Klassekampen.no
Fredag 4. mai 2018
NOSTALGI
Sykelig lengsel
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

For noen betyr fortiden alt, for andre i­ngenting. Hva kan nostalgi si oss om hvem vi er?

Nostalgi fordeler seg ulikt mellom oss. Noen har en stadig dragning mot alt som var, mens andre ikke har en centimeter av nostalgi i seg.

Nostalgi kan grovt sett oversettes med (en smertefull) hjemlengsel og ble først beskrevet av legen Johannes Hofer. Han hadde observert fenomenet hos sveitsiske soldater. For dem ble savnet etter hjem­landet så prekært at det eneste som kunne avhjelpe sykdommen, var en billett hjem.

Nostalgi innebærer to prosesser. Den ene er en lengsel tilbake i tid, til et da. Det kan dreie seg «de gode gamle dager», 1980-tallet eller det å være forelsket. Knut Hamsuns takketale da han fikk nobelprisen handlet stort sett om savnet etter å være ung. For andre er lengselen knyttet til noe bestemt. Det kan være stedet der vi vokste opp, våre foreldre og venner eller barndomshjemmet. Spesielt det siste kan få et nærmest hellig preg. Da snakker vi om en lengsel etter et der.

Den andre prosessen er at fortiden males rosenrød. Lengselen inneholder gjerne store doser sentimentalitet, romantisering eller idyllisering. Det at det «fantastiske» er evig tapt, gir en vemodig, trist eller bittersøt ettersmak. Det er derfor ingen overraskelse at nostalgi tradisjonelt har blitt assosiert med depresjon. I depresjonen har skaden allerede skjedd, og det er lite noen kan gjøre med det. Dette i motsetning til angst, hvor katastrofen enda ikke har inntruffet. Det er derfor noe tragisk over nostalgien. For er det en sykdom, finnes det ingen kur.

På mange måter minner nostalgi om kjærlighetssorg. En mann idealiserte sitt tidligere forhold så sterkt at hans venner måtte minne ham på at den tidligere kjæresten hadde vært utro, og at han hadde klagd på henne gjennom en årrekke. Konfrontert med disse opplysningene, forsto mannen ingenting. Alt hadde jo vært så fint! Da han noen år senere traff henne igjen, var magien brutt, og han kunne knapt skjønne hva han hadde sett i henne.

Lengselen tilbake til «paradis» trenger ikke bare være et fantasi­produkt. Noen har hatt en trygg og kjærlig oppvekst, som voksenlivet har lite å stille opp imot. Det å savne en slik tid er derfor naturlig. Likevel er det påfallende hvor ofte viktige aspekter av disse minnene er sjaltet vekk. En kvinne beskrev barndommen som Edens hage uten å nevne at familien hadde flyttet tolv ganger, at far var alkoholisert og at hun slet med stamming. Folk som kjente henne, ristet på hodet. Det var da ikke slik det hadde vært!

Når vi studerer nostalgiske minner, er det påfallende hvor lite som skjer i dem. Inneholdet er gjerne et enkelt bilde eller to, og byr ofte kun på en «statisk» stemning. Det er nemlig ikke noe som skal skje i nostalgien. Vi skal bare være der. Det er nok i seg selv. Slik atskiller nostalgien seg fra våre mer actionpregede drømmer. Nostalgi er mer stilisert, som om vi blar i et gammelt fotoalbum.

Alder har utvilsomt mye med nostalgi å gjøre. Jo eldre vi blir, jo mer tenker vi tilbake i tid. Vi ser sjelden tenåringer med fullt utviklet nostalgi, selv om det finnes unntak. Når det gjelder kjønn, kan det se ut som om menn er noe mer nostalgisk anlagt enn kvinner. Forskjellene viser seg ved at vi samler på for­skjellige gjenstander. Menn samler på biler og LP-plater, mens kvinner samler på fotografier.

Det er betimelig å spørre om nostalgiens funksjon. Hva skal vi tilbake i tid å gjøre? Kan det være at vi ønsker å være barn en gang til? Slippe å være ansvarlig? Tilbyr nostalgien en flukt fra et ellers grelt liv? Eller skal vi tilbake for å gjøre noe?

