Klassekampen.no
Lørdag 5. mai 2018
I SAMLINGEN: Plakater av Karl Marx, tilhørende Nasjonalbiblioteket.
200 år har gått siden han ble født. Ennå skal ikke Karl Marx få hvile i fred:
VI ER ALLE MARXISTER
FRAM FRA ARKIVET: På 1960- og 70-tallet var Karl Marx’ skrifter i vinden i politikken og akademia. Er han fortsatt relevant? Her har Nasjonalbiblioteket funnet fram boka «Om kapitalen av Karl Marx», for øyeblikket holdt foran en byste av Edvard Grieg.
KLASSEKAMP: «Hele samfunnets historie fram til nå er historien om klassekamper», skrev Karl Marx.
INSPIRASJON: Rødt-nestleder Marie Sneve og førsteamanuensis Tore Wig blar i tidlige Marx-utgivelser på Slottsbiblioteket, en sal på Nasjonalbiblioteket.
MARXIST 2.0: BI-professor og tidligere Ap-topp Gudmund Hernes mener Karl Marx ga oss nyttige redskaper for å forstå verden av i dag.
IKKE LENGER MARXIST: SV-leder Audun Lysbakken mener venstresida har godt av å se på Karl Marx som en normal tenker, ikke et orakel.
TILBAKE: Du trodde kanskje venstresida var ferdig med Karl Marx?

De var en utålmodig forsamling, reporterne som sto samlet utenfor Cappelen Damms lokaler i Akersgata i Oslo en mandag i september i 2011. På valgnatta uka i forveien hadde Kristin Halvorsen varslet at hun kom til å trekke seg som SV-leder, akkurat slik de hadde trodd på forhånd.

Det hadde vært en trøstesløs valgkamp for SV, som mistet en tredel av stemmene fra forrige lokalvalg. Etter 14 år med Halvorsen på topp, måtte SV nå finne mannen som skulle gjenskape de gode tidene. Stortingsreporterne visste nemlig godt at det var en mann som kom til å overta. De visste også at den mannen het Audun Lysbakken. Nå ventet de bare på pressekonferansen hvor barne- og likestillingsministeren offisielt kom til å lansere sitt kandidatur. Det rare var at ingenting skjedde, selv om klokka allerede var over 12.30.

Minuttene tikket raskt, og ennå var Lysbakken ikke å se. Journalistene så stresset ut. De kjente Audun Lysbakken. Den streite bergenseren var ikke typen som kom seint til sin egen presse­konferanse. Det var noe som ikke stemte. Hadde de tatt feil av tidspunktet? En av reporterne tok fram telefonen, og da oppdaget han det: De hadde lest feil. Audun Lysbakkens store nyhet skulle ikke offentliggjøres i den store bokhandelen til Cappelens Forlag. Det skulle skje på Cappelens Forslag, byens nyåpnede bruktbokhandel.

Fakta:

KARL MARX

• Født 5. mai 1818 i den tyske byen Trier.

• Den viktigste grunnleggeren av den sosialistiske tanke­tradisjonen.

• Hans hovedverk «Kapitalen» analyserer kapitalismens virkemåte. Marx mente at et samfunns økonomiske system følger bestemte utviklingslover, og at kapitalismen kom til å bli avviklet gjennom revolusjon.

• Han mente at kapitalismen fører til at et flertall av befolkningen utsettes for utbytting, undertrykkelse og fremmedgjøring, samtidig som bedrifteiere får profitten fra arbeidet. Denne klasse­konflikten har et revolusjonært potensial, mente Marx.

• I tillegg til å være filosof var Karl Marx politisk aktivist. Han bidro til at både den kommunistiske og sosialdemokratiske bevegelsen ble etablert.

Den perfekte kandidat

Med mikrofonstativer og kameraer slengende etter halset journalistene gjennom sentrum. De ble tatt imot av latteren til den andre halvparten av Stortingets presselosje og Audun Lysbakken. Omgitt av vinylplater, beatpoesi og slitte science fiction-klassikere, forklarte Lysbakken hvorfor han ville møtes akkurat her: «Dette er en kul liten plass, og det passer jo for et kult lite parti som skal bli større.»

