Klassekampen.no
Fredag 11. mai 2018
PÅDRIVER: Kathrine Standal, leder av Svartlamon boligstiftelse, er pådriver for mange av de nye prosjektene som dukker opp i bydelen. Her foran de nye «eksperiment­boligene», som offisielt åpner om to uker.
BYUTVIKLING
Frihetens byråkrat
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Svartlamons bestyrer Kathrine Standal har lovet seg selv å ikke være feig.

I siste liten og med årets Svart­lamon-dag som dødlinje skal plankehaugen foran Verkstedhallen reises til en nasjonal arena for folkesporten basse. Daglig leder for Svartlamon boligstiftelse, Kathrine Standal, gir tommelen opp til snekkeren, mens hun viser oss rundt i bydelen som er Trondheims alternative lomme.

Klemt mellom den gigantiske ubåtbunkeren Dora og jernbanelinja nordover fra byen, ligger rader med trehus og bygårder. Svartlamon har flere ganger vært truet med sanering, men i 1998 vedtok bystyret at den gamle arbeiderbebyggelsen skulle vernes. I 2001 ble Svartlamon boligstiftelse opprettet, og området regulert fra industri til «byøkologisk forsøksområde».

Nå befolkes stedet av rundt 200 voksne og 70 barn, folk og familier med sympati for det som ikke er helt A4, som liker å leve uten høyt huslån og som synes det er greit med delt do to trapper ned.

– Min jobb er å sikre at Svartlamon fins også om 30 år, sier Kathrine Standal, som snart er den som har hatt jobben som leder for bolig­stiftelsen lengst.

Svartlamon er i vekst om dagen. Standal slentrer forbi nye minihus hvor folk får teste hvordan det er å bo smått og komprimert, med lav standard og større økonomisk frihet. Ett av husene er 35 kvadratmeter, et annet snekret opp med svartbrent ytterkledning.

Fakta:

KATHRINE STANDAL

Alder: 37.

Yrke: Daglig leder for Svartlamon boligstiftelse.

Sivilstand: Gift med Frode Nystuen, mor til Anna (6) og Klara (2,5).

– Hvor er du i livet?

– Der jeg ønsker å være: med masse bak meg og forhåpentligvis masse foran meg. ­ I øyeblikket her.

PÅ SPARKET

– Hva slags musikk hører du på?

– Det kommer an på hva jeg trenger å høre. Det går mye i jazz, soul og funk. Jeg hører på klassisk når jeg er sliten, som Bachs fiolinkonserter eller Mozarts rekviem. I det siste har jeg laget en feministisk spilleliste. Derfra kan jeg anbefale Le Tigre med låten «Let’s Run».

– Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Jeg har alltid en bok liggende på nattbordet. Men la meg si den svenske antologien «Fittstim» (1999). Det var den første boka som fikk meg til å se mitt eget liv i et kjønnsperspektiv. Den vekket en trass i meg, over hvor urettferdig livet kan være på bakgrunn av det man ikke har valgt selv.

– Hva er din favorittfilm?

– Min «all time favorite» er nok «Wizard of Oz» (1939). Jeg så den om igjen og om igjen på VHS da jeg var liten. Melodiene fra filmen ramler ofte inn i hodet mitt. Og så er det noe med den lengselen etter noe vi tror vi trenger, enten det er hjerte, hjerne eller mot, som kanskje fins i oss allerede.

– Japansk sviteknikk, forklarer Standal.

Hun stanser så vidt foran de nye eksperimentboligene som straks skal få sin offisielle åpning. Der plantes det ripsbusker i forhagen, foran fem unike rekkehus, selv­bygget etter samme arkitekttegning, men med resirkulerte og brukte vinduer og dører, tilpasset dem som skal bo der. For tre millioner kroner har fem familier fått hver sin bolig.

– Svartlamon gjør Trondheim mindre homogen, sier Standal.

Hun har vært pådriver for mange av prosjektene som nå popper opp i det gamle arbeiderstrøket. Hun er også mellomleddet mellom kommunen, som eier husene, og selvstyret blant beboerne. Hun styrer over Svartlamons 149 leieforhold og 38 bad. Hun sørger for at husleia betales nå eller i neste omgang, at nedbetalingsplaner følges, og at et vedlikeholdsetterslep fra 70 år med vanskjøtsel holdes i sjakk. Det går ikke en uke uten at det dukker opp noe uforutsett, som Standal og de to ansatte i boligstiftelsen må ta hånd om.

– Jeg elsker jobben min. Jeg står opp hver dag og vet at det vil dukke opp noe jeg ikke har peiling på, sier Standal.

På rett plass

Hun er oppvokst i Vesterålen og i Sandnes, og dialekten er dermed en egenartet blanding av nordnorsk og vestlandsk, med rullende r-er og klingende melodi. Faren var sokneprest i Sykkylven på Sunnmøre og en av dem som meldte seg ut av Kirka da kirkemøtet vedtok likekjønnet vigsel.

– Jeg har ikke vokst opp i et veldig konservativt hjem, men når du er prestedatter, blir du alltid sett i den sammenhengen, sier Standal.

Barnetroen ble liggende igjen et sted på veien, etter lange studier. 425 studiepoeng og et lite tiår på Blindern har gitt henne kunnskap om sosiologi, religion og psykologi, og en master i religion og samfunn.

