Klassekampen.no
Lørdag 12. mai 2018
HVEM SKAL BESTEMME? Stortinget stemte nylig ned et forslag om å grunnlovsfeste at avgjørelser om deltakelse i utenlandsoperasjoner må tas i lukket møte i Stortinget. Her deltar norske soldater på hjemkomstparaden for F-16-bidraget til operasjonene «Odyssey Dawn» og «Unified Protector» i Libya. FOTO: TORBJØRN KJOSVOLD, FORSVARETS MEDIESENTER
Stortinget stemte ned forslaget om å styrke sin egen innflytelse over forsvarspolitikken på feil grunnlag. Hva er det som er uklart?

KRONIKK

8. mai vedtok Stortinget å avvise et endringsforslag i Grunnloven § 25 om bruk av rikets forsvarsmakt på fremmed jord. Forslaget ble fremmet av Marit Arnstad, Per Olaf Lundteigen, Kjersti Toppe og Helge Thorheim i Dokument 12:45 (2015–2016). Endringen innebærer at annet ledd i § 25, som nå har formuleringen «Landvernet og de øvrige tropper som ikke kan henregnes til linjetroppene, må aldri uten Stortingets samtykke brukes utenfor rikets grenser» suppleres av: «Rikets forsvarsmakt må ikke brukes utenfor rikets grenser uten at Stortinget i lukket møte har gitt sitt samtykke.»

Forslagsstillerne mener at det haster med grunnlovsfestingen. Med våre begrensede ressurser er nødvendig at tilstedeværelsen av militære styrker i Norge ikke svekkes gjennom langvarige og omfattende utenlandsoppdrag, skriver de. Stortinget kan ifølge forslagsstillerne ikke overlate norsk forsvarspolitikk til regjeringen. Grunnlovsforslaget skal sikre dette.

Forslaget sikrer Stortinget bedre overordnet kontroll med bruken av norske forsvarsstyrker. Endringen avklarer den tvil som har vært gjort gjeldende med hensyn til om Norge uten Stortingets samtykke kan starte en angrepskrig i utlandet (for eksempel beskrevet av Gunnar Garbo (V) i VG 16. januar 2008).

Den foreslåtte bestemmelsen gjelder ikke i tilfelle av overraskende angrep på Norge eller en av landets allierte, der Norge i henhold til NATO-paktens artikkel 5 plikter å bidra til forsvaret av den av våre allierte som er angrepet.

Forslaget avklarer og formaliserer Stortingets deltakelse i beslutningsprosessen gjennom formelle vedtak. Derved fjernes tvilen om det er tilstrekkelig at regjeringen for eksempel orienterer den utvidede utenriks- og forsvarskomité eller kun noen av komiteens representanter. Det avklarer også om kun sms-meddelelser eller e-postbehandling skal være tilstrekkelig.

Forslagsstillerne fremhever at det er en alvorlig beslutning å ta å sende norske soldater i krig i utlandet, og at det kun må skje etter grundige overveielser, debatt og vedtak i Stortinget. Formålet med norske militære styrker er å forsvare landet mot fiendtlige angrep på norsk jord.

Klar tale har vi også fått før fra tidligere ambassadør Mette Kongshem, som i kronikken «Nato rasler med sablene» i Klassekampen 23. juli 2016 skrev at «nasjonal kontroll over Forsvaret har vært en bærebjelke i norsk forsvarspolitikk i etterkrigstiden. Norge skulle ikke kunne trekkes inn i en krig uten godkjenning fra landets folkevalgte organer».

Flertallet (Ap, KrF, H, FrP og V) avviste forslaget fordi de mener at det reiser «en rekke spørsmål som krever avklaring. De mener det er uklart hvorledes «bestemmelsen skal håndteres i forhold til Atlanterhavspakten artikkel 5, og hvor omfattende deltakelse som skal til før Stortingets samtykke kreves». Flertallet stiller også spørsmål ved om det bør grunnlovfestes at Stortingets behandling av en eventuell deltakelse i væpnede aksjoner skal skje i lukket møte, og viser til at det kan være hensiktsmessig å avgjøre dette fra gang til gang. Flertallet «finner det naturlig at det arbeides videre med prosedyrer for å sikre Stortingets medvirkning ved norsk militær innsats i utlandet».

Hva flertallet her gjør, er å utrope «det beste til det godes verste fiende». Til flertallets påstand om at den foreslåtte regel ikke avklarer omfanget av norsk deltakelse, kan det innvendes at spørsmålet om artikkel 5 er avklart. Denne lyder som følger: «Partene er enige om at et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle, og er følgelig blitt enig om at hvis et slikt væpnet angrep finner sted, vil hver av dem under utøvelsen av retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar, som er anerkjent ved artikkel 51 i De forente nasjoners pakt, bistå den eller de angrepne parter».

Forslaget må leses slik at dersom Norge skal sende soldater til utenlandsoppdrag som ikke gjelder Atlanterhavspakten artikkel 5, bør det avgjøres av de folkevalgte i Stortinget, og ikke regjeringen alene. Det gjelder all deltakelse uansett om det er et kompani, bataljon eller kun en tropp.

Det er videre sådd tvil om forslaget til nytt annet ledd i grunnlovens § 25 skal «håndteres» med hensyn til NATO-grunnsetning om «en for alle, alle for en» (artikkel 5). Dette må skyldes dårlig lesning, ettersom det klart sier at «Den foreslåtte bestemmelsen gjelder ikke i tilfelle av overraskende angrep på Norge eller en av landets allierte», altså det som er formålet med artikkel 5. Det er ingen tvil om hva som er medlemsland i NATO eller hva som menes med «angrep». Forslaget reiser da heller ikke tvil om at dette tilfellet krever hurtige avgjørelser og at det derfor ikke kan forhåndsgodkjennes av Stortinget.

Etter mitt skjønn er avvisningen et forsøk på å oppholde innføringen av en sterkt tiltrengt lovendring med «godt snakk». Flertallet bebuder at noe må gjøres med den manglende formalisering av Stortingets deltakelse, men uten å fremme noe forslag om hvordan dette skal skje.

peter.orebech@uit.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.21