Et par av reporterne begynte å le, men de så det samme som de andre: Audun Lysbakken var på mange måter den perfekte kandidat. Han var partiets beste taler og mest fryktede debattmotstander. Han var ung, men ikke for ung, ambisiøs, vakker og intelligent. Det var bare ett problem. Lysbakken var marxist.

«Revolusjonen er det nødvendige steget over fra den pengestyrte kapitalismen til den folkestyrte sosialismen», hadde Lysbakken skrevet i 2002. Han hadde sagt at børsen burde avskaffes, at menneskene aldri kunne bli fri under kapitalismen og at rike menneskers eiendeler burde konfiskeres av staten.

Da han ble valgt til nestleder i 2005, listet avisene opp de ytterliggående standpunktene fra Lysbakkens ungdom. Hver gang han ble spurt, nektet Lysbakken å svare på om han stadig var like radikal. Da han ble statsråd i 2009, kjørte avisene reprise av sitatene. Aftenposten kalte ham «Stoltenbergs marxist», og Siv Jensen skrev bekymret en kronikk om at statsministeren «ga etter for SV-presset om at den selverklærte marxisten Audun Lysbakken skulle inn i regjering». Igjen forholdt Lysbakken seg taus til anklagene.

«Karl Marx er død»

Journalistene i den trange bokhandelen så formodentlig allerede for seg overskriften i morgendagens avis: «Marxist blir SV-leder: Nekter å svare på om han vil innføre proletariatets diktatur.»

Slik kunne det også gått, hadde det ikke vært for at Lysbakken plutselig begynte å snakke fra et annet manus. Han fortalte journalistene at han hadde gjennomgått en forvandling. Han var fortsatt kritisk til systemet, forklarte han, men på en annen måte enn før. Så sa han:

– Jeg er ikke lenger marxist.

Slik gikk det til at marxismen forsvant ut av norsk politikk en mandag formiddag på seinsommeren i 2011. Det skal sies at det knapt finnes noen som har blitt erklært død like mange ganger som Karl Marx. Likevel var det noe endelig over scenen hvor Audun Lysbakken fornektet sin marxisme. På den venstresida som ga opphav til SV på 1960-tallet, var det flaut å ikke kunne sin Marx. Nå virket det som et krav.

Rødts prinsipprogram avlegger riktig­nok kommunismens far en liten visitt, men det er det eneste vi hører fra Karl Marx’ spøkelse i norsk politikk. På universitetene har marxo­logene gått av med pensjon og etterlatt Marx som en museumsgjenstand. Verken studenter eller undervisere i sosiologi, samfunnsøkonomi, stats­vitenskap og pedagogikk forventes å ha inngående kjennskap til Marx. 200 år etter at han ble født, kan det virke som om Norge har bestemt seg for å la Karl Marx hvile i fred.

Nok er nok

Det er gode grunner til at vi endte her. Det mener iallfall professor i sosiologi Gunnar C. Aakvaag ved Universitetet i Tromsø. Han mener at Karl Marx aldri har vært så død som han er i dag, og at vi skal være takknemlig for det.

– Karl Marx sitt politiske prosjekt er helt dødt. Hans intellektuelle prosjekt er langt på vei dødt. Det er jeg glad for, sier han.

– Hvorfor det?

– Marx skiller seg fra nesten alle andre samfunnstenkere ved at ideene hans faktisk er testet ut i virkelig­heten. I forrige århundre levde halve menneskeheten under regimer der Marx sin tenkning var statsbærende ideologi. Det gikk ikke spesielt bra. Landene var grunnleggende ufrie og ineffektive. Mot slutten av 1900-tallet var bruttonasjonalprodukt per innbygger tre ganger så høy i den frie kapitalistiske verden som i den kommunistiske, sier han.

– De som liker Marx, vil kanskje hevde at kommunismens kollaps skyldes politiske lederes forvrengte tolkning av Marx. Er ikke det et poeng?

