Klassekampen.no
Onsdag 9. mai 2018
UT AV MØRKET: Artisten Cherrie viser frem sitt Rinkeby i musikkvideoen «Tabanja». Mens venstresida avskriver rasifiserte problemer som identitetspolitikk, vokser en ny underklasse fram, skriver forfatteren. FOTO: STILLBILDE FRA «TABANJA», INDIO GROUP AB
Hvordan skal ungdommen i Rinkeby identifisere seg med arbeiderklassen hvis ikke venstresida tar antirasisme på alvor?
Arbeiderklassens ansikt

I løpet av våren har [den svenske] tankesmia Katalys, som er knyttet til fagbevegelsen, publisert en rekke rapporter om klasse for å etablere klassespørsmålet på den politiske dagsordenen igjen. Det har handlet om alt fra det nye arbeidslivet til distriktene og likestillingspolitikken. En av de mest oppsiktsvekkende rapportene er «Arbetarklassens symbolske utlåning i medelklassens medier».

Plutselig har debattanter som normalt fnyser av spørsmål om representasjon, vært veldig engasjert. En skribent som Kajsa Ekis Ekman, som alltid vil koble diskusjonene til klasse og en materialistisk analyse, avfyrte nå utropstegn etter utropstegn i en kronikk som ga uttrykk for forferdelse over mangelen på troverdige arbeiderklasseportretter på svensk tv. Åsa Linderborg og Göran Greider tok også til orde for representasjonen av arbeiderklassen. Å peke ut stereotype skildringer av mennesker som rasifiseres, eller diskutere hvorfor så få av dem skildres i bøker, på tv og på film, har blitt betraktet som skadelig for venstresida; det har blitt klassifisert som identitetspolitiske spørsmål som tar fokuset vekk fra klassekampen. Men når mangelen på troverdige portretter gjelder arbeiderklassen, ser det ikke lenger ut til at fokuset på representasjon er noe problem.

Fakta:

Identitetspolitikk:

• De siste årene har venstresida i mange land vært splittet i synet på identitetspolitiske bevegelser knyttet til rase, kjønn og seksualitet.

• En rekke forfattere, fra amerikanske Francis Fukuyama til svenske Åsa Linderborg og Göran Greider, har kritisert fokuset på identitetspolitikk på venstresida, og argumentert for at den må finne tilbake til sine tradisjonelle kjernevelgere i arbeiderklassen.

• I denne artikkelen skriver Elise Karlsson at motsetningen mellom klasse- og identitetspolitikk er falsk, og fører venstresida stadig lengre vekk fra arbeiderklassen slik den ser ut i dag.

Om forfatteren:

• Elise Karlsson er en svensk forfatter og litteraturkritiker oppvokst i Rinkeby.

Det ser ut til at det har oppstått en viss begrepsforvirring når de som regelmessig spotter alt som kan minne om identitetspolitikk, plutselig løfter fram et spørsmål som så tydelig handler om identitet og anerkjennelse, snarere enn om materialisme og fordeling. Ordet arbeiderklasse ser ut til å ha blitt en garanti for at spørsmålet man løfter fram, er økonomisk, mens bruken av begreper som «rasifisering» automatisk brennmerker en tekst som identitetspolitisk. Det er en praktisk inndeling, men den er falsk og holder på å føre de politiske venstrebevegelsene stadig lengre vekk fra den faktiske arbeiderklassen.

Da Katalys ga ut rapporten «Klassamhällets rasifiereing i arbetslivet», ble det stille fra venstreskribentene. Det er synd, siden det finnes mye å hente her for alle som er interessert i fordeling. Rapportens forfatter, Anders Neergaard, konsentrerer seg om å vise hvordan endringene på det svenske arbeidsmarkedet de siste tiårene har gjort at den svenske arbeiderklassen i stadig høyere grad består av personer med erfaring med å rasifiseres, og at de dessuten er overrepresentert innen den delen av arbeiderklassen som tjener dårligst.

