Klassekampen.no
Mandag 7. mai 2018
STJERNER I SIKTE: Den britiske produsenten Jon Hopkins bytter ut dansegulv med åpne landskap på sitt femte ordinære soloalbum «Singularity». FOTO: STEVE GULLICK
Sentralstimulerende: På tur innover med Jon Hopkins.
Åndelig bevegelse

ALBUM

Jon Hopkins

«Singularity»

Domino/Playground

HHHHHJ

Magisk sopp. Tibetanske pusteteknikker. Ørkenvandring (i California). Transcendental meditasjon. Dette er i følge den britiske musikeren og produsenten Jon Hopkins bakteppet for det som har blitt hans fjerde soloutgivelse; «Singularity». En tittel som for øvrig skal ha kommet til ham allerede for femten år siden. Den gang hadde han verken verktøyene eller teknikken til å gjennomføre den medfølgende visjonen. Planene for konseptet skal imidlertid ha blitt endret siden, og det som gjenstår er et album med inngang og utgang på nøyaktig samme tone. Mens innholdet imellom står åpent for tolkningen av å være en slags spirituell reise.

Forgjengeren «Immunity» (2013), var på sett og vis også et konseptalbum. Temaet var en natt ute, i klubbmusikkens tjeneste. Noe det ble fortjent hyllet for, og Hopkins selv fylte både festivaltelt og rene dansearenaer. Etter dette, og to foregående utgivelser i relativt tilsvarende landskap, måtte han stresse ned. Han fant altså roen i spirituelle avslappingsøvelser, det være seg de fysisk naturlige eller kjemisk forsterkede.

Sistnevntes plass er tydelig allerede på albumomslaget. Det er ingen faktisk stjerneformasjon som skinner over solnedgangen; det er formelen for virkestoffet i den psykoaktive urtemiksturen Ayahuasca, kjent for sin rolle i sjamanistiske urfolksritualer, men også for sin rolle i etter hvert utstrakt «rus-turisme» til sårbare lokalsamfunn i Amazonas. Det behøves imidlertid ingen stimuli utenfra for å falle fullstendig henført inn i denne musikkens berusende effekt. Allerede i tittelsporet, som åpner skiva, er det klart at all den elektronisk genererte åndeligheten også er sterkt kroppslig forankret. Fragmenter av bass og punkterte beats fører an i et landskap som like mye bærer ekko av storbyens dansegulv, og Hopkins egne tidligere høydepunkt, som rytmene under en høy og tindrende nattehimmel.

Men om kroppen får noe å lene seg vakkert på både her, i påfølgende «Emerald Rush» og ikke minst i det mektige, ti minutter lange kjerne-eposet «Everything Connected», får sinnet sin dose når denne ebber himmelsk ut i piano- og kor-balladen «Feel First Life». Et spor som selv i all transen nesten kunne vært hentet fra «Diamond Mine», samarbeidsprosjektet mellom Hopkins og den skotske visesangeren King Kreosote fra 2011. Englesangen veileder en så videre inn i «C O S M», hvor det bobler pulserende i lys, i Hopkins nesten fysisk følbare, stofflige univers.

Like sanselig selvforklarende som det maskinelle skurret, og det deilige, dunkende ubehaget i den manende teksturen, før synthene blomstrer over i de 11 minuttene med «Luminous Beings». Selvsagt må det dempede avslutningssporet bære navnet «Recovery». Rammefortellingen er å forstå som en historie om å gå inn i, være i og lande ned fra en bevissthetsutvidelse.

Det er allikevel ikke gitt at noe på denne skiva egentlig hyller verken hallusinogener eller andre sentralstimulerende midler. Albumet er helt uten ord, og elektronikaens uttrykk er snarere et språk for ubrutt rytmisk, transcenderende bevegelse, det være seg av sinn eller skinn.

«Singularity» er ment som et album som skal, og bør, nytes i sin helhet. Selv om alle ovennevnte spor rett nok kan trekkes frem for sin detaljrikdom, for elegante overganger, og for dynamisk teft. Men det er når man lytter sammenhengende at denne musikken gir best virkning – som opplevelsen av en virkelig god musikalsk tur.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.52