– Det må man nesten si hvis man vil redde Marx. Men hvor mange sjanser skal man gi denne mannen før man innser at det er noe fundamentalt feil? Hvor mange må lide og dø under autoritære regimer før vi skjønner at han tok feil?

Det er selve hovedteorien i Marx’ filosofi som er roten til de kommunistiske landenes onder, mener Aakvaag. Ifølge Marx besto samfunnet av to hovedstørrelser, kalt basis og overbygning. Samfunnets basis er enkelt sagt økonomien, altså hvordan varer og tjenester produseres, hvordan de omsettes, utviklingen av teknologi og hvordan ressurser fordeles. Det er disse basisfaktorene som styrer samfunnets utvikling. Over tid vil det bygge seg opp spenninger i basis, for eksempel ved raske teknologiske framskritt. Disse spenningene vil så forløses i rykkvise omveltninger av samfunnet.

Overbygningen omfatter kultur, religion, kunst, medier, juss, politiske institusjoner, vitenskap og så videre. Slike ikke-materielle fenomener er i seg selv ikke styrende for samfunnets utvikling, men snarere et resultat av samfunnets basis. Det er nettopp dette skjemaet som har gjort marxismen så destruktiv, mener Aakvaag.

– Når du mener at alt som foregår i overbygningen har til hensikt å bevare kapitalismen, delegitimerer du samtidig demokratiet, rettsstaten, kunsten, ideen om fri forskning.

Samfunnsforskningens Brand

Da Karl Marx ble begravet på Highgate-kirkegården i London våren 1883, lå det to røde bånd på kista. Den ene var nedlagt av London Communist Workers’ Educational Society, den andre av redaksjonsledelsen i avisa Der Sozialdemokrat. Det er en påminnelse om at det ikke bare var kommunistene som ble inspirert av Marx. Også den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen vokste ut av tanketradisjonen som Marx var med og grunnla.

– Også sosialdemokratene som kjempet fram den norske velferdsstaten var marxister. Da ser vel bildet av Marx sitt politiske prosjekt annerledes ut?

– Jeg er grunnleggende enig i at arbeiderbevegelsen har vært en progressiv politisk kraft. Problemet er at Marx selv aldri aksepterte sosialdemokratenes strategi med å slåss for arbeidernes rettigheter innenfor rammene av rettsstaten og det parlamentariske demokratiet. Han mente at revolusjoner var helt nødvendige. Marx er samfunnsvitenskapens Brand, som sa at akkordens ånd er Satan. Men se så feil han tok! I Norge har vi langt på vei avskaffet utbytting, fremmedgjøring og undertrykkelse, uten å rive ned det økonomiske systemet, sier Aakvaag.

Ifølge sosiologiprofessoren er Norge et perfekt eksempel på hvorfor Marx tok så feil. Han mener det moderne Norge langt på vei var skapt av embetsmenn og bondebevegelsen før arbeiderbevegelsen kom på banen.

– Takk guden jeg ikke tror på for at arbeiderbevegelsen ikke kom først, slik den gjorde i Russland og Kina.

Aakvaag studerte i Oslo på 1990-tallet og var del av den såkalte ironigenerasjonen. Ironikerne var inspirert av postmoderne filosofi og næret dyp skepsis til sekstiåttergenerasjonens frigjøringsprosjekt.

– For oss var det enormt paradoks at en så oppegående generasjon som sekstiåtterne, som var så opptatt av frigjøring, kunne arbeide for å avskaffe demokratiet og gjennomføre sosialistisk revolusjon. Hadde ikke den generasjonen hatt Marx sine politiske ideer, hadde de ikke latt seg forføre på den måten, sier han.

– Så studenter i dag burde ikke lese Marx?

– Jo, selvfølgelig bør de gjøre det. Ingen før eller etter har tenkt så originalt, kreativt og dypt om det moderne samfunnet. Poenget er at man ikke må lese ham som sekstiåtterne gjorde, som en mann som hadde forstått hvordan alt fungerer. Karl Marx var et geni, kanskje det største geniet i samfunnsforskningens historie. Men det betyr ikke at han hadde rett.

