nevner Goodhart «forsøkene på å utjevne kjønnsforskjeller og kjønnsroller som mange mennesker fortsatt verdsetter».

Det er interessant at Frp-eren Espen Teigen, Sylvi Listhaugs folkelige Facebook-operatør, omfavner Goodharts analyse like helhjertet som eliteliberalerne som Aftenpostens kulturredaktør Sarah Sørheim. Det aner meg hvorfor. For er ikke dette en analyse som tilsier at motpolene i en up-to-date politisk debatt heretter blir liberalisten Kristin Clemets fløy (inklusive Venstre) på den ene siden og populisten Sylvi Listhaugs på den andre?

Den nye skillelinjen i Vestens politiske sjel skal heretter være «Ja til innvandring og høyrepolitikk» versus «Nei til innvandring, men ja til høyrepolitikk». Det fine med å gjøre dét til premisset for samfunnsdebatten, er at uansett hvem som vinner, får sponsorene til Høyre og Frp skattekuttene de har bestilt.

Det dristige er selvsagt faren for at høyrekreftene polariseres for og mot innvandring. Her rir den nyslåtte Tory-velger David Goodhart til unnsetning med et nytt begrep: «anstendig populisme». Dette skal bli resultatet av Tory-elitens nyempatiske lytting til folkedypet.

Kort oppsummert: Det skal lyttes andektig til fremmedfiendtlighet og antifeminisme, som fortjener å bli tatt på alvor, men ikke til Acer-kritikerne og EU-motstanderne, for de er jo like irrasjonelle og kunnskapsløse som de alltid har vært. Gi etter for den fremmedfiendtlige populismen for å beskyte den økonomiske elitismen. Dette er elitens nye ydmykhet.

magnusmarsdal@me.com

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.19