Klassekampen.no
Fredag 4. mai 2018
Regjeringen jobber målbevisst for en ny lønnspolitikk i staten.
Mælands prosjekt

Det er på ingen måte uvanlig at lønnsoppgjøret i staten ender opp hos Riksmekleren. Sånn sett er årets utvikling på mange måter «business as usual». Men denne normaliteten dekker over at det har skjedd et skifte i den statlige arbeidsgiverpolitikken som over tid kan få store konsekvenser. Det er dette, ikke krangel om størrelsen på lønnstilleggene, som innebærer det største potensialet for streik i staten i 2018. Det er tydelig at regjeringen har satt seg fore å sette spor etter seg ved å endre systemet for lønnsdanning i staten. Det bringer dem på kollisjonskurs med tre av fire faglige hovedsammenslutninger, men har samtidig skaffet dem venner hos den fjerde, Akademikerne.

Det første, avgjørende skrittet, ble tatt i oppgjøret i 2016, da det ble slutt på at alle fagorganiserte i staten har samme avtaleverk i bunn. Fram til da hadde man samme hovedtariffavtale, enten man var medlem i LO, YS, Unio eller Akademikerne. De fire fagorganisasjonene forhandlet også i stor grad samlet. Men i 2016 skjedde noe nytt: Staten inngikk en separatavtale med Akademikerne, som skiller seg fra den de har med de tre andre. Daværende kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) så på løsningen som et «viktig skritt videre med å fornye og forbedre offentlig sektor».

Det staten og Akademikerne ble enige om, var at lønnstilleggene skal forhandles lokalt i de ulike statlige virksomhetene. Det åpner for større variasjoner i lønn. Akademikerne organiserer, som navnet tilsier, ansatte med lengre utdanning. De mener de kan få mer ut av å forhandle lønna lokalt. Ikke minst argumenterer de med at mer lokal fordeling betyr at de ulike virksomhetene kan bruke lønn mer aktivt i rekrutteringsøyemed.

For LO, YS og Unio, som i ulik grad organiserer bredere grupper ansatte, ser denne endringen ut som en måte å sikre større lønnsforskjeller på, på bekostning av fagarbeidere eller folk med kortere utdanningsløp. De mener også at sentral lønnsfordeling er en fordel om man ønsker å sikre likelønn mellom kvinner og menn.

Ser vi på statistikken, kan det så langt se ut til at endringen har fungert etter hensikten, eller som man advarte mot, avhengig av hvilket perspektiv man har. De organiserte i LO, Unio og YS fikk i snitt 2,1 prosent lønnsvekst fra 2016 til 2017. Akademikernes medlemmer fikk 2,5 prosent. Samtidig har det gått baklengs med likelønna. Staten har i årrekker vært den sektoren i arbeidslivet med likest lønn mellom kvinner og menn. Det absolutte høydepunktet, likelønnsmessig, kom i 2012. Da var kvinners månedslønn i snitt 92,3 prosent av menns. I 2017 var tallet nede i 89,7 prosent.

Det kan skyldes flere faktorer enn lønnssystemet. I perioden har det foregått en ikke ubetydelig utskilling av statlige arbeidsplasser, for eksempel omleggingen av jernbanesektoren. På ett år har det blitt 6229 færre LO-, YS- og Unio-organiserte i statlig sektor fra 2016 til 2017, mens det har blitt 529 flere medlemmer i Akademikerne. Det kan ha påvirket lønnsstrukturen. Like fullt er det en kjensgjerning at LO, YS og Unio, som fortsatt i stor grad står samlet om lønnspolitikken, ser på dreiningen mot mer lokal lønnsfordeling som en trussel.

Det skremmer ikke den nye sjefen, statsråd Monica Mæland (H). Tvert imot uttrykker hun en klar ambisjon om å videreføre Sanners prosjekt. Da det ble brudd i forhandlingene, sa hun at det er «viktig for staten at en betydelig del av rammen skal gå til lokal fordeling». Hvor hardt hun vil stå på det prinsippet vil bli avgjørende for om det blir storstreik i staten i år.

paalh@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 13.01