Geriljakrigeren

Ok, så finner man kanskje ikke Marx på Stortinget eller ved universitetene lenger. Men ved én av landets utdanningsinstitusjoner lever 200-åringen i beste velgående. På Handelshøyskolen BI i Nydalen sitter nemlig professor Gudmund Hernes og forbereder forelesningsrekken «Hva jeg lærte av Marx».

– Jeg har mange onde lyster i mitt hjerte. En av dem er å snakke om Karl Marx, sier han.

Mannen som var både utdannings- og helseminister da Aakvaag hadde sin ironiske oppvåkning på 1990-tallet, har hele livet drevet det han kaller «en geriljakrig i forsvar av Marx». Det har vært en hard kamp mot tallrike motstandere. Skal du forsvare Marx, har Hernes erfart, er det to grupper du må angripe og forberede deg på angrep fra. Den første gruppen kaller han «de ignorante». Her finner man typisk borgerlige politikere og samfunnsforskere som mener Marx er subversiv og livsfarlig. Hernes har mang en gang opplevd hvordan stemningen surner når han nevner Marx’ navn i akademiske settinger. Det følger som regel samme mønster: En sier at teorien er vulgær, en annen at spådommene viste seg å være feil og en tredje at teorien ble pervertert av Stalin og Mao.

– Det er ikke så vanskelig å forsvare seg mot dette. For dem som argumenterer slik, har ikke lest et ord av det Marx skrev, sier Hernes.

Da er det verre med den andre gruppa, som Hernes kaller «idealistene».

– De fremste eksponentene for idealistene i Norge fant du i det gamle AKP(m-l). Det var de som ødela Marx, ikke de borgerlige samfunnsforskerne, sier Hernes.

Idealistene er de som har lest så mye Marx at de til slutt har forvekslet hans beskrivelser av virkeligheten med selve virkeligheten. Denne tradisjonen med å opphøye Marx til en ufeilbarlig kilde er riktignok eldre enn AKP(m-l). Vladimir Lenin hevdet i sin tid at «Marx’ lære er allmektig fordi den er riktig». Den intense heltedyrkingen bidro til at det bare ble to måter å forholde seg til Marx på: Enten for eller imot.

Hva Marx kan brukes til

– Det interessante for meg som samfunnsforsker, er om teoriene er brukbare redskaper. Da må du ta dem ut av verktøykassa og teste om de holder vann. Og det gjør de svært ofte.

– Marx levde på maskinindustrialismens tid, lenge før fagforeningene og robotstøvsugeren. Er det ikke bakstreversk å tviholde på hans beskrivelse av økonomien?

– Det blir åpenbart feil å ta for seg gutta på Rosenberg Verft og si at fordi de ikke eier sveiseapparatene, så er de utbyttet på samme måte som arbeiderne i Manchester på 1830-tallet. Det er dårlig bruk av Marx. Skal du forstå Marx, må du bruke ham for å analysere hvordan samfunnet endrer seg. Ikke se på det som er, men på det som blir.

Hernes bruker Marx’ idé om klasse som eksempel. En klasse er ifølge Marx en gruppe mennesker som får sine livsbetingelser og oppfatninger formet ut fra sitt forhold til produksjonsforholdene. For å vite om vi lever i et klassesamfunn, må vi derfor spørre oss: Er det produksjonsforholdene som bestemmer hvordan folk tenker og lever?

– Ta den såkalte politiske klassen som eksempel. Det er de omtrent tusen menneskene som jobber på Stortinget, og i tillegg har du PR-bransjen, tenketankene og deler av departementene. De sirkulerer mellom disse arbeidsplassene: Den ene dagen jobber de for First House, den neste dagen er de justisminister. Både deres oppfatninger og deres lønn bestemmes ut fra forholdet til produksjonen av politikk, ergo er de en klasse.

– Når blir det feil å snakke om klasse?

