Klassekampen.no
Mandag 7. mai 2018
Romantiske utflukter
PÅ GJENGRODDE STIER: Vel, ikke helt, men omgivelsene er romantiske nok, på dette portrettet hentet fra en annen av Amelings Schubert-innspillinger. FOTO: MALCOLM CROWTHERS
Elly Ameling var en vandrer i musikken, med en særdeles stødig evne til å navigere seg gjennom romantikkens irrganger.

LIEDARBEIDER

Det har vært hevdet at den romantiske lied dukket opp da kastratene hadde forlatt operascenen (av ingen ringere enn Roland Barthes!). Fra det ekstremt virtuose, ja, det rent showmessige, fikk vi den inderlige sangeren som framstilte det komplekse subjektet sammen med et klaverinstrument, eller gitar. Enten sangeren spilte selv, eller hadde en akkompagnatør, er det det ensomme subjektet vi snakker om. Et sangersubjekt som gjerne går ute i skogen og projiserer all sin lengsel, og særlig en lengsel etter den alltid fortapte elskede, inn i naturen. Den romantiske sangeren går gjennom et landskap som egentlig er ens eget indre. Han eller hun går, for å si det litt teit, gjennom seg selv, syngende. Tenk for eksempel på Schuberts «Winterreise».

Men sangeren gjør det ikke som en virtuos operasolist, mer som en trist amatør med kjærlighetssorg, enten nå den elskede har valgt en annen, eller ligger på kirkegården. For selv om det å være lied-sanger i dag krever skolering så det holder, så er det ideelt sett amatøren vi hører. Vi hører oss selv synge, selv om det er Dietrich Fischer-Dieskau som synger for oss. Eller Elly Amelig. For lied-kunsten, eller den romantiske sang, skal være antivirtuos. Den skal være inderlig og naturlig, som i selvsagt, i hvordan den framfører en tonesatt tekst.

Fakta:

ELLY AMELING

• Nederlandsk sopran, født 1933 i Rotterdam. Debuterte i 1953 og slo gjennom i løpet av tiåret, bl.a. etter seire i opptil flere prestisjefulle konkurranser.

• Karrieren som aktiv sanger strakk seg helt inn på nittitallet, hovedsaklig som konsertsanger innen lied-tradisjonen, men med et allsidig repertoar og avstikkere innom alt fra kammermusikk til operascenen og (særlig nederlandsk) samtidsmusikk.

• Medvirket på over 150 plateinnspillinger, av disse står Schubert-tolkningene på «An die Musik» særlig høyt i kurs hos vår skribent.

For den romantiske sang abonnerer på forestillingen om at vi alle har en stemme, og at den stemmen er personlig. Den er deg eller meg. Det er gjennom stemmen at det mest personlige i oss kommer til uttrykk, enten vi nå skjeller ut naboen, eller, som Elly Ameling på ukas klassiker «An die Musik», synger Schubert.

For Ameling var en av de fremste Schubert-sangerne. I tillegg sang hun sanger av Robert Schumann, Hugo Wolf og sanger av franske komponister. Ja, hun spilte til og med inn et mer jazzinspirert repertoar. Og hun virket som solist i flere Bach-verker, og innen den romantiske orkestermusikken. Men det var nå først og fremst som sanger med pianist at hun gjorde seg gjeldende. I hvert fall for meg, og for ganske mange andre også.

Det var noe med hennes evne til å gå inn i en mer eller mindre enkel sang og framføre den subtilt liketil. Hun overtolket sjelden teksten ved å brodere ut vokaler eller spytte konsonanter. Hun fant en gyllen middelvei mellom tekst og melodisk flyt. På en eller annen måte greide hun å gjøre sangkunsten sin intim. Men kunst var det like fullt, selv om den i en viss forstand er «avkunstet», eller som en anmelder skrev: Det er kunst som skjuler kunst.

Men selvsagt er det langt fra å være naturlig. Ameling er en uhyre lærd sanger. Hun vet å forme ordene gjennom den melodiske linjeføringen. Hun kan alt om det å dvele ved en frase, eller få ordene til å, nå ja, dufte semantisk.

Som i den siste sangen på «An die Musik». På «Bertas Lied in der Nacht» kommer ordene leise og linden ut som et sødmefullt pust. Dette er ordtolkning på høyt nivå. Men det er ikke så mye slikt på denne utgivelsen. Ameling går mer inn i den tradisjonen der tekst og musikk glir over i hverandre, eller bedre, balanserer hverandre. Dette blir tydelig i «Wiegenlied», som jo i høy grad krever det, siden det her er snakk om en enkel

vuggesang. Eller ta den lille perlen «Der Knabe,» en kort sang om en gutt som ønsker å bli en fugl.

Mer drama viser Ameling i den lite framførte «Schwestergruss», en sang om en som vandrer på en kirkegård, og ser sin søsteren oppstå som et gjenferd som forteller om hvor fint hun har det. Muligens en slags blanding av «horror» og sorgarbeid for den vandrende sangeren, og med en klaversats som kan gi assosiasjoner til den langt mer kjente «Erlkönig». I det hele tatt inneholder «An die Musik» få av de aller mest kjente sangene av Schubert, med unntak av nettopp tittelkuttet, som kan forstås som en bønn til kunsten, dvs. musikken. Samt noen andre som «An den Mond», der vi møter vandreren i måneskinn, selve det romantiske urbildet. I tillegg kommer «Frühlingssehnsucht» og «Sei mir gegrüsst».

Men «An die Musik» er ikke først og fremst en «Best of Schubert», snarere en innspilling som er satt sammen som et hele, med stor variasjon sangene imellom, akkurat som på en konsert. Ameling var flink til det.

Flink var også hennes akkompagnatør gjennom mange år, og også på denne innspillingen: Dalton Baldwin var en pianist som visste å følge henne gjennom de ulike landskapene hun trakk sine lyttere inn i. Eller for å holde meg til terminologien: som hun vandret inn i, sammen med oss.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.55