Klassekampen.no
Fredag 4. mai 2018
I SITT HJØRNE: Humoristen, dikteren og tekstforfatteren Jon Hjørnevik er en Vestlandets mann. Oslo-jålebukkene liker han ikke så godt.
LITTERATUR
Sex, vold og vestlandske dikt
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Jon Hjørnevik lurer av og til på om diktene hans er for drøye. Men så kommer han på at alt er verre på internett.

Det er blitt sagt om Jon Hjørnevik at han er vår tids Rabelais. Det er lite ved den velkledde dikteren og reklame­mannen som minner om den franske renessanseforfatteren François Rabelais (1483–1553). Rabelais var lege, humanist og lærd i gresk, men det er nok franskmannes grove og grisevitsete middelaldersatire som gjør at «Hjørneviken» sammenlignes med ham. Hvem som først gjorde sammenligningen, skal vi komme tilbake til. Vossingen er i alle fall ute med sin syvende diktsamling «Ikkje alle gjorde motstand under krigen».

– Mange har spurt seg om det er pubertalt det jeg holder på med. Noen tror diktene er skrevet av en gammel gris. Men selv om jeg er blitt eldre, så er de altså ikke det, forklarer Hjørnevik med sitt typiske ikke-alvorlige alvor.

Fakta:

JON HJØRNEVIK

Alder: 48 år.

Sivilstand: Samboer, tre barn.

Yrke: Tekstforfatter og medeier i reklamebyrå, dikter og humorist.

Hvor er du i livet?

– I helvete for et spørsmål. Jeg må svare: Jeg er her.

PÅ SPARKET

– Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det er umulig å svare bare en bok. Men jeg må dra fram «Tøffe tut», som første inspirasjonskilde på rim. Senere er det forfattere som Ragnar Hovland og bøker som «Vegen Smal og Porten Trang». Han viste at det går an å skrive morsomt, og genialt enkelt om det som man vokser opp i og har rett rundt seg. I tillegg vil jeg ta med Dag Solstad og Jon Michelets «VM i fotball 1982» som viste at litteratur kan handle om det man har en brennende interesse for.

– Hva er din favorittfilm?

– Jeg har mange, men jeg tror jeg velger «Piknik med døden». Det er en rolig og brutal reise. Jeg liker svingningene i en film som egentlig er en lineær fortelling uten store sidesprang. De skal ned den elva.

– Hvilken musikk hører du på?

– Noen av platene jeg har hørt i hjel, er «Colargol i Eventyrskogen» og «Colargol på Nordpolen», Øystein Sundes «Hærta ta hørt», Bruce Springsteens «Born in the USA», deLillos sin «Før var det morsomt med sne», Radioheads «The Bends» og Wilcos «Sky Blue Sky». Den første og kanskje beste konserten var visesangeren Stein Ove Bergs konsert i regi av Voss Samvirkelag på Solheim ungdomshus, Bjørgum. Det var en gang på slutten av 1970-talet, faren min hadde booka han, og vi kjørte artisten til og fra konserten.

«Porno i utrengsmål»

Hvor drøye er egentlig diktene til Jon Hjørnevik? Han har tidligere diktet om å «pule med smuler i hekken», laget «Festskrift til kondomen» og skrevet om å være forelsket i sin egen tante i diktet «Slekts­erotikk». Et av de nyeste diktene, «Eg kjempar mot min fetisj», handler om den leie uvanen med å «tenke på porno i utrengsmål»:

Når eg sit i møte,

og folk gjespar av ord,

hender det støtt

at kølla veks stor.

Når slekta er samla

rundt festbord med duk,

eg tenkjer på fitter

som badar i kuk.

Eg har ein fetisj,

når det ikkje passar med slikt,

no går det for meg

mens eg les eit dikt.

– Blir du noen gang flau av de drøyeste diktene?

– Jeg er usikker på hvor drøye de egentlig er. Når jeg står på en scene og leser «det er kuk du treng», så vil noen selvsagt si at det plumpt. Det må jeg bare leve med.

Hjørnevik sine karakteristiske opplesinger er preget av en humoristisk, alvorlig og rytmisk tone. Diktene hans er frie i innhold, men har en streng form med fire linjer og enderim.

– Hos «menigheten» slår jo alt an, men ofte kommer jeg til folk som ikke har hørt diktene før – og mange ganger blir folk begeistret. Kanskje galskapen er forfriskende, selv i disse dager?

– Hva mener du?

– På internett finner du alt mulig, fritt tilgjengelig. Diktene mine er ingenting i forhold. Samtidig har du den offentlige debatten om hva som passer seg. Og folk spør meg om diktene mine er passende, akkurat nå. Svaret på det er ja. Vi må jo fortsette med galskap. Vi kan ikke trekke oss inn i oss selv, og bli redde for hva vi kan og ikke kan si.

Hjørnevik-menigheten

Jon Hjørnevik-landet er vestlandsk: Bergen, Voss, Strilelandet, Sogn og Fjordane, Sunnhordland, Hardanger og Haugalandet. Det finnes også Hjørnevik-enklaver på Notodden, i Ålesund og i Bodø. For tida opptrer han sammen med visesangeren Dagfinn Iversen. I april trakk de to rundt 400 tilskuere på Festiviteten i Haugesund. Det er spesielt de siste fire årene det har begynt å komme bra med folk på opplesningene, forteller han.