– Når folk setter likhetstegn mellom inntektsgrupper og klasser. La oss si at du er en velvoksen bondemann som kjører traktor, har drivhus og melkeautomat for krøttera. Det kan gi samme inntekt som en byråsjef i Næringsdepartementet. Men de har jo helt ulikt syn på hvordan samfunnet bør være. Bonden vil med god grunn stemme Senterpartiet, byråsjefen er et sted mellom Ap, Venstre og Høyre.

– Arbeiderpartiet var en gang et marxistisk parti. Er det stadig slik?

– Sosialdemokratene har satt Marx i bokhylla fordi de tror han er avleggs. Slik er det i akademia også. Marx er ikke i lærebøkene i samfunns­økonomi. Det er trist, mener Hernes.

– Vi trenger Marx, men ikke bare som økonom. Han er en briljant læringsteoretiker, han har interessante teorier om bedriftsorganisering og innførte ideen om fremmedgjøring, en idé han lånte av Adam Smith! I tillegg støper han alle disse modellene sammen i et større rammeverk. Det er hans geni.

– Er du marxist?

– Jeg er marxist. Jeg er marxist 2.0.

Fagbevegelsen, fagbevegelsen

Om Marx har havnet i bokhylla hos arbeiderbevegelsens politikere, hva da med fagbevegelsen? Hvis det er noen som fører klassekamp i dag, må det være lønnstakernes organisasjoner. LOs tidligere sjeføkonom Stein Reegård mener at Marx «i noen grad» lever videre gjennom fagbevegelsens arbeid.

– Inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital er et sentralt perspektiv i frontfagsmodellen i Norge. Mye er endret siden Marx’ tid, men mye er relevant avledet innsikt. Særlig at det er ulik makt mellom mennesker i arbeidsmarkedet og at næringsstruktur påvirker politikk og samfunnsforståelse.

I sin nye bok «Nasjonaløkonomi: En guide til økonomisk politikk» beskriver Reegård arbeidsmarkedet som en konflikt mellom arbeid og kapital.

– Er du marxist?

– Nei, slik det ofte forstås og misforstås er ikke marxist noe å ha på CV-en.

I strid med hva Marx ville ha forventet, slår interessekonflikten mellom fagbevegelsen og kapitalistene sjelden ut i skarp konflikt. Regelen er snarere samarbeid og kompromisser. Kanskje var det derfor at LO-leder Hans Christian Gabrielsen i vinter uttalte at han ikke ser på Norge som noe klassesamfunn. Det begynner å bli lenge siden 1931, da Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) ble opprettet for å drive marxistisk skolering av arbeiderbevegelsen. I dag lyder AOFs egenpresentasjon slik: «Kompetanse beskriver både en tilstand og en kvalitet. Gjennom gode prosesser, refleksjoner og læring hjelper vi kunden til å nå sine kompetansemål.»

Vi er alle marxister

Det kan se dårlig ut for Marx. Men selv om få kaller seg marxister, betyr ikke det at Marx er død som tenker. Mange av ideene til Marx har i dag blitt så allment akseptert at vi ikke lenger tenker på dem som marxistiske.

Den unge forskeren Tore Wig ved Institutt for statsvitenskap på Universitetet i Oslo mener at Marx lever i beste velgående både i akademia og politikken.

– Ideene til Marx har fått så sterk utbredelse i forskningen at vi ikke assosierer dem med ham. Tenk på ideene om fremmedgjøring, klasseforskjeller, kapitalisme og betydningen av økonomi for å forstå kultur og institusjoner. Dette er tanker som langt på vei oppstår med Marx, men man oppfatter dem ikke som marxistiske i dag, sier Wig.

– Hvilke ideer er det som fortsatt kalles marxistiske?

– De ideene som har vist seg å ikke holde vann, forbindes fortsatt veldig sterkt med Marx. Arbeidsteorien om verdi og loven om profittratens fallende tendens er veldig sterkt knyttet til Marx, fordi de ikke har blitt en akseptert del av mainstream forskning.

Wig vokste opp på 1980-tallet i et AKP-hjem hvor Marx’ samlede verker sto i bokhylla. Han tror at den posisjonen Marx hadde i foreldrenes generasjon, ikke eksisterer i dagens akademia.