Var det noen muligheter som gikk oss forbi, eller er det noe vi angrer på? Eller er det så enkelt at vi har lyst til å gjøre noe som var morsomt om igjen, slik en ser hos barn som akkurat har kjørt karusell: Jeg vil gjøre det igjen!

En måte å undersøke nostalgiens funksjon, er å se på når den inntreffer. Ingen er nostalgiske hele tiden. Den spede forskningen som finnes, kan tyde på at nostalgi trigges ved eksistensiell nød, ensomhet, tanker om døden eller ved overganger i livet. Kvinner er for eksempel funnet å være spesielt nostalgiske i tiden før de gifter seg. Selv om dette er en tid med mye fremtidsoptimisme, ser vi altså en motsatt dragning. Er det et siste farvel med barndommen?

Det at nostalgi ikke bare frem­bringer tristesse, er ikke nytt. Flere har fremhevet dens positive kvaliteter, hvor den har en selvregulerende eller identitetsbevarende funksjon. Den første får oss ut av en negativ tilstand, den siste er med på å forankre oss i våre liv. Nostalgi er derfor en svært individuell sak. Noen får aktivert lystige minner fra en bekymringsløs tid, mens andre får vekket dype savn. Derfor vil noen minner være lette å dele med andre, mens andre er ytterst private. Det å dele slike «skatter» med andre, har vist seg å ha en positiv effekt på følelsen av tilhørighet.

Hva kan nostalgien si oss om hvem vi er? Den kan trolig si oss noe om hvordan barndommen vår har vært. De som ikke har noe godt å minnes, er sjelden nostalgiske. Har vi ikke opplevd kjærlighet, er det lite å lengte etter. Det innebærer imidlertid ikke at vi ikke husker barn­dommen.

Videre kan den si noe om atskillelse. Savn og sorg er separasjonens og nostalgiens følgesvenner. Det er derfor ingen overraskelse at flyktninger kjenner mer på nostalgi enn mange andre. De fantaserer gjerne om gjenforeninger.

En annen funksjon kan være å unngå vekten av et knusende tap. Ved å tviholde på nostalgiske minner, holder vi unna det faktum at tid er irreversibel. Det samme gjelder for dem som var en del av vår fortid. Ved å minnes dem, holder vi dem i live og døden på avstand.

En siste funksjon er trøst. For selv om vi er klar over at minnene er illusjoner, skjønnmaling og myter, så holder vi fast på dem. De gir en følelse av trygghet og sikkerhet. Trenger vi nostalgien for å holde ut? For hva skulle poenget være med å ta innover seg at alt er forbi?

Nostalgi kan også si noe om vår plass i det moderne. Mange finner seg ikke til rette i et hektisk og overflatisk liv. De lengter tilbake til det «opprinnelige», det «ekte» eller det «enkle livet». Og siden mytologisering av fortiden, paradoksalt nok, virker mer appellerende på oss enn utopier, så er det kanskje ikke rart at noen vil stille klokken tilbake? Ser vi her en stille kulturell protest?

Ulempen med for mye nostalgi, er at andre kan bli lei av at «alt var bedre før». Ingenting kan nemlig måle seg med barndommens idyll. Det som samtidig kommuniseres, er at det livet serverer oss i dag, ikke er godt nok. Det kan skape en uheldig dynamikk på hjemmebane og ellers få oss til å fremstå som nokså livsfjerne.

Betydningen av nostalgi har endret seg gjennom historien, og fenomenet er fullt av paradokser. Sykelig lengsel er kun en variant. Fra å være en diagnose, ser vi i dag på nostalgi som en positiv ressurs. En tur tilbake i tid gjør ingen skade. Bare vær oppmerksom på dens forførende kvaliteter.

Her gir teologen og filosofen Ralph Harper (1916–1996) sitt bud på nostalgiens vesen:

Nostalgi forener bitterhet og sødme, det tapte og det som er funnet, det langt borte og det nære, det nye og det kjente, fravær og tilstedeværelse. Fortiden som er over og borte, og hvorfra vi stadig fjerner oss, blir som ved magi tilstede­værende for oss igjen for et kort øyeblikk. Men fordi den er fornyet, virker den enda mer kjent enn den var, mer fortryllende og mer nydelig.

chhaako@online.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.01