– De mest ihuga kan diktene mine fra før. Da blir det mer som en konsert hvor jeg og Iversen må huske å spille «hitene».

Sånn har det ikke alltid vært.

– På en boksignering på Voss var det en gang kun mor og far som dukket opp.

Galne ideer

Galskapen og diktskrivingen tok for alvor til da Hjørnevik studerte i Sogndal på begynnelsen 1990-tallet. Mora har imidlertid funnet en diktsamling på loftet som en ung og forsiktig Hjørnevik skrev så tidlig som 1980.

– Hvordan skriver du?

– Det handler ofte om et poeng som jeg skriver ned når jeg kommer på det. Det er gjerne bare et tema eller en linje.

En av disse ideene endte opp med diktet «Kven skal arve sundagsserviset?» hvor familien ender opp med å skyte på hverandre under søndagskaffen.

– Sitter du i familieselskap og får ideer om skarpladde arveoppgjør?

– Ja. Jeg vet ikke hva andre folk tenker på i løpet av en dag. Det kan hende at alle har slike galne tanker i hodet sitt. Forskjellen er kanskje at jeg setter av tid til å få disse tankene ned på papiret.

Hjørnevik mener det er naturlig å presse nye grenser.

– En sjakkspiller vil alltid tenke på det neste trekket. Er det en mulighet til? Sånn er det for meg og gal­skapen. Den tar ikke slutt, sier han.

Den siste boka til Hjørnevik, «Ikkje alle gjorde motstand under krigen», tar utgangspunkt i krig i ulik form. Eller som det heter på tittelbladet: «Mellom land og folk. Krig mellom slektninger, ektefeller eller naboar. Personlige krigar, indre krig. Din krig og min krig».

– Jeg er veldig lettet over å ha fått disse diktene ut av hodet. De har gnagd veldig, men så kom jeg inn i en god stim.

Oslo-tvilen

Humoristen Are Kalvø har omtalt Hjørnevik som «Norges mest hårreisende lyrikarhelt». Han er på mange måter et korrektiv til alt som kan smake av såkalt «politisk korrekthet» fra hovedstaden. I diktene hans kommer det derfor også fram noen treffende Oslo-­beskrivelser. Som i diktet «Eg går med skjerf i Oslo»:

Eg går med skjerf i Oslo,

sjølv om eg ikkje vil,

eit kameloransje skjerf,

eg får det ikkje til.

Eg går med skjerf i Oslo,

det har ikkje ein skrukk,

eit glatt og ekkelt skjerf,

eg er ein jålebukk.

Eg går med skjerf i Oslo,

det er eit haustleg drag,

eg går med skjerf i Oslo,

for eit nederlag.

– Hva er det med deg og Oslo?

– Det er blandet. Jeg jobbet i Oslo kommunerevisjon i 1999, men fikk aldri tak på byen og trivdes ikke i jobben. Det var en dårlig match. I dag hadde vi kanskje passet bedre sammen, Oslo og jeg.

– Du har litt agg mot jålebukkene i Oslo?

– Ja, det med å tenke på hva man kler seg i, det får jeg ikke helt til. Aller minst når jeg prøver. Men slike ting er det mange som tenker på der borte i Oslo.

I et annet Hjørnevik-dikt dykkes det inn i det urbane maset om at mat må lages fra grunnen av:

Ein kamerat ifrå Oslo

kom til Voss med sitt krav:

all mat må lagast

ifrå grunnen av.

Det er greit, tenkte eg,

frå grunnen skal bli,

så tok eg han med

til eit lokalt slakteri.

Eg synte han tarmar

av nyslakta gris,

innvollar frå okse

og slaktarens glis.

Hjørnevik har hatt sommerjobb på Voss slakteri. Der fikk han i oppgave å ta livet av griser, og han vet derfor godt hvor kjøttet kommer fra.

– Det var ikke noe for en sart diktersjel å drive på med en hel sommer. Det var noen helsikes scener der inne. Folk kom inn med hunder og katter.

Alt snakket om «å lage mat fra grunnen av» irriterer han seg derfor over.

– Jeg liker ferdige fiskekaker med ketsjup, potet og gulrot. I går spiste vi hermetiske fiskeboller, jeg bare fulgte oppskriften som sto på boksen. Den er ganske god faktisk, ungene digger det.

Mentor Thorvald Steen

Det var forfatteren Thorvald Steen som først sammenlignet Hjørnevik med François Rabelais. Steen er, i tillegg til poet, dramatiker og essayist, en sterk forsvarer av ytringsfriheten. Han er blitt en slags mentor for Hjørnevik.

– Jeg er lite i kontakt med andre litteraturfolk, men i tillegg til forleggeren min er Thorvald Steen blitt en viktig person for meg. Han er ei vaktbikkje som alltid lurer i bakgrunnen.

Ved et tilfelle var det Steen som dyttet dikteren Hjørnevik i gang igjen.

– En periode etter at jeg ga ut min tredje bok, stoppet det litt opp for meg. Men han tok initiativ, og var med meg på møte med Samlaget. At en anerkjent forfatter som han støttet meg, var viktig den gang.

Og kanskje er Steen sin beskrivelse av Hjørneviks forfatterskap en fin oppsummering: «Jon Hjørnevik er vår tids Rabelais, en breddeholder i norsk litteratur, som aldri trekker mot midten av offentlig smak.»

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.01