Neergaard skriver at «en strategi for å synliggjøre arbeiderklassen og urettferdig fordeling i Sverige må dermed ta utgangspunkt i å både motvirke urettferdigheten og rasifiseringsprosesser som forverrer livet for personer med utenlandsk bakgrunn og som dermed gjør det vanskeligere å bygge opp klassesolidaritet».

Rapporten viser hvordan den nyliberale vendingen det svenske samfunnet har gjennomgått i løpet av de siste tiårene, har rammet den rasifiserte arbeiderklassen hardt. Neergaard framhever ikke minst hvordan den systematiske svekkelsen av de svakeste fagforeningene har gjort at muligheten for organisering for lavtlønte gruppene er forverret. Fagforeningene er dessuten ikke flinke til å løfte rasifiserte og kvinner innen organisasjonene, noe som gjør at slike spørsmål ikke kommer på dagsordenen.

Neergaards forslag til løsning er også knyttet til fagbevegelsen: Akkurat som det finnes en faglig feminisme, må vi også ha en faglig antirasisme. Ellers kan vi ikke kjempe mot den skjeve fordelingen av ressurser – da særlig i tilgang til lønnsarbeid – som de siste tiårenes nyliberale politikken har skapt. Ved å ignorere de voksende forskjellene innad i arbeiderklassen, umuliggjør vi også framskritt for gruppen som helhet.

Klassebevisstheten er vesentlig for klassekampen – hvis den største gruppen innen arbeiderklassen aldri blir løftet fram som nettopp det, vil den heller aldri se seg som arbeiderklasse. I stedet vil andre deler av identiteten bli avgjørende. Å styrke klassebevisstheten hos dem som i dag har god anledning til å føle seg ekskludert fra gruppen arbeiderklasse, er avgjørende for arbeiderklassen som helhet.

«Hvis det hadde skjedd i andre deler av byen, hadde det blitt debatt om det,» sier sangeren Cherrie Hersi i dokumentaren «Cherrie – ut av mørket». Hun står på Järvafältet og snakker inn i kameraet. I dokumentaren om hennes liv fokuserer hun ikke på sin egen karriere, men på hvordan en skygge har falt over den: Alle vennene og bekjente hun har mistet de siste årene gjennom den stigende våpenvolden.

Første gang jeg så Cherries musikkvideo til låta «Tabanja», hadde jeg problemer med å ta den på alvor. Bak det svart-hvite filteret, så jeg bare pastellfargene som min gamle skole, Kvarnby, egentlig var malt i. Den var så uskyldig. Videoen ble kjent som et forsøk på å gjøre Rinkeby mer getto, mer amerikansk, spre et hardt image som virket destruktiv. Etter hvert begynte jeg å forstå hvor mye som hadde endret seg siden jeg vokste opp der. Det mest tydelige: våpnene. Nettopp de våpnene som «Tabanja» er et varsko om.

Det blir stadig flere ofre. Likevel er det veldig lite partipolitisk engasjement knyttet til dette spørsmålet, selv om det er mange unge i forstedene som organiserer seg for å gjøre noe med situasjonen. Våpenamnesti har vært et akutt grep som har blitt satt inn. Men våpnene er bare den mest synlige endringen. På sikt er det større politiske tiltak som kreves for å snu utviklingen.

Den statistiske beskrivelsen av endringen i tilgang til lønnsarbeid i rapporten «Klassamhällets rasifiering i arbetslivet» får ansikter i dokumentaren om Cherrie, og ved hvert besøk i Rinkeby, der jeg vokste opp. Dette er de menneskene som ikke regnes inn i arbeiderklassen, og de politiske behovene deres avskrives som identitetspolitiske – til tross for at det er disse menneskene som har blitt hardest rammet av den nyliberale samfunnsordenen. Det er barna deres som får en dårligere skolegang i et skolesystem som ikke lengre er interessert i å gi alle barn samme utdanning. Som må forsøke å finne boliger i et Stockholm der leiemarkedet har blitt bevisst sabotert. Som får dårligere tilgang til lønnsarbeid. Som mister håpet om å skape seg et meningsfullt liv.