– Jeg hadde det ikke travelt med å bli voksen. Jeg ville bruke tjueårene til sånt som det er vanskelig å fylle livet med etter at man har fått barn og huslån, sier Standal, som innimellom fagene på Blindern i Oslo jobbet på sida, rakk noen turer til Latin-Amerika og brigade i Bolivia og å få barn.

Spoler vi tida fem år tilbake, jobbet hun som vikar i Oslo, blant annet på sikkerhetsavdelingen på Gaustad psykiatriske sykehus. Den eldste datteren var ett og et halvt år da Standal begynte å kjenne på ønsket om fast jobb og trygge rammer. Valget falt på svigerfamiliens Trondheim og Svartlamon.

Prestedatteren føler at hun er på rett plass. Hjemmefra har hun med seg verdier som nestekjærlighet og barmhjertighet.

– Jeg brukte ti år på å finne ut av det. Jeg kalte meg lenge «kristen agnostiker», men nå er det ikke så viktig med merkelapper lenger, sier Standal.

Penger på bok

Da hun begynte i jobben, var det som om kommunens representanter sukket tungt når hun kom, med et oppgitt «ja huff, Svartlamon». Kontoen i Boligstiftelsen viste 2,3 millioner kroner i minus, av et årsresultat på 5,4 millioner kroner. Et oppussingsprosjekt hadde gått over styr, og bremsene måtte på.

– Nå er økonomien snudd. Vi har penger på bok og god styring, sier Standal, som ser en ny entusiasme for prosjektet.

– Det er utrolig gøy. Nå virker det som om Trondheim har fått tilbake stoltheten over Svartlamon og vil vise bydelen fram for verden, sier Standal.

Straks er hun i gang med å jobbe for en ny avtale med Trondheim kommune. I 2001 fikk boligstiftelsen tidsramme på ti år, som ble forlenget med nye ti år i 2011. Den kom som et resultat av en lang kamp. På den ene sida trakk byens høyrepolitikere som gjerne ville sanere boligene og selge tomten til bilforretningen som lå midt i det gamle arbeiderstrøket. På motsatt side sto beboerne, byens kulturliv og venstresida.

Standal håper å dra i land en kontrakt med et så langt tidsperspektiv at generasjonene bare kan gå sin gang på Svartlamon. At barn kan vokse opp og nittitallets pønkerne havne på gamlehjem.

– Vi må ha på plass nye løsninger når eldrebølgen kommer over oss. Kanskje kan Svartlamon vise vei, sier Standal.

Intense år

Selv vet hun ikke hvor lenge hun kommer til å ha jobben.

– Det har vært ganske intenst, sier Standal, som knapt har hatt ferie siden hun begynte, fått sitt andre barn og hatt tre kjappe måneder med fødselspermisjon før hun var tilbake i 50 prosent stilling. Sammen med mannen har hun dessuten pusset opp en eldre tomannsbolig på Byåsen. Det er en plass hun for øvrig beskriver som «homogen hvit middelklasse-suburbia», en bydel hvor man ikke lar riva ligge ute på plenen uten å bekymre seg for hva naboen vil tro.

– Det er så utrolig viktig at Svart­lamon fins. Vi trenger et alternativ, noe som bryter med det ekkokammeret vi alle beveger oss rundt i. Det trenger ikke være perfekt, det viktigste er at det er bevegelse her, sier Standal.

Hun tror spørsmålet om hva Svartlamon er, har mange svar. Selv setter hun pris på rausheten. Og at beboerne får muligheten til å sette preg på omgivelsene sine, selv om de ikke eier.

– Andre steder får man knapt henge opp et bilde. Her kan du pusse opp som du vil. Jeg pleier å si «gjør hva du vil, så lenge du ikke skaffer meg et problem i ettertid», sier Standal.

Utfordrende selvstyre

Om hun ikke hadde jobbet på Svartlamon, ville hun bodd der. Men som den som står i stormen, er det innimellom godt å kunne sykle vekk. Det er hun som må fronte styrets avgjørelse når noen skal kastes ut, og hun blir jevnlig skjelt ut.

For selv på Svartlamon fins det konsekvenser.

– Hvordan styre noen som ikke vil bli styrt, sier hun om det å skulle sette grenser i et selvstyrt område.

– Jeg har lovet meg selv å ta avgjørelser fordi jeg mener de er rette, og ikke fordi jeg er feig.

Noen greier ikke oppføre seg, men det er ikke bare fordi stedet Svart­lamon innimellom alternative, kunstnere, sjamaner og pønkere også rommer rus, psykiatri og folk på kanten.

– Du kan være både ruset og ha psykiske problemer uten å være et problem for naboene dine. Og du kan være tilsynelatende lytefri, men være destruktiv på en måte som ikke er bra. Man må slipe kantene og se ting for det de er, sier Standal, som har stått i stormer som likner dem politikerne står i, men i mindre skala.

De fleste bor på Svartlamon et lite tiår, før de flytter videre. De som har vært her i alle de 20 årene som har gått siden bystyret i Trondheim vedtok vern, kan telles på to hender.

– Det er ikke lite vi skal utrette, om man leser reguleringsplanen. Vi skal være et forbilde både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, sier Standal.

Da området ble evaluert av bystyret i 2016, fikk Svartlamon anerkjennelse fra samtlige partier utenom Fremskrittspartiet. Standal er opptatt av at den videre utviklingen fortsatt må være styrt av beboerne:

– Med ovenfra- og ned styring dreper man Svartlamon.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.29