Klassekampen.no
Mandag 7. mai 2018
AVICII: Fra «True Stories».
En svengali og den unge Aviciis lidelser

Gjestespill

Hvor ofte lyver du i løpet av en arbeidsdag? Er du manager for en noenlunde suksessfull artist er svaret mest sannsynlig: jævla ofte.

De siste par ukene har jeg tenkt mye på managerrollen i musikkbransjen. Hva krever det av et menneske å hjelpe frem nye artister, gjøre dem suksessfulle for enhver pris, men samtidig beholde et noenlunde velfungerende moralsk kompass?

I kjølvannet av Tim «Avicii» Berglings antatte selvmord har det vært skrevet mye om den unge Aviciis lidelser og den nå groteske dokumentaren «True Stories». (Digresjon: Hvorfor må så mange i den forbindelse understreke at de ikke er fan av musikken til Avicii? Vi ser jo filmer om andre verdenskrig uten å være nazister av den grunn. Ikke at fans av Avicii er nazister, altså. Dere skjønner poenget.) Filmen er forferdelig trist og fantastisk bra.

Antagonisten i filmen er manager Ash Pournouri, som er hyppere på å tjene spenn enn å være den støtten et støtteapparat bør være. Han er en svengali av den gamle skolen.

Uttrykket svengali kommer fra George du Mauriers bok «Trilby» fra 1895. Der manipulerer og hypnotiserer Svengali den unge kvinnen Trilby til stjernestatus, alltid opptredende i en transeliknende tilstand. Hun får problemer med nervene og dør tragisk kort tid etter.

Wikipedia skriver at en svengali er en person som med onde hensikter dominerer, manipulerer og kontrollerer en kreativ person, for eksempel en sanger eller skuespiller.

I «True Stories» lyver Pournouri opp et bud fra EMI på 150.000 til 500.000 euro. Universal biter på og matcher det falske budet, hvorpå Ash løper rundt på kontoret og synger med på Rick Ross sin tolv år gamle megahit: everyday I’m hustlin’, everyday I’m hustlin’, everyday I’m hustlin’ …

Av mange vonde scener i dokumentaren gjorde denne sikkert mest vondt i lommeboka til Universal, men det er vel et utlegg de har fått igjen mangfoldige ganger, ikke minst nå hvor Aviciis låter har fått helt nytt liv på verdens hitlister.

Jeg var selv manager i noen år og ble aldri komfortabel med den mengden løgner jeg måtte spy ut for å komme gjennom en arbeidsdag. Overfor artistene selv, journalister, plateselskaper, fans og samarbeidspartnere. Hva sier man for eksempel når Amnesty International ringer og spør om en artist kan stille opp for dem? Man sier jo ikke at «nei, bandet spiller på TV-aksjonen i stedet, for der er synligheten større». Nei, man svarer at bandet er i studio og dessverre ikke har tid. Eller noe liknende. Man blir en ekspert på eufemismer og å velge ut de deler av sannheten som er komfortable.

Hvilke moralske valg man tar som manager, hva gjelder enten sannhet eller pengeinntjening, er et tema det snakkes lite om. Min moral var verken lav eller høy nok til å kunne fortsette som manager. Nå lyver jeg heldigvis mest for meg selv – og ikke for folka rundt meg.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.56