Klassekampen.no
Mandag 7. mai 2018
Ingen skam å snu, Astrup

BISTAND

Onsdag la utviklingsminister Nikolai Astrup fram sine planer for den varslede forvaltningsreformen av norsk bistand. Det har lenge foregått en dragkamp mellom utenriksdepartementet og det faglige direktoratet Norad. En av planene til Astrup er å rendyrke Norad som et forvaltningsorgan. Direktoratet skal ha det fulle ansvaret for tildeling av alle tilskudd organisasjoner søker om. Ansatte som jobber med faglige anbefalinger knyttet til politiske målsettinger for norsk bistand samles i Utenriksdepartementet.

Ved første øyekast kan dette se ut som en god løsning. Fagfolkene bør sitte der beslutninger tas. Men å redusere Norad til et organ som kun skal kvittere ut søknader og gjøre utbetalinger – en slags økonomiavdeling – vil kunne bygge ned kunnskap og gjøre bistandsforvaltningen dårligere.

Styrken til Norad har jo nettopp vært at de ansatte basert på sin fagkunnskap tar avgjørelser om hvor og hvordan bistand skal brukes best mulig for å få best mulig resultater. Dessuten har de kunnet jobbe helhetlig og langsiktig, til tross for at politisk prioriteringer har variert.

De siste årene har Norad fått stadig mer ansvar for bistanden. Både global helse, utdanning samt klima- og miljø har blitt lagt til direktoratet. I 2017 hadde direktoratet ansvar for nesten åtte milliarder kroner, mer enn en dobling fra året før. Samtidig som ansvaret har økt, har forvaltningen forvitret. Norad har over 200 ansatte, men å tro at 17 nye stillinger på et da doblet Norad-budsjett fra et år til et annet er nok for å sikre god forvaltning, er i beste fall naivt.

En reform har blitt etterspurt av både opposisjonen og forskere, og mange mener det er på høy tid at noe gjøres. Som KrFs Knut Arild Hareide sa på Stortingets talerstol i forrige uke, er bistandsforvaltningen «uoversiktlig og ineffektiv», og har blitt til en «sammensausing av utenrikspolitiske og utviklingspolitiske prioriteringer.»

I utgangspunktet var det bra å få utviklingsministeren tilbake, så noen kan legge de lange linjene for fattigdomsbekjempelse, med et styrket direktorat for en samstemt utviklingspolitikk. Jeløya-erklæringens ønske om en forvaltningsreform virket lovende, men det Astrup foreslår nå, ser ut til å føre til ytterligere sammensausing.

Astrup burde starte hele prosessen med å stille seg spørsmålet: Hva er god bistand? Hvordan oppnå resultater som virker og som skaper utvikling, ikke bare på kort – men på lang sikt? Da må han hente fram Paris-erklæringen fra 2005. Et svært viktig dokument som dessverre har mistet sin politiske gjennomslagskraft. Her står det at bistand skal gis på bakgrunn av mottakerlandenes prioriteringer.

For det første må det være en tydelig prioritering av mottakerland. De 24 såkalte «partnerlandene» er valgt ut ifra en kombinasjon av å begrense migrasjon, behovet for kortsiktig humanitær bistand, samt norske næringslivsinteresser. Hvordan Sør-Afrika, Indonesia og Syria skal være strategiske partnere for norsk bistand må Stortinget ta stilling til, slik at vi får en grunnleggende debatt om hvor vi kan bidra mest og best.

I dette arbeidet bør først og fremst nasjonale makt- og mulighetsanalyser ligge til grunn. God bistandskompetanse på ambassadene må virke i et samspill med det multilaterale.

For det andre må vi ha en tematisk konsentrasjon. Dette har skjedd i noen grad, men er fortsatt for dårlig. De temaene og områdene Norge har særlig kompetanse på, må styrkes.

Det er fortsatt for tidlig å kvittere ut resultatet av reformen Astrup har satt i gang, og det er ingen skam å snu. Astrup kan bruke muligheten til å styrke samspillet mellom politikk, fag og forvaltning. Å øke skillet mellom UD og Norad, snarere enn å bygge bru mellom dem, er feil vei å gå.

Catharina.Bu@tankesmienagenda.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.52