– Du kan bruke Aristoteles som analogi her. Han var verdens fremste filosof, biolog, fysiker og samfunnsviter. På samme måte drev Marx med alt innenfor samfunnsvitenskap. I dag er feltene veldig spesialiserte, der hver forsker bidrar med en liten brikke til et stort samarbeid. Vi har noen Fukuyamaer og Pikettyer, men det er på et mye lavere nivå. Det finnes ikke lenger et rom for én person som definerer hele paradigmet for forskningen, sier han.

Gamle, hvite, døde menn

Skal man finne direkte referanser til Karl Marx i norsk politikk i dag, må man til Rødt. I prinsipprogrammet til Stortingets minste parti heter det: «Rødt baserer sin forståelse av samfunnet på marxistisk teori.» Også Rødts forløpere, RV og AKP, var eksplisitt marxistiske partier. Noe er altså ved det gamle.

– Jeg er veldig skeptisk til heltedyrking av hvite, gamle menn som har vært døde i hundre år. Vårt parti har dessuten en historie med nærmest religiøs tolkning av disse 150 år gamle tekstene. Det har til tider vært ødeleggende for det politiske prosjektet, sier Rødt-nestleder Marie Sneve.

Likevel var Sneve en av dem som sto på scenen da Rødt Oslo i vinter arrangerte studiesirkel om Karl Marx.

– Hvis det er sånn at studiesirkelmarxismen har ødelagt for dere, hvorfor fortsetter dere?

– Ganske enkelt fordi Marx’ samfunnsanalyse er viktig for den som ønsker å forandre samfunnet. Da må vi ikke gjøre samme feil som forrige generasjon. Det holder ikke å ha den beste Marx-tolkningen og å kunne si «hva var det vi sa» når neste finanskrise kommer. Da er vi ikke en politisk bevegelse, men en syklubb.

Sneve mener dagens Rødt har enda større bruk for Marx enn seksti­åtterne.

– Noe av det mest interessante hos Marx er beskrivelsene av hvordan ny teknologi fører til nye eiendomsforhold og maktforskyvning i samfunnet. Han skrev om plogen og samlebåndet, men innsiktene er gyldige når vi overfører dem til hvordan Uber, Airbnb og Facebook bruker teknologien sin til å bryte ned gamle eiendomsforhold og juridiske systemer, sier hun.

– Hadde det ikke vært lurt, rent image­messig, å kutte ut Marx og marx­ismen? Man kan jo mene det samme, bare kalle det for noe annet?

Nei, da gir vi fra oss eierskapet til samfunnsanalysen. Jeg tror det er mye riktigere for venstresida å ta Marx tilbake enn å gå med på høyre­sidas fortelling om at han er diskreditert, sier Sneve.

Marx uten isme

Var det dét Audun Lysbakken gjorde da han avsverget sin marxisme? Innrømmet han at høyresida hadde vunnet, at Marx var død og at kapitalismen sto igjen som eneste farbare vei inn i framtida?

Vi blir nødt til å spørre.

– Bør vi bare glemme Marx?

– Åpenbart ikke. Jeg mener at dette 200-årsjubileet er viktig for venstresida. Det Marx innførte på venstresida, var en tradisjon med å analysere hvilke drivkrefter som driver fram kapitalismen. I Facebook-kapitalismens tidsalder ser vi hvordan teknologiske endringer skaper en voldsom konsentrasjon av makt og rikdom, samtidig som det skaper et usikkert arbeidsmarked for vanlige folk, sier Lysbakken.

SV-lederen ramser opp grunner til at Marx er aktuell med mer enn sin 200-årsdag: Voksende ulikhet har skapt større bevissthet om at vi lever i et klassesamfunn, og økende sosiale spenninger har ført til krav om at det internasjonale frihandelssystemet vakler.

Men selv om Lysbakken er glad i Marx, kaller han seg altså ikke marxist.