I «Den radikala fantasin. Mellan omfördelning och erkännande» (2003) trekker den politiske teoretikeren Nancy Fraser konklusjoner om feministisk organisering som er overførbare til antirasistisk kamp. Den venstrebevegelsen som fantes i den første halvparten av 1900-tallet, tok utgangspunkt i omfordeling av ressurser. Med 1960-tallets store sosiale bevegelser kom en vending mot en kamp for anerkjennelse – kvinnekamp, homorettigheter og så videre. Tony Judt og andre nostalgikere mener vi må vende tilbake til rein omfordelingspolitikk, mens Nancy Fraser hevder at vi må forene de to komponentene. Ingen omfordeling uten anerkjennelse, ingen anerkjennelse uten omfordeling. Den sosialistiske kampen må veve sammen materialistisk og kulturell analyse og kritikk.

Fraser mener vi bør snakke om status snarere enn identitet. Spørsmålet er om en gruppe har mulighet til å delta i sosiale interaksjoner på like vilkår med andre. I en statusmodell blir det tydelig hvordan omfordeling og anerkjennelse er sammenvevd, «og bare ved å løse opp trådene mellom status og økonomisk klasse kan man avgjøre hvordan urettferdighet best kan motvirkes». Hun mener at man dermed kan holde marxismens innsikter i live og likevel trekke lærdom av «den kulturelle vendingen».

Fra «Populistiska manifestet» av Göran Greider og Åsa Linderborg: «Halvparten av svenskene tålte krisa bedre enn de andre. De som mistet jobben, har ikke hentet seg inn økonomisk siden den gang, samtidig som Sverige hatt den frieste arbeidsinnvandringen og vært uvanlig sjenerøst mot mennesker på flukt. Eliten og den bedrestilte delen av middelklassen landet mykt i det samfunnet som har blitt konstruert for dem. Det er de som ruller sammen kontoutskriftene til en kikkert og speider ut over sine egne boligstrøk. De konkluderer med at Sverige er et land der ingen har rett til å klage eller være misfornøyd.»

Når den svenske venstresida begynner å nærme seg den venstrepopulismen som har vist seg å fungere godt for å vekke engasjement i flere land på kontinentet, er det ikke i form av de brede bevegelsene og nystartede partiene som har hatt suksess der. I stedet får Sverige Åsa Linderborg og Göran Greider, to høytlønte intellektuelle som kaller andre høytlønte for elite i Populistiska manifestet. I stedet for å forsøke å utvide venstresida og å få med seg mennesker fra ulike grupper, vil Linderborg og Greider tale til det som i Sverige fremdeles oppfattes som kjernen av arbeiderklassen: de hvite, mannlige industriarbeidere. De gjør det gjennom en slags identitetspolitikk der man definerer seg overfor elitene og mot innvandring.

Hadde man interessert seg for hvordan arbeiderklassen faktisk ser ut i dag, og for hvordan den har blitt lagdelt, hadde man innsett at en slik strategi er direkte kontraproduktiv. En bred venstrepopulistisk bevegelse i Sverige ville blitt tvunget til å snakke til de som Populistiska manifestet peker ut som et problem – Sverige har «vært uvanlig sjenerøs mot mennesker på flukt» – de innvandrerne som i dag i praksis er de som bygger landet.

Jeg drømmer om en valgkamp der den svenske venstresida slutter å bekymre seg over at diskusjoner om rasisme, trans-bevegelse og feminisme tar for mye plass, og i stedet aksepterer at alt dette handler om fordeling. Akkurat som klasse noen ganger handler om anerkjennelse. Jeg drømmer om en valgkamp der man begynner å interessere seg for en politikk som snakker om både fordeling og anerkjennelse, om hvordan de hører sammen.

Jeg drømmer om en svensk venstreside som kjemper mot en menneskefiendtlig migrasjonspolitikk som kopler statsborgerskap til lønnsarbeid, og som har tvang til arbeid for noen som en av sine konsekvenser. Jeg vet ikke om det ville vært en populistisk politikk, det som er så populært nå for tida, men det ville være en venstrepolitikk.

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.40