– Det er flere grunner til det. Én av dem er at jeg ikke tror venstresida blir lettere å like av at vi utstyrer oss med merkelapper som er vanskelige å forstå. Men det viktigste er at det er deler av det som har blitt stående igjen i den marxistiske tradisjonen som jeg er uenig i. Jeg er reformist og tror ikke på én altavgjørende revolusjon. Det største problemet jeg har med den tradisjonen, er at den ofte har hatt et mekanisk syn på hvordan samfunnet fungerer. Ideen om at historien nærmest er forutbestemt, tror jeg er én av grunnene til at vi har hatt så mange bevegelser på venstresida som har tenkt at målet helliger middelet. Derfor tror jeg Marx står sterkere uten ismen sin, sier Lysbakken.

Håpet i samtida

Lysbakken hadde sin politiske oppvåkning på 1990-tallet, da norsk politikk var sterkt preget av konsensus. Inspirert av New Labour i Storbritannia la sosialdemokratiske partier over hele Europa kursen mot høyre. Klasseforskjeller, høye skatter og statlig eierskap forsvant ut av venstresidas politiske repertoar.

– For dem av oss som var opptatt av klasse og at venstresida skulle være systemkritisk, fantes det ikke så mye inspirasjon i samtida. Derfor havnet vi i bokhylla, hvor det sto marxistiske bøker fra 1970-tallet, sier Lysbakken.

– Det blir sagt at vi lever i identitetspolitikkens tidsalder, der kjønn, kultur, etnisitet, legning og så videre blir viktigere politiske markører enn klasse?

– Det er jeg grunnleggende uenig i. Det snakkes utrolig mye om høyre­populisme for tida. Et veldig underdekket trekk ved vår tid er framveksten av en ny, radikal venstreside som gjenoppdager betydningen av å mobilisere velgere på økonomiske og sosiale spørsmål. Du ser det i Bernie Sanders-bevegelsen i USA, Storbritannias Labour under Jeremy Corbyn, Jean-Luc Mélenchons parti i Frankrike, Syriza i Hellas, Podemos i Spania og også i framgangen til SV og Rødt i Norge. Dette er en venstreside som avviser høyresidas fortelling om at det er kultur som er hovedkonflikten i samfunnet vårt, sier Lysbakken.

Det er særlig ett tegn i tida som gir Lysbakken håp. Mens flere av de høyrepopulistiske bevegelsene i Vesten har mer eller mindre åpne antidemokratiske trekk, er det ingen framgang for autoritære venstrepartier.

– En av forklaringene på det tror jeg er at venstresida har vært mye flinkere til å se kritisk på sin egen historie. Nettopp fordi vi har vært gjennom den smertefulle prosessen, tror jeg det i dag er mulig for venstresida å forholde seg til Karl Marx som en normal tenker. Han er ikke et slags orakel som sitter på en metafysisk sannhet, men en av mange viktige kilder til innsikt om kapitalismen, sier han.

Hvor var vi uten Marx?

Venstresida kommer altså ikke utenom Karl Marx. Det er Åsa Linderborg glad for. Kulturredaktøren i svenske Aftonbladet kom tidligere i år med boka «Populistiska manifestet: För knegare, arbetslösa, tandlösa och 90 procent av alla andra». Der argumenterer hun og medforfatter Göran Greider for at venstresida må gjenoppdage marxismen før det er for seint.

– Poenget med marxismen er maktanalysen og dermed konfliktperspektivet, det vil si konflikten mellom arbeid og kapital. Det finnes en gruppe som eier, forvalter og forsvarer kapitalen. Det er den økonomiske og ideologiske makten, og den er noe annet enn den løskokte kategorien «hvite menn», som den postkoloniale venstresida snakker om. Konfliktperspektivet har vært helt fraværende i politikken de seneste 30 årene, skriver hun i en e-post.

– Hvor hadde venstresida vært uten marxismen?

– En samling moraliserende pladderhumanister uten svar på noe som helst. Det vi behøver, er en venstreside som kan identifisere makten, formulere en systemkritikk, som våger å stille krav og som treffer folk rett i hjertet: Organisér, studér, kjemp, lær!

larsv@klassekampen.no

annikenm@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 12.57